Er så trist og skuffet..

09barn+spire2014

09barn+spire2014

Forelsket i forumet
Sommerfuglene <3
Er 12 uker til helgen. Å vi begge bestemte oss for att dette barnet skal vi ha. Men derimot nå, så er han verdens værste kjæreste, om jeg kan si det på den måten! Nå den siste uken har han bare reist bort, pakket tingene og dratt til en kompis. Han kom hjem igjen i helgen, å da pratet vi lenge att jeg ikke vil det skal skje igjen, å att jeg har forståelse for att jeg kan ha vært litt mye til tider pga svangerskapet. Å han forstod meg veldig godt og skulle ikke gjøre dette igjen. For han elsker meg, vil gifte seg med meg engang og skulle kommunisere bedre. Så nå i dag så ble det krangel uttav att jeg spurte om han ikke skulle komme seg i dusjen så vi kunne legge oss sammen, for det ville jeg så gjerne. Så kaller han meg sjef, strener surt ut mot badet og sier han reiser i morgen, for jeh var kpntrollerende og han dusjet når han vil. Jeg mente det ikke på den måten sa jeg, men det hjalp jaggu ikke :( Så nå reiser han igjen, å jeg vet jeg vil ha det helt forferdelig da, for han overser meg når han er borte, svarer ikke når jeg ringer, han venter heller til jeg har "lagt" på fpr så å sende mld å skrive: kan ringe deg straks ( også går det 2 timer før han ringer opp igjen, å ja tro meg jeg fortsatte å ringe opp da og fikk da igjen mld om att det ikke passet :'( ) er så skuffet og lei meg.. Vurderer abort nå i siste liten, fordi jeg ønsker ikke være alene med to :'( For vet att jeg vil være å grine, grine og grine mens han surrer og bare unnværer meg.. Beklager langt innlegg.. Men hva skal jeg gjøre? Jeg vet det er opp til meg syvende og sist, men allikevel :'(


Sent from my iPhone using BV Forum
 
Huffda!
Det høres ut som en mild versjon av et forhold jeg var i, som var langt fra sunt! :/
Kanskje dere kan prøve å gå i noe slags familie-terapi?
Jeg ville selv ikke anbefalt noen å være i et slikt forhold, for det høres ut som om mannen er veldig umoden og ikke klar for noe slikt.
Men det er jo bare min mening basert på dette du skriver, kjenner jo ikke noen av dere. ;)
Men du skulle sett om det var noen i ditt område du kan snakke med, litt mer profesjonelt.
Du har ikke godt av å være så stressa nå :)
Håper det ordner seg! :)
 
Juni*lykke skrev:
Huffda!
Det høres ut som en mild versjon av et forhold jeg var i, som var langt fra sunt! :/
Kanskje dere kan prøve å gå i noe slags familie-terapi?
Jeg ville selv ikke anbefalt noen å være i et slikt forhold, for det høres ut som om mannen er veldig umoden og ikke klar for noe slikt.
Men det er jo bare min mening basert på dette du skriver, kjenner jo ikke noen av dere. ;)
Men du skulle sett om det var noen i ditt område du kan snakke med, litt mer profesjonelt.
Du har ikke godt av å være så stressa nå :)
Håper det ordner seg! :)
Klikk for å utvide …
Har sagt vi burde se en terapaut, men da fikk jeg beskjed om att da blir han borte for godt. For han skulle ikke prate med noen om dette :( Han mener da liksom bare att vi ikke passer sammen. Uten å prøve å jobbe med det eller gå å prate med noen som kan få oss til å få kommunisert bedre og løst ting på en annen måte. Han har ett barn fra før, å han er verdens beste pappa, men ikke kjæreste :'( jeg aner ikke hva jeg skal gjøre.. For merker att jeg ikke orker dette greiene psykisk rett og slett.. Men jeg vil også ha barnet, men til hvilken pris? Att det vokser opp uten foreldrene sammen.. :'(


Sent from my iPhone using BV Forum
 
For alt i verden, ikke tenk at barnet vokser opp uten foreldrene sammen.
DU kan ta vare på barnet selv, om du skulle bestemme deg for det... Og om du sier han er berdens beste pappa, så vil jeg tro han stiller opp der han kan, selv om DERE ikke er sammen :)
Jeg har tatt meg av datteren min alene, men nå har jeg verdens beste forlovede! :)
Det går nok godt skal du se, søk støtte i familien din, og venner!!
Men det høres jo ikke ut som om du bør (eller egentlig vil selv?) fortsette dette forholdet? :)
Du kan klare alt du vil! :)
 
Huff.. Sender deg en klem. Kan det hende han er litt redd for det som skjer nå? Har aldrig vært i en sånn situasjon....
 
Jeg har ett barn fra før, som er 5 år, vært alene med han til nå jeg traff han. Så vet jeg klarer alt.. Hva skal han være så redd for? Da må han jo si det til meg.. Begynner mistenke att han er utro :-(


Sent from my iPhone using BV Forum
 
Huff for en situasjon.
Høres ut som du kan trenge noen å snakke med...
Kanskje Amathea kan hjelpe deg, de har fagkompetanse på denne type problematikk og her kan du være anonym hvis du ønsker det. Telefonnummeret dit er 815 32 005

Håper du finner en løsning som du kan ha det godt med.

God Klem.
 
Huff...ikke bra. Høres ikke ut som mannen er moden nok i det hele tatt.
Klarer du å "snu på flisa"? Skjønner at det kan være hardt nå når du er gravid, men hva om du "overser" han totalt.
Ikke ringer eller skriver mld, og vent til at han tar kontakt, men så å vente 2 timer før du svarer han?
 
Last edited:
Hmm....ingen lett situasjon... kanskje han sliter psykisk selv på en eller annen måte? Har han sagt at han vil du skal ta abort?
 
Uff vil sende deg en klem og håpe det ordner seg. Jeg tenker at det er bedre om barnet vokser opp med dere adskilt enn å vokse opp hvor han plutselig bare drar. Mine foreldre gikk fra hverandre når jeg var 4 mnd. Jeg har aldri hatt mine foreldre sammen, og jeg har synes det har gått greit. Kunne vært forskjellige steder :) men du må ta det valget som passer best for deg:)
 
uff så leit å høre... at han er umoden å teit er ikke din feil. ja mulig du er litt " vanskeligere" å ha med å gjøre nå som du er gravid enn ellers, men det er faktisk måten han reagerer på som er hovedpoenget! jeg også er en vrang sur kjærring til tider, som reagerer feil, og blir usaklig . men det betyr ikke at gubben kan pakke sekken å dra hver bidige gang jeg er vanskelig. da kan han like gjerne pakke alt å dra for godt! for dette går utover deg psykisk, der han har all kontroll over situasjonen for han kjenner deg og vet du får panikk nå!

Hvis han ikke er villig til å gå til en familieterapaut, så er det kanskje like greit, da vil han ikke satse på dere? har bare bestemt seg? kan være han bare har panikk å, er som regel de nærmeste som får den værste støyten når det kommer til vanskelige situasjoner! , jeg tror du kommer til å greie rollen som mamma alene supert hvis det viser seg at dere går i fra hverandre- og hvem vet? kanskje alt faktisk løser seg å?

Men måten du blir behandlet på! er ikke greit! å du skal ikke finne deg i hva som helst!! for du er verdt så mye mer enn å bli trampa på!

Sender deg en god klem! å vit at det er mange her inne du kan skrive ned tankene dine til !
 
Huff, får skikkelig vondt av å lese, merker smerten din. Synes vel du bør snakke ordentlig med han og høre hva han egentlig vil med forholdet, og også fortelle om dine følelser. ("Når du drar føler jeg meg.." istedet for "du er.., du gjør meg..." som vil sette han mer i forsvarsposisjon) Jeg er sikker på at den lille i magen får det fint uansett, enten med deg eller begge! Sender deg en god klem, og håper du har noen gode venner eller familie som kan hjelpe deg gjennom dagene nå :)
 
Huff, hørtes ikke noe morro ut.. Men at han oppfører seg sånn er jo helt på jordet! du må ikke finne deg i sånn oppførsel, det fortjener du ikke! Sender deg mange gode klemmer å håper det ordner seg for deg!:)


Sent from my iPhone using BV Forum
 
Juni*lykke skrev:
For alt i verden, ikke tenk at barnet vokser opp uten foreldrene sammen.
DU kan ta vare på barnet selv, om du skulle bestemme deg for det... Og om du sier han er berdens beste pappa, så vil jeg tro han stiller opp der han kan, selv om DERE ikke er sammen :)
Jeg har tatt meg av datteren min alene, men nå har jeg verdens beste forlovede! :)
Det går nok godt skal du se, søk støtte i familien din, og venner!!
Men det høres jo ikke ut som om du bør (eller egentlig vil selv?) fortsette dette forholdet? :)
Du kan klare alt du vil! :)
Klikk for å utvide …

Signerer denne! Høres ikke ut som et sunt forhold, og dette vil jo tære på både deg og barna. Når han bare stikker av for slike filleting, og ikke har mot eller lyst til å løse problemene, tyder det på stor umodenhet. Han burde satt å holdt rundt deg, og støttet deg på alle mulige måter i situasjonen dere er i nå! Du har klart å vært alenemor før, og du klarer det garantert igjen om du bestemmer deg for det. Søk støtte i dine nærmeste, så kommer du deg gjennom det. Slik ting er nå vil det vel ikke bli bra når barnet kommer til verden heller? Du fortjener mye bedre enn dette, ut fra hva det høres ut som. Skjønner at situasjonen er veldig vanskelig! Du får finne fram din sterke side, så kan du klare alt!!!
 
Æsj! Så synd at du må sitte alene når du trenger han mest... Hvordan tror du han vil være å samarbeide med, hvis han stikker før den virkelige jobben starter? Vanskelig situasjon... Hva er det egentlig han flykter fra?
 
Jeg har alt prøvd det :-/ Men han sier vi kan snakkes til uka! Å det ser jeg på som helt høll i hodet.. Jeg prøver å kommunisere, kjefter ikke, er rolig og alt men det hjelper ikke. Han sier han vil være i forpliktelser, men da hadde han jo kommet hjem å snakket med meg.. Nå sitter jeg her og får hjelp av moren min for alle vanskene han ikke vil rette opp i, så det er enda godt det..


Sent from my iPhone using BV Forum
 
Mammatilen<3 skrev:
Æsj! Så synd at du må sitte alene når du trenger han mest... Hvordan tror du han vil være å samarbeide med, hvis han stikker før den virkelige jobben starter? Vanskelig situasjon... Hva er det egentlig han flykter fra?
Klikk for å utvide …
Han stiller opp for ungen sin, det vet jeg! så det er jeg glad for. Stiller han ikke opp for meg så er det godt og trygt å vite att han vil være der for barnet.

Nei si det, det er noe som han sliter med fra fortiden, men som han ikke klarer jobbe med selv hvor mye jeg forklarer han om små skritt, att han ikke må fortelle meg alt, men bare si hvis han har en dårlig dag, så kan jeg holde meg unna, istede for att han skal snappe slik som nå av en filleting..


Sent from my iPhone using BV Forum
 
Synes virkelig du skal sette foten ned og fortelle ham at nok er nok, velg enten den ene eller den andre veien og la ham vite hvordan du tenker :)

Jeg var med en slik kar, og er sjeleglad for at jeg fikk øynene opp!
Han var IKKE god mot meg, men jeg håpte vel at jeg skulle klare å "fikse" ham... Ikke riktig, jeg vet. Men jeg kom meg ut til slutt.

han krevde mye av meg, han viste aldri følelser utenom en sjelden gang innenfor 4 vegger og som du sier så kunne han stikke av gårde og ikke gidde å svare på tlf. Hadde alltid dårlige unnskyldninger...

Og jeg tror nok ikke at du klarer å "fikse" denne karen din heller, så lenge han ikke er villig selv til å prøve!
Det er trist, men slik jeg ser det utfra det du forteller.

Flott at du har en mamma du kan snakke med, det er viktig å få andres synspunkter noen ganger... Som ser på det med andre øyne, ting du kanskje ikke ser selv :)
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp