Er så redd for å få et barn som ikke er velskapt!

[Fero]

Ja, nå føler jeg det lyser tabu lang vei her, men jeg må bare få luftet disse følelsene. Jeg synes dette er et vanskelig tema fordi det ofte blir belyst fra den andre siden. Selvfølgelig skal man elske et barn som er annerledes. Selvfølgelig skal vi ikke ha et sorteringssamfunn. Og så videre..

Men hva med oss som sliter med å godta dette? Vi som er mer bekymret over å få et annerledesbarn enn å miste underveis? Er vi helt jævlige?

Her jeg bor nå er screening for downs syndrom et tilbud til alle. Det tas duo- eller trippeltest (blodprøve), og ultralyd rundt uke 12 er noe alle får. Der sjekkes det også for indikasjoner for downs, med mindre man reserverer seg dette.

Jeg skal ta disse testene, selv om jeg langt i fra er i faresonen. Jeg er klar over at et barn med downs er langt i fra det vanskeligste man kan bli stilt ovenfor, men jeg tenker som så at jeg tar alle testene jeg får tilbud om i alle fall.

Dette er noe jeg har hatt i tankene siden lenge før jeg fikk lyst på barn. Selv ikke etter å ha jobbet med å gi psykisk utviklingshemmede mennesker et godt og verdig liv har dette synspunktet endret seg. Snarere tvert i mot. Hvorfor det? Vet ikke helt jeg.

Jeg føler meg som et annenrangs menneske som sliter med sånne tanker. Jeg føler meg som en dritt som ser på muligheten for å termingruppe svangerskapet om det viser seg at fosteret ikke er helt A4. Men alle har jo friheten til å velge, har de ikke? Det er bare det at valget er så veldig stigmatisert.

Jaja, det var dagens hjertesukk fra meg. Det er lov til å reise bust og synes at jeg er helt forkastelig! Men hold det gjerne på et saklig nivå da

 

[GonnaBee]

Sniker litt, men synes det var et viktig innlegg.

Selv er jeg av dem som aldri hadde klart å ta abort. Da jeg så hjertet slå i 5.uke kunne jeg rett og slett ikke forstå at noen klarer det.

Kanskje nettopp derfor er jeg også minst like redd for at det skal være noe galt med barnet vårt. Og redd for hvorvidt jeg kan takle det som evnt kommer, om jeg takler det i det hele tatt.

Det er mye snakk om Downs, men personlig synes jeg det er et av de mer overkommelige diagnosene. Jeg er redd for å få et barn med sterke fysiske handikapp, for jeg har ikke fysikk selv til å klare det. Eller autisme, som betyr at jeg kanskje aldri vil nå inn til barnet mitt.

Samtidig vil jeg heller aldri sette meg til doms over de som ærlig og redelig avgjør at de ikke kan takle det livet, og om jeg kjente noen som tok avgjørelsen å sende et handikappet barn direkte til himmelen (ja, jeg vet, det er også en kontroversiell ytring i saken) så hadde jeg ønsket å kunne være der for dem og støtte dem, for ingen får noe ut av å hetse noen for deres livsvalg.

Jeg synes det nå være plass til disse tankene, at det må være lov å lufte dem uten å bli filleristet, for helt ærlig; det er ingen som ønsker seg barn med diagnoser, alle blir slått av bekymringstankene i løpet av svangerskapet og det er en grunn til at vi blir testet, og at det forskes mye på fosterdiagnostikk.

Og om man kommer til det punktet der tanker blir til handling, ja, så har vel ingen noe med å ytre seg om det med mindre de blir spurt? Alle har rett til å ta valg for sine egne liv. Vi gjør alle ting andre synes er feil hele tia. Så hvorfor skal abort være fritt vilt? Fei for din egen dør først.

Håper folk svarer ærlig og saklig videre

 

[Fero]

Takk for et godt og saklig svar. Selv har jeg ennå ikke vært på ul og sett et lite hjerte. Kanskje tenker jeg da annerledes, det vet jeg ikke enda.

Jeg er enig med deg i at downs ikke er av de verste diagnosene man kan få. Det er nok mange som sliter med med barn som til stadighet må inn og ut av sykehus for operasjoner, og man aldri vet når siste dag har kommet. Jeg tenker at det må være en enorm psykisk påkjenning, selv om tiden man får selvfølgelig også blir dyrebar.

Jeg vet ikke hvorfor jeg er så redd for å få et barn som krever masse ekstra, men jeg er nå engang det. Tenker på om forholdet kommer til å tåle det. Om jeg kommer til å tåle det.

Hvis og når man sitter der med et lite bruk i armene tror jeg neppe det spiller noen rolle, da tror jeg mor og far elsker klumpen sin likevel. Men hvis man kan velge bort alt det vanskelige, og sende knøttet videre i all fred og ro mens det ennå bor i magen, kanskje er det av og til det rette.

Men så er det jo silk at man ikke vet heller. Kanskje ser alt bra ut, men så får barnet kraftig CP. Eller autisme, alvorlig psykisk sykdom, hjertefeil, eller kanskje kreft i ung alder. Det er jo så mye som kan gå galt. Hjelpes! Også kan det jo selvfølgelig se ut som om det er noe feil, også kommer knøttet ut sunn og frisk som bare det. Det er vel derfor det er visse etiske vanskeligheter rundt dette med abort, særlig når det i utgangspunktet er et ønsket og planlagt barn.