Er så frustrert og lei:-( sambo vil ikke engasjere seg...

[Bampsebompi]

Ikke akkurat jeg som har det verst her, men vil så gjerne få noen råd om hva jeg burde gjøre.

Jeg er en som alltid vil ha ting på stell, og samme gjelder fra før babyen kommer. Ikke alt trenger å være på stell, men det vi burde ha klart til han kommer vil jeg gjerne være ferdig med i god tid, for man vet jo aldri om han kommer feks en mnd før.... Så vi var innom en barnebutikk idag og da viste jeg han litt hva vi trengte og spurte om han også kanskje ville betale litt av utstyret... "Jeg tenkte å handle litt sånn i slutten av september jeg. " HÆ? I slutten av svangerskapet!! Jeg ble nesten leimeg og på gråten, for han vil ikke rikke på seg. Det virker ikke som han er engasjert i det hele tatt for babyen som snart kommer i hus...... :-( er det noen som har det slik og har noen råd om hva jeg kan gjøre for å få han til å skjønne at noe faktisk må være klart ?

 

[_Lykkeliten_]

Skjønner at det er frustrerende :-/ jeg er sånn som deg at jeg vil ha det meste klart i god tid, og samboer er ikke alltid like engasjert.

Men vi har satt av en fast sum penger hver mnd siden vi fant ut om graviditeten, som er øremerket babyen. Så da bruker vi av de pengene + at vi gjorde en avtale om å bruke av skattepengene nå i juni. Er jo mye som skal kjøpes, så for oss hadde det blitt alt for dyrt å betale alt samme måned.

Tror generelt mennene har vanskelig for å være like engasjerte som oss damer. Vi knytter jo oss til barnet fra første dag, og kjenner på kroppen at graviditeten blir tyngre for hver dag som går. Jeg sa fra til samboer at dersom vi skal være sikre på at jeg kan bidra på handlerunder etc. bør vi gjøre det unna før vi har kommet så langt at det er tungt å bevege seg for meg. Og jeg har generelt orøvd å forklare han hvordan graviditeten påvirker kroppen min fysisk og psykisk. Tror det gjør det litt lettere for han å forstå tankegangen min.

Jeg har også hatt fokus på å la han få være med å bestemme når vi velger ut klær og utstyr. F.eks. valgte vi en vogn som også han syns er stilig av utseende merket at han syntes det ble mer morsomt når han oppdaget at han kunne dinne ting han likte også

Sent from my GT-I9300 using BV Forum mobile app

 

[Sphynx]

Min mann ble ikke engasjert før førstemann var mange mnd gammel...... Han var ganske distansert under svangerskapet og opplevde sjalusi når han ble født.

Nå har han et kjempeflott far/sønn-forhold med han Han var nødt til å komme til det stadiet der ungen kunne kommunisere med han; med smil, latter og senere ord.

Men mannen gruer seg til både fødsel og barselsperiode denne gang, han synes rett og slett det ikke er noe stas.

 

[Hjemmkos]

Min mann ble ikke engasjert før førstemann var mange mnd gammel...... Han var ganske distansert under svangerskapet og opplevde sjalusi når han ble født.

Nå har han et kjempeflott far/sønn-forhold med han Han var nødt til å komme til det stadiet der ungen kunne kommunisere med han; med smil, latter og senere ord.

Men mannen gruer seg til både fødsel og barselsperiode denne gang, han synes rett og slett det ikke er noe stas.

Slik var min sambo også, føler han er det denne gangen også. Dette har med at det ikke hir tilbakemeldinger som en eldre bany gjør. Han er i dag en flott og observant pappa til 2-åringen vår , pg rekner med hsn blir det til den nye prinsessen også.

Tror kandkje menn får det slik. De forstår ikke hva som skjer, ikke får de ta noe av plagene eller de tingene som er kun forbeholdt oss kvinner. Rett og slett vanskelig for de tror jeg

Håper din mann får det fint etterhvert og at tankene skifter

 

[Anita87]

Min mann ble ikke engasjert før førstemann var mange mnd gammel...... Han var ganske distansert under svangerskapet og opplevde sjalusi når han ble født.

Nå har han et kjempeflott far/sønn-forhold med han Han var nødt til å komme til det stadiet der ungen kunne kommunisere med han; med smil, latter og senere ord.

Men mannen gruer seg til både fødsel og barselsperiode denne gang, han synes rett og slett det ikke er noe stas.

signerer denne! har hatt det ganske så likt med samboeren min.. hvertfall nå det kom til første barnet.. litt annerledes var det med nr 2, siden han visste mer om hva som virkelig skjer knyttet seg mye raskere til med nr 2 enn med nr 1 meeeen han er fortsatt ikke så glad i de første månedene.. han liker best når dem har fyllt 1 år

 

[megbaremeg!]

Kjenner veldig igjen i det du skriver! Husk du går å kjenner på dette hele tiden, mens mannen din ikke gjør det! Jeg hadde nok også hatt god tid med noe som måtte ordnes før oktober hvis det hadde vært noe annet engasjementet kommer nok, det gjorde iallfall det her hos oss lykke til

 

[Anita87]

Jeg skjønner at du blir litt lei deg av dette.. men tror mange menn bare er sånn.. de har ikke de samme instinktene som oss, og det dem har, kommer stort sett etter fødselen og kansje noen måneder etter det igjen men lurt som _Lykkeliten_ skriver, la dem være med å bestemme litt og vis tydelig at du vil han skal engasjere seg.. er jo heller ikke farlig å fortelle han hva du føler om dette kansje det kan åpne øynene hans og hjelpe han å forstå at du trenger at han engasjerer seg mer enn det han gjør

 

[HvitLin]

Kan jo spørre om han har lyst til å handle alt utstyret selv, fordi du kan i teorien føde for tiden, samt at du ikke orker butikkstyr når du er høygravid!

Sent from my Nexus 7 using BV Forum mobile app

 

[Juni16]

Jeg har litt samme problemet her, så jg har bare tatt saken i egne hender. Jeg har handlet inn en del på nettet, klær og slikt når jeg finner det, og alliert meg med familie som sørger for å skaffe ting til meg. Mannen ville i utgangspunktet være med på handlingen, men han synes hele tiden det blir for tidlig å begynne og vil som din helst ikke gjøre deg før i siste liten, når jeg er svær som et fjell og for sliten til å gjøre det. Økonomisk har jeg løst det med å betale mye selv, og i tillegg bruke vårt felles kort som vi begge setter inn penger på hver måned til felles utgifter. Så sier jeg bare at nå har jeg handlet sånn og slik, også må han bare være med på det. Han vet t han skal bli pappa å sånn, men det virker som om han ikke helt skjønner at han virkelig skal bli pappa om du skjønner, at om tre mnd så sitter hun her i huset! Så jg håper virkelig han vil engasjere seg og se alvoret litt mer når hun er kommet til verden..!

 

[mamma10&13]

sambo engasjerer seg ikke noe særlig i klær og utstyrshandling, det gjorde han ikke til første heller, han virker ikke som han bryr seg så mye om svangerskapet eller babyen heller og slik virket det også sist, MEN jeg vet han bryr seg alikevel.

Jeg tar meg ikke så nær av det og handler bare det vi trenger får med meg hans kort om jeg trenger og sånn da, nå kan det nok være han føler at jeg bestemmer over det litt også da og derfor ikke engasjerer seg så veldig.
fant 2 babygymer som jeg synes var veldig fine på nett i går og spurte hvem han synes var finest, han svarte den motsatte av den jeg synes var aller finest, jeg drev og hintet litt om den andre og da sa han "så egentlig spør du meg, bare for at jeg skal føle at jeg er med på å bestemme, men ender opp med det andre" hehe så jeg skal kjøpe den han likte best

MEN selv om han virket lite engasjert i svangerskapet sist var han helt på og med på alt 100% fra første stund etter babyen var ute, var han som tok det første stellet på barsel, han koste og koste med gutten, han som gav han hans første bad osv.

 

[*rugekassen*]

Tror mange menn bare er sånn... Det er liksom vår greie det her å finne ut av hvilke utstyr vi vil ha osv.. Min mann bryr seg katten om hvilken vogn, bilstol, vippestol,bæresjal osv jeg har kjøpt, men han bryr seg jo om barnet og meg som gravid for det om.. Syns det er supert at han ikke gidder å legge seg opp i hva jeg kjøper , men det er jo meg

 

[Bruker01po]

Å det var så "godt" å lese det dere skriver her- at jeg ikke er alene!

Selv kjenner jeg meg veldig igjen.... Jeg er i dag 36 uker på vei, og har ofte lyst til bare å sette meg ned å gråte...føler meg så alene med "denne magen"..
Min mann venter nå sitt første barn, mens jeg har to fra før.. Men jeg føler jeg er en sykdom.. Han "tør" ikke ta på meg, gi meg noen klem, se på baby ting eller gjøre noe som har m "magen" å gjøre.. Jeg vet at det kom som et sjokk for han at han skulle bli pappa- han er 40 og har ingen fra før, og trodd han aldri skulle få barn: Vi prøvde aldri, og jeg har gått på mini piller, så over på hormonspiral og så til slutt p ring. Men vips, en dag kom ikke mens..

Det tok han flere dager bare å snakke med meg- han var helt i sjokk! Så gikk det over til fustrasjon for han trodde det skulle være noe galt med barnet.. Jeg gikk da alene til lege, så ultralyd tidlig for å sjekke slik at han ble rolig- og den lille var perfekt
Men det har vært en ensom tid alikevell- jeg har gått på alle kontroller alene, (han var m på ultralyd på sykehuset og en samtale m sykehuset), kjøpt vogn, klær, stol, stelle bord osv ALT annet alene...Satt sammen ting, og ikke krevd at han betaler noe...Han sier jeg ikke skal nevne barne rom eller noe annet fordi han har nok med jobb og hus (renovering og nybygg mm) Nå er jeg livredd for at han ikke tør å være der når jeg føder, eller at han skal dra sin vei- vi har det ellers topp sammen, og han er min beste venn.. Men dette har satt han helt ut, og jeg savner han- Min familie bor veldig langt unna, så hverdagen er fryktelig ensom....
Vil dette gå over????

 

[megbaremeg!]

Huff ikke grei situasjon det der altså! Men det virker jo som om dere trenger å sette dere ned å prate om dette, er jo ikke lenge til babyen faktisk er her og er en del av hverdagen deres. Sender deg en trøste klem og sier lykke til

 

[HvitLin]

Å det var så "godt" å lese det dere skriver her- at jeg ikke er alene!

Selv kjenner jeg meg veldig igjen.... Jeg er i dag 36 uker på vei, og har ofte lyst til bare å sette meg ned å gråte...føler meg så alene med "denne magen"..
Min mann venter nå sitt første barn, mens jeg har to fra før.. Men jeg føler jeg er en sykdom.. Han "tør" ikke ta på meg, gi meg noen klem, se på baby ting eller gjøre noe som har m "magen" å gjøre.. Jeg vet at det kom som et sjokk for han at han skulle bli pappa- han er 40 og har ingen fra før, og trodd han aldri skulle få barn: Vi prøvde aldri, og jeg har gått på mini piller, så over på hormonspiral og så til slutt p ring. Men vips, en dag kom ikke mens..

Det tok han flere dager bare å snakke med meg- han var helt i sjokk! Så gikk det over til fustrasjon for han trodde det skulle være noe galt med barnet.. Jeg gikk da alene til lege, så ultralyd tidlig for å sjekke slik at han ble rolig- og den lille var perfekt
Men det har vært en ensom tid alikevell- jeg har gått på alle kontroller alene, (han var m på ultralyd på sykehuset og en samtale m sykehuset), kjøpt vogn, klær, stol, stelle bord osv ALT annet alene...Satt sammen ting, og ikke krevd at han betaler noe...Han sier jeg ikke skal nevne barne rom eller noe annet fordi han har nok med jobb og hus (renovering og nybygg mm) Nå er jeg livredd for at han ikke tør å være der når jeg føder, eller at han skal dra sin vei- vi har det ellers topp sammen, og han er min beste venn.. Men dette har satt han helt ut, og jeg savner han- Min familie bor veldig langt unna, så hverdagen er fryktelig ensom....
Vil dette gå over????

Oi! Dere må snakke sammen!!! Greit at han ikke går og koser, prater med magen, men han bør også engasjere seg litt! Han er tross alt 40 år og bør innfinne seg med situasjonen! Kan ikke annet enn å gi deg en god klem!

 

[Anki89]

Å det var så "godt" å lese det dere skriver her- at jeg ikke er alene!

Selv kjenner jeg meg veldig igjen.... Jeg er i dag 36 uker på vei, og har ofte lyst til bare å sette meg ned å gråte...føler meg så alene med "denne magen"..
Min mann venter nå sitt første barn, mens jeg har to fra før.. Men jeg føler jeg er en sykdom.. Han "tør" ikke ta på meg, gi meg noen klem, se på baby ting eller gjøre noe som har m "magen" å gjøre.. Jeg vet at det kom som et sjokk for han at han skulle bli pappa- han er 40 og har ingen fra før, og trodd han aldri skulle få barn: Vi prøvde aldri, og jeg har gått på mini piller, så over på hormonspiral og så til slutt p ring. Men vips, en dag kom ikke mens..

Det tok han flere dager bare å snakke med meg- han var helt i sjokk! Så gikk det over til fustrasjon for han trodde det skulle være noe galt med barnet.. Jeg gikk da alene til lege, så ultralyd tidlig for å sjekke slik at han ble rolig- og den lille var perfekt
Men det har vært en ensom tid alikevell- jeg har gått på alle kontroller alene, (han var m på ultralyd på sykehuset og en samtale m sykehuset), kjøpt vogn, klær, stol, stelle bord osv ALT annet alene...Satt sammen ting, og ikke krevd at han betaler noe...Han sier jeg ikke skal nevne barne rom eller noe annet fordi han har nok med jobb og hus (renovering og nybygg mm) Nå er jeg livredd for at han ikke tør å være der når jeg føder, eller at han skal dra sin vei- vi har det ellers topp sammen, og han er min beste venn.. Men dette har satt han helt ut, og jeg savner han- Min familie bor veldig langt unna, så hverdagen er fryktelig ensom....
Vil dette gå over????

Litt voldsomt distansert kanskje.. men sikkert også bare livredd. Mange som blir det. Og hvis han aldri har trodd at han kom til å bli pappa så er det kanskje en enda mer skremmende tanke.. om det skulle skje noe gale osv?! Jeg vet ikke. Jeg tror, og håper at det forandrer seg når babyen hans er ute
Vi bygger også hus, og her er det mest det som interesserer mannen. Ikke fordi han ikke bryr seg, men det er noe han selv kan styre og ser fremgang på. Mye mer interessert i fliser på do enn babygymmen jeg ønsker å kjøpe..


Fra mobilen

 

[Bampsebompi]

Å det var så "godt" å lese det dere skriver her- at jeg ikke er alene!

Selv kjenner jeg meg veldig igjen.... Jeg er i dag 36 uker på vei, og har ofte lyst til bare å sette meg ned å gråte...føler meg så alene med "denne magen"..
Min mann venter nå sitt første barn, mens jeg har to fra før.. Men jeg føler jeg er en sykdom.. Han "tør" ikke ta på meg, gi meg noen klem, se på baby ting eller gjøre noe som har m "magen" å gjøre.. Jeg vet at det kom som et sjokk for han at han skulle bli pappa- han er 40 og har ingen fra før, og trodd han aldri skulle få barn: Vi prøvde aldri, og jeg har gått på mini piller, så over på hormonspiral og så til slutt p ring. Men vips, en dag kom ikke mens..

Det tok han flere dager bare å snakke med meg- han var helt i sjokk! Så gikk det over til fustrasjon for han trodde det skulle være noe galt med barnet.. Jeg gikk da alene til lege, så ultralyd tidlig for å sjekke slik at han ble rolig- og den lille var perfekt
Men det har vært en ensom tid alikevell- jeg har gått på alle kontroller alene, (han var m på ultralyd på sykehuset og en samtale m sykehuset), kjøpt vogn, klær, stol, stelle bord osv ALT annet alene...Satt sammen ting, og ikke krevd at han betaler noe...Han sier jeg ikke skal nevne barne rom eller noe annet fordi han har nok med jobb og hus (renovering og nybygg mm) Nå er jeg livredd for at han ikke tør å være der når jeg føder, eller at han skal dra sin vei- vi har det ellers topp sammen, og han er min beste venn.. Men dette har satt han helt ut, og jeg savner han- Min familie bor veldig langt unna, så hverdagen er fryktelig ensom....
Vil dette gå over????

Jeg kan trøste deg med at iallefall min ble som natt og dag når barnet kom i fanget vårt for 2 uker siden. Nå er han overengasjert og utrykker kjærlighet til både meg og Ciljan hver dag. Tror nok de ikke blir fedre før barnet er fysisk tilstedet, og heller distanserer seg litt ved selve graviditeten/)

 

[Bruker01po]

Tusen takk for svar
Vi har snakket sammen, men han sier at han har sagt hva han mener, så ikke mer å snakke om....
Jeg håper jo, som dere sier, at han skal snu når minsten er ute.. Men bare ikke så lett å innfinne seg med når man er for det meste alene og hodet spiser en opp med tanker og fustrasjon.
Nå er det ikke lenge igjen, og jeg har så sykt lyst på en som vil være her hos meg. Kanskje "se" meg og magen litt- lage et måltid, besøke noen, gi en klem, et eller annet som gjør at man ikke føler seg så mutters ensom!
Men nei......selv i helgene drar han ut av huset og finner på ting uten meg....føler jeg skal "smitte" han med noe..

Men jeg får vell prøve litt til Håper jeg blir like heldig som deg "Bamsebompi"- det hadde hvert godt
Og "Anki89"- ja klamrer meg til at han har et oppgjør med seg selv, og ikke meg... - og tusen takk for klemmene "megbaremeg!" og "HvitLin"

 

[_Lykkeliten_]

Huff, høres ut som en kjedelig situasjon dette. Sier som de andre at dere bør prøve å rede ut litt av situasjonen før lille babyen kommer - det kan jo i prinsippet skje når som helst nå! Han er jo veldig distansert til graviditeten og babyen, men det kan jo være mange mulige årsaker til det. Hvordan har han vært som kjæreste før du ble gravid da? Er han en person som egentlig er flink til å gi klemmer, kyss, komplimenter osv.? Er jo mange som bare ikke er sånn, men ikke mener noe vondt med det av den grunn.

HAdde han i utgangspunktet bestemt seg for at han ikke skulle ha barn? Kan jo hende det ble et skikkelig sjokk for han, siden han er såpass gammel at han ikke trodde det kom til å bli aktuelt? Men han har jo et ansvar han også - du var jo ikke alene om å lage dette barnet! Så det er jo veldig dårlig gjort å la deg sitte igjen med alt ansvaret.. både arbeidsmessig og økonomisk sett.. Får håpe han får opp øynene når babyen er født - det er nok litt enklere når den er utenfor magen

 

[Bampsebompi]

Tusen takk for svar
Vi har snakket sammen, men han sier at han har sagt hva han mener, så ikke mer å snakke om....
Jeg håper jo, som dere sier, at han skal snu når minsten er ute.. Men bare ikke så lett å innfinne seg med når man er for det meste alene og hodet spiser en opp med tanker og fustrasjon.
Nå er det ikke lenge igjen, og jeg har så sykt lyst på en som vil være her hos meg. Kanskje "se" meg og magen litt- lage et måltid, besøke noen, gi en klem, et eller annet som gjør at man ikke føler seg så mutters ensom!
Men nei......selv i helgene drar han ut av huset og finner på ting uten meg....føler jeg skal "smitte" han med noe..

Men jeg får vell prøve litt til Håper jeg blir like heldig som deg "Bamsebompi"- det hadde hvert godt
Og "Anki89"- ja klamrer meg til at han har et oppgjør med seg selv, og ikke meg... - og tusen takk for klemmene "megbaremeg!" og "HvitLin"

Jeg håper inderlig for din del også at han bedrer seg.. Det er ikke godt og føle seg alene, det vet jeg!

 

[Førstegangs]

Å det var så "godt" å lese det dere skriver her- at jeg ikke er alene!

Selv kjenner jeg meg veldig igjen.... Jeg er i dag 36 uker på vei, og har ofte lyst til bare å sette meg ned å gråte...føler meg så alene med "denne magen"..
Min mann venter nå sitt første barn, mens jeg har to fra før.. Men jeg føler jeg er en sykdom.. Han "tør" ikke ta på meg, gi meg noen klem, se på baby ting eller gjøre noe som har m "magen" å gjøre.. Jeg vet at det kom som et sjokk for han at han skulle bli pappa- han er 40 og har ingen fra før, og trodd han aldri skulle få barn: Vi prøvde aldri, og jeg har gått på mini piller, så over på hormonspiral og så til slutt p ring. Men vips, en dag kom ikke mens..

Det tok han flere dager bare å snakke med meg- han var helt i sjokk! Så gikk det over til fustrasjon for han trodde det skulle være noe galt med barnet.. Jeg gikk da alene til lege, så ultralyd tidlig for å sjekke slik at han ble rolig- og den lille var perfekt
Men det har vært en ensom tid alikevell- jeg har gått på alle kontroller alene, (han var m på ultralyd på sykehuset og en samtale m sykehuset), kjøpt vogn, klær, stol, stelle bord osv ALT annet alene...Satt sammen ting, og ikke krevd at han betaler noe...Han sier jeg ikke skal nevne barne rom eller noe annet fordi han har nok med jobb og hus (renovering og nybygg mm) Nå er jeg livredd for at han ikke tør å være der når jeg føder, eller at han skal dra sin vei- vi har det ellers topp sammen, og han er min beste venn.. Men dette har satt han helt ut, og jeg savner han- Min familie bor veldig langt unna, så hverdagen er fryktelig ensom....
Vil dette gå over????

Var da litt av en oppførsel på en godt voksen mann :O