Er så fortvilet...

[Timian]

Jeg poster her fordi jeg ser at det er flere her inne som har lignende erfaringer...

Mitt første barn var prematur og dysmatur. Vanskelig svangerskap og fødsel, veldig krevende barn, mye sykehus og utredninger første året. Nå har jeg fått barn igjen. Fantastisk svangerskap, men fødselen var en sjokkopplevelse, hun rørte seg ikke i magen og hadde oksygenmangel. Ungen er helt nydelig, vakker, spiser godt, sover godt, gråter nesten ikke, men smiler, pludrer og ler.
Men... hun er sideulik. Hun bruker den ene armen minimalt, og av og til synes jeg at det er andre merkelige ting med motorikken hennes (spenner seg, krummer seg). Hun bestod ikke traksjonstesten, selv om jeg oppfatter henne som sterk i nakken.

Bekymringen for hjerneskade eter meg opp. Hun er så fantastisk, og fortjener så mye bedre, men jeg gjør ikke annet enn å se etter tegn på at noe er galt. Tenker på det minst 3/4 av tida. Jeg bare gråter, og greier ikke være den mammaen hun fortjener. En mamma skal få barnet sitt til å føle seg trygt og elsket, og det føler jeg ikke at jeg makter nå. Jeg skal selvfølgelig søke hjelp for depresjon, men har dere noen andre gode råd på veien?

 

[NinjaInPyjamas (bygdejente)]

Har ingen råd men sender deg en stor klem <3

 

[Stolt mamma]

Hei kjære du

Kjenner meg på mange måter igjen i det du skriver. Har to premature og dysmature barn på hhv 20 og 5 mnd. Begge svangerskap har vært tøffe. Fødsel med nr 1 var en traumatisk opplevelse. Storebror lå i sete med lav puls. Hodet ble sittende bom fast og måtte dras ut med rå makt av overlegen (var ikke tid til å bruke tang pga oksygenmangel). Han var helt blå og livløs og ble i all hast fraktet til nyfødt intensiv med pappaen mens jeg ble liggende igjen alene med en jordmor som lappet meg pent sammen (overraskende nok var det ikke mange sting som skulle til). Gutten kom seg relativt raskt. Men har hele tiden vært liten av vekst og hengt veldig etter grov motorisk (finmotorikken derimot er det ingen ting galt med). De første 8 mnd lå han for det meste rolig på rygg med totten i munn før han begynte så smått å åle seg fremover. Han lærte seg å selv komme opp i sittende stilling når han var 15 mnd, krabbet når han var 17 mnd og nå er han 20 mnd og har kommet seg opp på to bein og kan gå langs møbler. Språkutviklingen hans er også noe sen, men forstår mye. Fått beskjed av barnehagen at, bortsett fra motorikken , er veldig moden for alderen og overhode ingen tegn til hjerneskade.
Etter grundig utredning har vi funnet ut at han har ekstrem høy forbrenning i tillegg til melkeprotein allergi. Så etter litt kost omlegging begynner vekta hans sakte men sikkert å gå oppover.

Lillesøster derimot er helt motsatt. Hun lå også i seteleie, men denne gangen ente det med haste keisersnitt og ny runde på nyfødt intensiv. Hun var mye svakere enn storebror (selv om fødselsvekten var så og si lik). Mye inn og ut av sykehus med sonde. MEN når hun ble 3 mnd så snudde det helt. Har vokst i et forrykende tempo (nå like stor som termin fødte barn ) og er følger motorisk utvikling tilsvarende termin fødte barn.

Hvorfor skriver jeg dette. Jo for å si noe om at barn er så utrolig forskjellige uten at det betyr at det er noe galt. Når det er sagt har jeg, i likhet med deg, bekymret meg mye for storebror. Men når jeg nå ser han sammen med andre barn er jeg ikke bekymret lenger. Han går når han er klar for det og språket kommer ord for ord.

Det som har hjulpet meg har vært tett oppfølging fra helsesøster og fysioterapeut ift å trygge meg på at normal utvikling er et stort området når det kommer til barn og at litt utenfor normalen også er normalt.
Det å gå rundt å være då bekymret som du beskriver er ikke noe godt verken for deg eller barna. Hva med å fortelle om dette til helsesøster? De fleste helsestasjoner har tilbud om psykolog samtaler. Kanskje det kunne vært noe for å få sortert tankene litt?

Sender deg en stor klem

 

[Timian]

Hei kjære du

Kjenner meg på mange måter igjen i det du skriver. Har to premature og dysmature barn på hhv 20 og 5 mnd. Begge svangerskap har vært tøffe. Fødsel med nr 1 var en traumatisk opplevelse. Storebror lå i sete med lav puls. Hodet ble sittende bom fast og måtte dras ut med rå makt av overlegen (var ikke tid til å bruke tang pga oksygenmangel). Han var helt blå og livløs og ble i all hast fraktet til nyfødt intensiv med pappaen mens jeg ble liggende igjen alene med en jordmor som lappet meg pent sammen (overraskende nok var det ikke mange sting som skulle til). Gutten kom seg relativt raskt. Men har hele tiden vært liten av vekst og hengt veldig etter grov motorisk (finmotorikken derimot er det ingen ting galt med). De første 8 mnd lå han for det meste rolig på rygg med totten i munn før han begynte så smått å åle seg fremover. Han lærte seg å selv komme opp i sittende stilling når han var 15 mnd, krabbet når han var 17 mnd og nå er han 20 mnd og har kommet seg opp på to bein og kan gå langs møbler. Språkutviklingen hans er også noe sen, men forstår mye. Fått beskjed av barnehagen at, bortsett fra motorikken , er veldig moden for alderen og overhode ingen tegn til hjerneskade.
Etter grundig utredning har vi funnet ut at han har ekstrem høy forbrenning i tillegg til melkeprotein allergi. Så etter litt kost omlegging begynner vekta hans sakte men sikkert å gå oppover.

Lillesøster derimot er helt motsatt. Hun lå også i seteleie, men denne gangen ente det med haste keisersnitt og ny runde på nyfødt intensiv. Hun var mye svakere enn storebror (selv om fødselsvekten var så og si lik). Mye inn og ut av sykehus med sonde. MEN når hun ble 3 mnd så snudde det helt. Har vokst i et forrykende tempo (nå like stor som termin fødte barn ) og er følger motorisk utvikling tilsvarende termin fødte barn.

Hvorfor skriver jeg dette. Jo for å si noe om at barn er så utrolig forskjellige uten at det betyr at det er noe galt. Når det er sagt har jeg, i likhet med deg, bekymret meg mye for storebror. Men når jeg nå ser han sammen med andre barn er jeg ikke bekymret lenger. Han går når han er klar for det og språket kommer ord for ord.

Det som har hjulpet meg har vært tett oppfølging fra helsesøster og fysioterapeut ift å trygge meg på at normal utvikling er et stort området når det kommer til barn og at litt utenfor normalen også er normalt.
Det å gå rundt å være då bekymret som du beskriver er ikke noe godt verken for deg eller barna. Hva med å fortelle om dette til helsesøster? De fleste helsestasjoner har tilbud om psykolog samtaler. Kanskje det kunne vært noe for å få sortert tankene litt?

Sender deg en stor klem

Tusen takk for langt og fint svar. Viktig å minne seg selv på at barn er ulike. Hun her sover mye, og er generelt ei bedagelig kosejente. Har jo bare broren å sammenligne med, han hadde også uoppdaget melkeproteinallergi, og greide kun å roe seg på dagtid hvis vi danset ballett med ham i bæresjalet. Kroppen hans var jo som en spent stålstreng som følge av det. Husker at kroppsbyggeronkelen hans misunte rompemuskulaturen på gutten da han var tre måneder, haha. Urettferdig å sammenligne den rolige babyen med ham.

Jeg fikk mannen min til å kontakte helsestasjonen, skal til psykolog neste uke. Fysioterapeut om to uker, det skal bli godt, men som jeg gruer meg likevel. Man vil jo bare at alt skal være i orden

 

[Stolt mamma]

Tusen takk for langt og fint svar. Viktig å minne seg selv på at barn er ulike. Hun her sover mye, og er generelt ei bedagelig kosejente. Har jo bare broren å sammenligne med, han hadde også uoppdaget melkeproteinallergi, og greide kun å roe seg på dagtid hvis vi danset ballett med ham i bæresjalet. Kroppen hans var jo som en spent stålstreng som følge av det. Husker at kroppsbyggeronkelen hans misunte rompemuskulaturen på gutten da han var tre måneder, haha. Urettferdig å sammenligne den rolige babyen med ham.

Jeg fikk mannen min til å kontakte helsestasjonen, skal til psykolog neste uke. Fysioterapeut om to uker, det skal bli godt, men som jeg gruer meg likevel. Man vil jo bare at alt skal være i orden

Bare hyggelig å være til hjelp. Godt å høre at du får hjelp til å sortere og bearbeide ting. Kjenner meg igjen i at man vil at alt skal være i orden

 

[Moderator Tonje]

Sender dere begge en kjempestor klem! Håper du kan få den hjelpen du trenger, Timian

 

[Lizz83]

Min er 6 uker for tidlig født og jeg har to terminbarn fra før. Han lille smiler ikke enda (blir 10 uker) og har endelig begynt å vise intr for babygymen. Jeg er så bekymret for alt merker jeg. Spesielt senvirkninger. Jordmødrene sa at de aldri hadde sett et værre fostervann og det var et mirakel at han var så stor i uke 34...

 

[Timian]

Min er 6 uker for tidlig født og jeg har to terminbarn fra før. Han lille smiler ikke enda (blir 10 uker) og har endelig begynt å vise intr for babygymen. Jeg er så bekymret for alt merker jeg. Spesielt senvirkninger. Jordmødrene sa at de aldri hadde sett et værre fostervann og det var et mirakel at han var så stor i uke 34...

Min som ble født i uke 35 (1,7 kilo) viste ingen interesse for babygymmen før han var 4 måneder, nå er han langt fremme motorisk

Skulle ønske fagfolk kunne la være å si sånne ting når man er på sitt mest sårbare. Jeg spurte om senskader etter fødselen, og svaret jeg fikk var "Det ser bra ut nå, men man kan jo aldri vite". Riktig rent faktamessig, men helt feil ting å si der og da.

 

[Lizz83]

Min som ble født i uke 35 (1,7 kilo) viste ingen interesse for babygymmen før han var 4 måneder, nå er han langt fremme motorisk

Skulle ønske fagfolk kunne la være å si sånne ting når man er på sitt mest sårbare. Jeg spurte om senskader etter fødselen, og svaret jeg fikk var "Det ser bra ut nå, men man kan jo aldri vite". Riktig rent faktamessig, men helt feil ting å si der og da.

Der sa de til meg at forutsetningene var veldig gode og at det var veldig liten sjanse for senskader. Men man bekymrer seg alltid... og jeg sammenligner jo selvsagt lillemann med terminbarna mine... men barn er forskjellige

 

[Moderator Eve]

Heller ingen gode råd dessverre... Men mange gode klemmer

 

[Desembermamma88]

Jeg poster her fordi jeg ser at det er flere her inne som har lignende erfaringer...

Mitt første barn var prematur og dysmatur. Vanskelig svangerskap og fødsel, veldig krevende barn, mye sykehus og utredninger første året. Nå har jeg fått barn igjen. Fantastisk svangerskap, men fødselen var en sjokkopplevelse, hun rørte seg ikke i magen og hadde oksygenmangel. Ungen er helt nydelig, vakker, spiser godt, sover godt, gråter nesten ikke, men smiler, pludrer og ler.
Men... hun er sideulik. Hun bruker den ene armen minimalt, og av og til synes jeg at det er andre merkelige ting med motorikken hennes (spenner seg, krummer seg). Hun bestod ikke traksjonstesten, selv om jeg oppfatter henne som sterk i nakken.

Bekymringen for hjerneskade eter meg opp. Hun er så fantastisk, og fortjener så mye bedre, men jeg gjør ikke annet enn å se etter tegn på at noe er galt. Tenker på det minst 3/4 av tida. Jeg bare gråter, og greier ikke være den mammaen hun fortjener. En mamma skal få barnet sitt til å føle seg trygt og elsket, og det føler jeg ikke at jeg makter nå. Jeg skal selvfølgelig søke hjelp for depresjon, men har dere noen andre gode råd på veien?

Hvordan går det nå? [emoji4]

 

[Timian]

Hvordan går det nå? [emoji4]

Takk som spør! Har ikke vært pålogget her på leeenge...
Det går veldig fint med oss nå. Jeg hadde rett i at "noe var galt", men det var absolutt ikke så ille som jeg fryktet. Det viste seg at den lille hadde fått en nerveskade i skulderen, en ikke helt uvanlig fødselsskade; Erbs parese. Vi trente litt med henne for å stimulere den vonde armen, og i løpet av det første halvåret grodde nerven sammen og hun fikk full førlighet. Hun krabbet da hun var 7 måneder, og nå er hun en typisk ettåring som stabber rundt. Hun er fortsatt verdens herligste unge, og jeg er fortsatt en latterlig nervøs mamma, så noen ting har ikke forandret seg
Det hjalp veldig å få kommet seg raskt til helsestasjonens psykolog for meg og fysioterapeut for henne.