Er så distansert til graviditeten

[lillereka]

Føler at jeg fortsatt ikke tror på at jeg er gravid og føler meg så distansert fra det som skjer. Tror det er en forsvarsmekanisme pga at jeg har mistet før. Trodde jeg skulle knytte meg mer til babyen når jeg fant ut hvilket kjønn det var, men er fortsatt like distansert.

Hvordan er det med dere, har dere knyttet dere til babyen allerede, eller er det naturlig å ikke kjenne så mye på tilknytning enda?

 

[Crmenssta]

Føler at jeg fortsatt ikke tror på at jeg er gravid og føler meg så distansert fra det som skjer. Tror det er en forsvarsmekanisme pga at jeg har mistet før. Trodde jeg skulle knytte meg mer til babyen når jeg fant ut hvilket kjønn det var, men er fortsatt like distansert.

Hvordan er det med dere, har dere knyttet dere til babyen allerede, eller er det naturlig å ikke kjenne så mye på tilknytning enda?

Jeg føler meg akkurat som deg klarer nesten ikke å snakke mye om det siden jeg er livredd å oppleve det samme. Denne gangen har jeg klart å bli gravid veldig lenge ifm det jeg klarte til nå, men har den magefølelse som ønsker å bli glad og akseptere at dette faktisk skjer, men jeg tør ikke. Du er i allefall ikke alene

 

[Frkd]

Føler at jeg fortsatt ikke tror på at jeg er gravid og føler meg så distansert fra det som skjer. Tror det er en forsvarsmekanisme pga at jeg har mistet før. Trodde jeg skulle knytte meg mer til babyen når jeg fant ut hvilket kjønn det var, men er fortsatt like distansert.

Forrige gang hadde jeg det ganske likt som deg, jeg klarte ikke knytte meg for jeg hadde mistet så mange ganger før. Men for min del ble det en del bedre da jeg fikk vite kjønn, faktisk. Da gikk jeg og kjøpte mine første babyplagg, fikk satt litt mer "person" på den lille. Har du handlet noe?

Jeg føler meg enda veldig distansert.

Hvordan er det med dere, har dere knyttet dere til babyen allerede, eller er det naturlig å ikke kjenne så mye på tilknytning enda?

Føler at jeg fortsatt ikke tror på at jeg er gravid og føler meg så distansert fra det som skjer. Tror det er en forsvarsmekanisme pga at jeg har mistet før. Trodde jeg skulle knytte meg mer til babyen når jeg fant ut hvilket kjønn det var, men er fortsatt like distansert.

Hvordan er det med dere, har dere knyttet dere til babyen allerede, eller er det naturlig å ikke kjenne så mye på tilknytning enda?

Forrige gang hadde jeg det ganske likt som deg, jeg klarte ikke knytte meg for jeg hadde mistet så mange ganger før. Men for min del ble det en del bedre da jeg fikk vite kjønn, faktisk. Da gikk jeg og kjøpte mine første babyplagg, fikk satt litt mer "person" på den lille. Har du handlet noe?

Jeg føler meg enda veldig distansert denne gangen. Av mange grunner, tror jeg. Det var uplanlagt, og igrunn skulle vi ikke ha flere barn. Det tok noen uker å bestemme seg for å beholde. Samtidig forventet jeg å miste, som så mange ganger før. Vet ikke kjønn enda, det kan hende det endrer seg da.

Det er nok normale følelser du sitter med. Men tilknytningen kommer, jeg ville ikke stresset over det<3

 

[LilleVannlilje]

Føler at jeg fortsatt ikke tror på at jeg er gravid og føler meg så distansert fra det som skjer. Tror det er en forsvarsmekanisme pga at jeg har mistet før. Trodde jeg skulle knytte meg mer til babyen når jeg fant ut hvilket kjønn det var, men er fortsatt like distansert.

Hvordan er det med dere, har dere knyttet dere til babyen allerede, eller er det naturlig å ikke kjenne så mye på tilknytning enda?

Kjenner meg sååå igjen! Mannen min ler av meg, for eg meinar at eg ikkje er gravid før eg har kome meg på ultralyd! Skulle eigentleg i går, men vart ikkje noko av timen pga forkjølelse Mista eit par gongar tidlegare, ein sa òg ein ma, i veke 11, så trur liksom ikkje på dette her før eg ser det! Og etter at eg ser det, varer nok trua eit per veker eller to fram til OUL og til eg evt kjenner bevegelse kvar dag.

 

[Barfotpiken]

Jeg har det på akkurat samme måte. Har ikke fortalt noen om babyen enda. Jeg venter til etter oul, tror ikke jeg er helt overbevist om at det er noen der. Vet ikke kjønn enda, men tror kanskje ikke det hadde gjort noen forskjell.

 

[lillereka]

Forrige gang hadde jeg det ganske likt som deg, jeg klarte ikke knytte meg for jeg hadde mistet så mange ganger før. Men for min del ble det en del bedre da jeg fikk vite kjønn, faktisk. Da gikk jeg og kjøpte mine første babyplagg, fikk satt litt mer "person" på den lille. Har du handlet noe?

Jeg føler meg enda veldig distansert denne gangen. Av mange grunner, tror jeg. Det var uplanlagt, og igrunn skulle vi ikke ha flere barn. Det tok noen uker å bestemme seg for å beholde. Samtidig forventet jeg å miste, som så mange ganger før. Vet ikke kjønn enda, det kan hende det endrer seg da.

Det er nok normale følelser du sitter med. Men tilknytningen kommer, jeg ville ikke stresset over det<3

Har handlet litt, men føler ikke det har hjulpet. Tror kanskje jeg hadde en magefølelse på motsatt kjønn i tillegg, så vet ikke om det påvirket at det ikke hjalp å få vite kjønn.

Føler jeg lurer folk når jeg forteller at jeg er gravid, selv om jeg ser at magen vokser og jeg har til og med kjent babyen et par ganger. Lurer på når det vil føles virkelig på et vis.

 

[lillereka]

Og tusen takk alle sammen for svar. Det hjelper utrolig mye å høre at jeg ikke er alene om disse følelsene

 

[Siste spire]

Tror dette er helt vanlige følelser. Føler meg selv litt distansert fra det hele selvom symptomene er der i aller høyeste grad og jeg har vært på to ultralyder å sett og hørt levende baby. Tror og håper det blir bedre når magen og de tydelige bevegelsene kommer

 

[Spirehybelen]

Føler det på samme måte, klarer ikke tro på at jeg faktisk kan være så heldig etter vi har vært prøvere i 4 år

Føler jeg sier noe galt når jeg forteller at jeg er gravid, at det ikke stemmer at ultralydbildene er fra min mage. Er samtidig redd for ny MA, og har det i baktankene rimelig konstant.

Håper vi alle føler oss bedre etter OUL og når vi får vite kjønn

 

[Proverpånummerto]

Føler at jeg fortsatt ikke tror på at jeg er gravid og føler meg så distansert fra det som skjer. Tror det er en forsvarsmekanisme pga at jeg har mistet før. Trodde jeg skulle knytte meg mer til babyen når jeg fant ut hvilket kjønn det var, men er fortsatt like distansert.

Hvordan er det med dere, har dere knyttet dere til babyen allerede, eller er det naturlig å ikke kjenne så mye på tilknytning enda?

Har nok den forsvarsmekanismen jeg å :/

 

[Gråspurv]

Det er en helt vanlig forsvarsmekanisme når man har opplevd sa/ma.
Jeg knyttet meg ikke til eldste før en uke etter at han var født.
Da jeg så ham første gang tenkte jeg at dette var ikke min unge.

 

[ruccola]

Sniker.
Har det på akkurat samme måte. Jeg mistet tre ganger i fjor, så tør ennå ikke å håpe på eller tro det virkelig går veien denne gangen, selv om jeg nå er i uke 15. Har også vært på flere ultralyder, både på sykehuset og privat. Det hjelper litt akkurat der og da å se at det er liv og at alt ser bra ut, men tør fortsatt ikke å glede meg til desember. Å få vite kjønn kommer ikke til å spille noen rolle for meg, vil at det skal være en overraskelse. Det er akkurat det samme hva det blir, så lenge det går bra denne gangen!
Vi er absolutt ikke alene om å føle/tenke sånn, og det er jo en liten trøst å vite det. Selv om det er litt trist også, jeg husker jo hvor naivt glade og utrolig forventningsfulle jeg og mannen var i den første graviditeten…
Håper det blir litt annerledes senere i svangerskapet

 

[lillereka]

Sniker.
Har det på akkurat samme måte. Jeg mistet tre ganger i fjor, så tør ennå ikke å håpe på eller tro det virkelig går veien denne gangen, selv om jeg nå er i uke 15. Har også vært på flere ultralyder, både på sykehuset og privat. Det hjelper litt akkurat der og da å se at det er liv og at alt ser bra ut, men tør fortsatt ikke å glede meg til desember. Å få vite kjønn kommer ikke til å spille noen rolle for meg, vil at det skal være en overraskelse. Det er akkurat det samme hva det blir, så lenge det går bra denne gangen!
Vi er absolutt ikke alene om å føle/tenke sånn, og det er jo en liten trøst å vite det. Selv om det er litt trist også, jeg husker jo hvor naivt glade og utrolig forventningsfulle jeg og mannen var i den første graviditeten…
Håper det blir litt annerledes senere i svangerskapet

Ja, den var så deilig naiv og god den følelsen i den første graviditeten. Enig i at ultralydene hjelper der og da, men dagen etter er det like uvirkelig og fjernt igjen.

 

[lillereka]

Sniker.
Har det på akkurat samme måte. Jeg mistet tre ganger i fjor, så tør ennå ikke å håpe på eller tro det virkelig går veien denne gangen, selv om jeg nå er i uke 15. Har også vært på flere ultralyder, både på sykehuset og privat. Det hjelper litt akkurat der og da å se at det er liv og at alt ser bra ut, men tør fortsatt ikke å glede meg til desember. Å få vite kjønn kommer ikke til å spille noen rolle for meg, vil at det skal være en overraskelse. Det er akkurat det samme hva det blir, så lenge det går bra denne gangen!
Vi er absolutt ikke alene om å føle/tenke sånn, og det er jo en liten trøst å vite det. Selv om det er litt trist også, jeg husker jo hvor naivt glade og utrolig forventningsfulle jeg og mannen var i den første graviditeten…
Håper det blir litt annerledes senere i svangerskapet

Ja, den var så deilig naiv og god den følelsen i den første graviditeten. Enig i at ultralydene hjelper der og da, men dagen etter er det like uvirkelig og fjernt igjen.

 

[Ivf]

Klarer ikke helt å tro det jeg heller. Det var en lang tid med prøving, før vi gikk over til ivf, hvor det klaffet på første forsøket. Det er for godt til å være sant liksom.

 

[Itsgonnabe3]

Aldri mistet men har ingen sterk tilknytning til den lille enda. Jeg er glad for at jeg er gravid og alt sånt, men glemmer det veldig lett og med to små som tar mye oppmerksomhet. Vanskelig å se for seg en liten en til i søskenflokken erfaringsmessig blir det annerledes etter OUL og vi vet kjønn og diskutere navn, og når det tumles og romsteres for fult og du kan ta på magen og kjenne en fot eller ei rumpe

 

[Bolla87]

Føler det også likt. Tør liksom ikke å si at jeg er gravid, for jeg føler ikke det er sant. Har fortalt det til barna, som er veldig opptatt av babyen i magen. Prøver å glede meg med dem, men føler at jeg lurer dem. Magen vokser, og symptomene er der. Men erfaringen med ma sitter mer i kroppen enn jeg hadde forventet. Har sett frisk og fin baby uke 7 og 10. Håper jeg klarer å tro mer på det etter OUL

 

[Crmenssta]

Akkurat det samme her. Fortalte mine kollegaer på jobb i dag og klarte nesten ikke å bli så glad de sikkert hadde forventet. Jeg får dårlig samvittighet for min lille som er i magen, men er virkelig skummelt å dele med 100% excitement…

4 dager til 12 uker, håper jeg får å slapp litt mer av med tankene

 

[MrsMillie]

Føler at jeg fortsatt ikke tror på at jeg er gravid og føler meg så distansert fra det som skjer. Tror det er en forsvarsmekanisme pga at jeg har mistet før. Trodde jeg skulle knytte meg mer til babyen når jeg fant ut hvilket kjønn det var, men er fortsatt like distansert.

Hvordan er det med dere, har dere knyttet dere til babyen allerede, eller er det naturlig å ikke kjenne så mye på tilknytning enda?

Eg har det på akkurat samme måte! Føler ikkje det har tatt så lang tid å bli vant til tanken før, men trur òg som du seier at det er ein forsvarsmekanisme fordi eg har mista tidligere. Lurer veldig på når det skal sige inn. Tenker at eg berre får ta tida til hjelp. Det er jo mødre som sliter med det samme etter fødsel òg, å knytte seg til barnet. Men det går seg alltid til, om nokon treng meir tid enn andre