Er han ikke litt stor for å tro på dette?

[Sukkertopp]

Da lillesøster ble født, og Felix var akkurat 2 år, så ga vi ham en dukkevogn og sa at lillesøster hadde den med til ham. Lillesøster er nå blitt stor, og mener at alle morsomme leker er hennes. I dag rev hun i dukkevognene hans mens hun ropte "min! min!". Felix ble helt fra seg, og var helt på gråten da han brølte tilbake til henne: "Nei, Anna, den er IKKE din! Du hadde den med til meg da du kom ut av magen til mamma! Du GA den til meg! Den er MIN nå!" 

Er han ikke litt stor til å fremdeles tro på at hun hadde den med? Ser han for seg at hun hadde vognen sammen med seg inne i magen? Synes dere det virker litt rart at så store barn tror på slikt? Jeg ville jo aldri kommet med en slik historie dersom det var nå han fikk småsøsken.

 

[Fru H]

Hm...
Vanskelig å si egentlig =) 
Barn tror jo på mye rart og om de først har fått noe for seg kan det sikkert ta lang tid før de forstår at det kanskje ikke var slik likevel?

 

[almara]

Det er tydelig at historien har gjort inntrykk. Så det er vel kanskje best å holde på den, så ikke illusjonen hans knekkes? Du kan kanskje forklare at hun hadde den med og at den er hans, men at hun hadde den med så de begge sammen kunne leke med den når hun ble stor nok? Jeg vet ikke, men jeg føler nesten jeg kan forstå fortvilelsen hans.

Barns illusjoner er så sterke.. jeg ser bare på Alma, som vil at jeg skal lese om de hellige tre konger (julehistorie) hver kveld nå i juli og august. Historier gjør inntrykk, og han satte sikkert pris på vogna (og lillesøstera) da han fikk den. 

Luna sier også "min" om ALT om dagen, både det som er hennes, mitt, Almas og pappaens. Du har sikkert forklart Felix at det er sånn han også var på den alderen.. ;)

 

[Sukkertopp]

Dere har sikkert rett. Når historien først gjorde inntrykk, og satte seg, så holder han vel bare på det. Jeg har ikke hjerte til å si noe annet heller, men mulig han blir drittsur som tenåring når han plutselig forstår det da. :P Eller når neste småsøsken dukker opp, og han tenker litt gjennom hvor den neste gaven kommer fra. Får litt følelsen av at den lille løgnen min har vokst på meg.

Lillesøster har egen dukkevogn, så jeg tok henne bare bort, og spurte hvor hennes vogn var. Hun gir seg veldig lett når jeg flytter henne, men hun hører ikke på Felix i det hele tatt. Han gir seg nesten alltid hvis hun gråter eller hyler, så hun har vel lært at hun kan få alt hun vil av ham...

almara: Brukte Alma "min" uavbrutt fra hun var så liten og fram til nå? Rart spørsmål kanskje, men Felix sa også veldig mye "min" da han var så liten. Så gikk han over til å si "din" eller "Felix sin", samtidig som han kalte seg selv "du". Da var "min" noen andre sin. Tror han var 26-27 mnd før han fikk pronomenene riktig. Den gangen så lurte jeg bare så vidt på hvor han hadde hatt "min" fra så tidlig når han tydeligvis ikke forsto det, men nå har jeg begynt å lure på om Anna forstår ordet helt, og om hun har tenkt å fortsette å bruke det riktig. Eller riktig og riktig, hun bruker det mer som "den var fin, den vil jeg ha". :P

 

[*trinemor*]

Er kanskje ikke noe rarere å tro på den historien enn på det vi forteller om julenissen eller tannfeen?

Er det det han har blitt fortalt så er det vel sikkert sannheten for han :)

 

[almara]

Interessant spørsmål. Sukkertopp..
Hun gikk vel i en periode over til å si "Amma sin". Det var vel da hun var litt eldre enn Luna er nå at hun begynte å bruke navnet sitt veldig mye. Hun sa alltid "Amma" i stedet for "jeg".

Når Luna sier "min", vet jeg jo ikke akkurat hva hun mener, om hun bare egentlig mener "fin", som du sier, eller "den vil jeg ha". Hun er i hvert fall veldig bestemt og mener at den aktuelle gjenstanden er noe hun har rett på akkurat da. 

 

[Sukkertopp]

I går da vi var ute med dukkevognene, kom det plutselig fra Felix: "Men hvordan fikk Anna plass til vognen inne i mammas mage? Det er det som er mysteriet vi må finne svar på i dag." Jeg prøvde veldig forsiktig med at kanskje hun hadde fått litt hjelp til å skaffe dukkevognen, men det hadde hun visst ikke. Heldigvis kom det en katt akkurat da, og så var hele temaet glemt. Nå har jeg lovt meg selv å ikke lyve om slike ting i framtiden, og prøver desperat å finne en grei måte å få forklart ham at det var jeg som kjøpte inn den dukkevognen...