Er gravid og samboeren slår opp

Bkno7875772

Andre møte med forumet
Hei,
Jeg er gravid i uke 22 og har en samboeren som jeg er sammen med i nesten 10 år. Vi har også fellesbarn på 6 år, og jeg har dattera på 14 år fra tidligere forhold som bor fast med oss.
Samboeren gjorde det slutt på ett par dager siden pga at han mener han ikke lenger elsker meg, men er så glad og bryr seg om meg. Vi har hatt denne samtalen der han hadde mistet følelsen for noen år tilbake også, kanskje 3 år, og begge prøvde å være i forholdet med håp for at følelsen kommer tilbake. Jeg trudde hele tiden at det har endret seg, at følelsen kom tilbake. Det har vært krangling i det siste, men så ble vi venner igjen. Forrige helg hadde han bursdag der jeg har ordnet spesiell dag til han. Det var veldig koselig. Vi kranglet litt i helgen, og der kom bombe og sa at han har prøvd og prøvd men det gikk ikke. Han vil gjør det slutt, følelsen kom aldri tilabke og at han mister seg selv og har det ikke bra. Men siden jeg er gravid, er det vanskelig og komplisert. Jeg vil så gjerne å få han til å prøve igjen og gi oss en siste sjangs til, men han sa at han har bestemt seg og føle å gjør forholdet slutt er den rette. Jeg fortsatt ikke tro på at alt er slutt. Vi bor fortsatt sammen og har ikke snakket så mye med hverandre. Vi har enda ikke snakket om flytte ut fra hverandre, vi avventer litt. Da lurer jeg på om er det fortsatt mulighet for meg å hjelpe han til å få følelsene sine tilbake? Kan jeg foreslå en pause isteden der han får tenke seg gjennom? Jeg sa jeg vil ikke gjøre det slutt og flytte ut fra hverandre, og da spurte han meg tilbake, vil jeg bo sammen med han når han ikke lenger elsker meg. Innerst meg, vil jeg prøve å gjøre det, med håp for kanskje vi får det til å fungere igjen. Eller er alt håp ute? Beklager så lange innlegg, er bare så lei meg og trenger råd fra dere andre
 
Så vondt ❤️ring familievernkontoret i morgen - dere trenger hjelp utenfra
 
Dette har jeg sett i nær familie da var det hun som mente hun hadde mistet følelsene. Kan det være en midtlivskrise eller en reaksjon på andre ting rundt? En depresjon? En reaksjon på den nye babyen?

Mitt spørsmål er i grunnen hva det er han mener som mangler? Den yrende forelskelsen gir seg jo og måten kjærligheten er på endrer seg, men det betyr ikke at følelsene er borte. Den som grubler og grubler om det de føler er nok, riktig osv, setter seg selv i tvil uten at det er grunn for det. Grubling dreper jo alt egentlig. Det finnes ikke en måler for å si når følelsene er sterke nok, så å gruble i hjel spørsmålet gjør egentlig bare at det blir flere problemer.

Samtidig så kan han selvsagt ha mistet følelsene osv, men ofte tror jeg det er andre grunner til at folk opplever det slik enn at følelsene faktisk er borte.

Familievernkontoret kan kanskje hjelpe. Ellers tror jeg det primært er dere selv som må snakke sammen. Er han sikker at han ønsker ut av det dere har sammen?
 
Dette har jeg sett i nær familie da var det hun som mente hun hadde mistet følelsene. Kan det være en midtlivskrise eller en reaksjon på andre ting rundt? En depresjon? En reaksjon på den nye babyen?

Mitt spørsmål er i grunnen hva det er han mener som mangler? Den yrende forelskelsen gir seg jo og måten kjærligheten er på endrer seg, men det betyr ikke at følelsene er borte. Den som grubler og grubler om det de føler er nok, riktig osv, setter seg selv i tvil uten at det er grunn for det. Grubling dreper jo alt egentlig. Det finnes ikke en måler for å si når følelsene er sterke nok, så å gruble i hjel spørsmålet gjør egentlig bare at det blir flere problemer.

Samtidig så kan han selvsagt ha mistet følelsene osv, men ofte tror jeg det er andre grunner til at folk opplever det slik enn at følelsene faktisk er borte.

Familievernkontoret kan kanskje hjelpe. Ellers tror jeg det primært er dere selv som må snakke sammen. Er han sikker at han ønsker ut av det dere har sammen?

Takk for svar. Det føles deilig å få frustrasjonen ut. Vi er i midtlivskrise, begge har enormt lån og samboeren jobber ganske mye. Han har nesten ingen fridager. Jeg skjønner at vi trenger p jobbe mye for å kunne betale ned lånet. Med mye jobbing ble det mye stress og han var veldig sliten. Jeg innrømme at jeg skulle vært mer forståelig og støttende. Jeg var mye sint på han pga mye jobbing og han har nesten ikke hatt tida med oss. Og jeg ble enda sintere spesielt når han hadde mulighet med å være ute med venner når han endelig har fått tid fri istedenfor å bruke dette til oss. Jeg prøvde å forklare om dette til han, og da til slutt følte han at han hadde ikke noen gang mulighet til å få sin egen tid. Vi har ikke hatt noe kjærestetid alene heller. Og dette føler jeg er en av grunnen at han ikke føler noe spesielt for meg. Jeg trudde vi har det bedre nå idet siste siden den første gangen han fortalt meg at han har mistet følelsene sine. Han ofte svarer tilbake «elsker deg». Men etter den siste diskusjon, begynte han plutselig å si at han prøvde alt, men han virkelig ikke elsket meg lenger, og at han følte det en stund nå. Og jeg som trudde at alt var bedre. Jeg nekte å gjør det slutt og fortalt han at dette har han ikke engang tenkt ordentlig på. Jeg er helt knust, og lei meg, men vil ikke gi opp. Jeg vil fortsette å være sammen med han selv om han sier at ikke lenger elsket meg, og håper til slutt at han bare er forvirra.
 
Hei,
Jeg er gravid i uke 22 og har en samboeren som jeg er sammen med i nesten 10 år. Vi har også fellesbarn på 6 år, og jeg har dattera på 14 år fra tidligere forhold som bor fast med oss.
Samboeren gjorde det slutt på ett par dager siden pga at han mener han ikke lenger elsker meg, men er så glad og bryr seg om meg. Vi har hatt denne samtalen der han hadde mistet følelsen for noen år tilbake også, kanskje 3 år, og begge prøvde å være i forholdet med håp for at følelsen kommer tilbake. Jeg trudde hele tiden at det har endret seg, at følelsen kom tilbake. Det har vært krangling i det siste, men så ble vi venner igjen. Forrige helg hadde han bursdag der jeg har ordnet spesiell dag til han. Det var veldig koselig. Vi kranglet litt i helgen, og der kom bombe og sa at han har prøvd og prøvd men det gikk ikke. Han vil gjør det slutt, følelsen kom aldri tilabke og at han mister seg selv og har det ikke bra. Men siden jeg er gravid, er det vanskelig og komplisert. Jeg vil så gjerne å få han til å prøve igjen og gi oss en siste sjangs til, men han sa at han har bestemt seg og føle å gjør forholdet slutt er den rette. Jeg fortsatt ikke tro på at alt er slutt. Vi bor fortsatt sammen og har ikke snakket så mye med hverandre. Vi har enda ikke snakket om flytte ut fra hverandre, vi avventer litt. Da lurer jeg på om er det fortsatt mulighet for meg å hjelpe han til å få følelsene sine tilbake? Kan jeg foreslå en pause isteden der han får tenke seg gjennom? Jeg sa jeg vil ikke gjøre det slutt og flytte ut fra hverandre, og da spurte han meg tilbake, vil jeg bo sammen med han når han ikke lenger elsker meg. Innerst meg, vil jeg prøve å gjøre det, med håp for kanskje vi får det til å fungere igjen. Eller er alt håp ute? Beklager så lange innlegg, er bare så lei meg og trenger råd fra dere andre


Vil bare si at dette var veldig fælt å høre og at jeg forstår at du må ha det veldig vondt nå! Det er jo absolutt noe av det siste man vil høre når man er gravid. Selv synes jeg det er litt utrolig at man etter 10 år skal bare snu sin vei og gå fordi man har "mistet følelsene". Skal man sitte og kjenne på følelser/ikke følelser hele tiden er det ingen forhold som varer over tid. Han skylder både deg, sitt barn, sin bonusdatter og sitt ufødte (!!!!) barn å forsøke å ordne dette sammen med deg - det er ikke rettferdig at han selv sier at "han har prøvd alt", når du ikke har lagt merke til noe av dette? Som et minimum bør han gå med på å legge dette på is frem til babyen er noen måneder gammel, så får dere i det minste graviditeten litt på avstand..
 
Eg tenke det kan være lurt å få litt pause for å se om han heller vil bu uten deg/barna. Det er utrolig vanskelig å ha disse tankene. Men kan være godt å komme seg litt vekk fra hverandre en liten stund, for å kjenne litt på følelsen av å være alene.
Eg har vært oppi dette selv, og følelsene for mannen kommer og går litt hver dag. Me va på familievernkontoret ein gong for me ville på parterapi men mistet kurset pga sjukdom. Så anbefaler å prøve dette ihvertfall.
 
Jeg tenker også at kanskje familievernkontoret kan hjelpe dere. Det er jo ikke sikkert det er mangel på følelser han kjenner på men at det er noe annet som han trenger å finne ut av eller jobbe med? Eller kanskje han har problemer med å sette ord på ting? Han bryr seg om deg og barna tenker jeg, ellers ville han sikkert ha gått allerede.
Men forhold kan være vanskelige, og spesielt når det gnisser og man har barn og vanskelig økonomisk situasjon. Da tenker jeg at å få litt hjelp til å snakke ut om ting og få noen råd kan hjelpe. Håper dere tar kontakt med dem og kan få hjelp. Kanskje par terapi er veien videre etter dette, dersom begge parter ønsker å jobbe videre med forholdet.
Ønsker dere lykke til, håper dere finner en løsning som kan passe begge:Heartred
 
Takk for svar. Det føles deilig å få frustrasjonen ut. Vi er i midtlivskrise, begge har enormt lån og samboeren jobber ganske mye. Han har nesten ingen fridager. Jeg skjønner at vi trenger p jobbe mye for å kunne betale ned lånet. Med mye jobbing ble det mye stress og han var veldig sliten. Jeg innrømme at jeg skulle vært mer forståelig og støttende. Jeg var mye sint på han pga mye jobbing og han har nesten ikke hatt tida med oss. Og jeg ble enda sintere spesielt når han hadde mulighet med å være ute med venner når han endelig har fått tid fri istedenfor å bruke dette til oss. Jeg prøvde å forklare om dette til han, og da til slutt følte han at han hadde ikke noen gang mulighet til å få sin egen tid. Vi har ikke hatt noe kjærestetid alene heller. Og dette føler jeg er en av grunnen at han ikke føler noe spesielt for meg. Jeg trudde vi har det bedre nå idet siste siden den første gangen han fortalt meg at han har mistet følelsene sine. Han ofte svarer tilbake «elsker deg». Men etter den siste diskusjon, begynte han plutselig å si at han prøvde alt, men han virkelig ikke elsket meg lenger, og at han følte det en stund nå. Og jeg som trudde at alt var bedre. Jeg nekte å gjør det slutt og fortalt han at dette har han ikke engang tenkt ordentlig på. Jeg er helt knust, og lei meg, men vil ikke gi opp. Jeg vil fortsette å være sammen med han selv om han sier at ikke lenger elsket meg, og håper til slutt at han bare er forvirra.

Først og framst: en eksepsjonelt lei situasjon. En stor klem til deg!

Føler du er inne på mange løsninger allerede selv (dere har ikke hatt kjærestetid, stress, frustrasjon, ikke fått være enkeltmennesker, økonomi, forventninger om familietid vs arbeidstid osv). Problemet ligger nok allikevel i to ting: dere er så fastkjørte at dere ikke kommer dere ut selv, og du er avhengig av at han er samarbeidsvillig om dere skal komme dere ut samme veien.

Til det tenker jeg det kan være lurt å få hjelp utenifra. Du reflekterer jo så godt allerede over de klassiske tingene som har skapt situasjonen.
 
offameg… ser du har fått mange gode råd her, å er enig med alle som tenker her må dere ut å snakke me noen. Vil bare gi deg en stor klem
 
Vil sende en stor klem dim vei. Prøv å ikke si alt du tenker og mener som er negativt her og nå, gravid og tre mnd etter fødsel er hormoner helt ute av kontroll og uansett utfall skal dere samarbeide om barn. Så et godt samarbeid hjelper uansett utfall. Ellers ta vare på deg selv:)
 
Takk til alle❤️ Setter veldig stor pris på all råd og støtte❤️ Vi har snakket litt og litt, og begge var enig at vi tar kontakt til familievernkontoret. Endelig! Han vil prøve igjen, og forhåpentligvis, kan samtale og veiledning fra de andre vil hjelpe oss og at vi ikke trenger å dra fra hverandre for godt. For å være ærlig, han er veldig vanskelig å snakke med, han synes det er vanskelig å sette ord på ting og derfor vil han heller ignorere alt og valgte å være stille. Mens jeg er motsatt. Begge har virkelig problem med å kommunisere at vi møter ikke i midten. Han har iallfall gikk med på å jobbe sammen og søke om hjelp som jeg synes er fin start. Jeg prøver å la være å ikke tenke på alt det han sa, men er så vanskelig, drømte om dette om igjen og om igjen, og jeg har nesten ikke har sovet. Jeg føler at jeg ble lurt og sviktet, at i mange år har han bare latet som alt var bra, at følelsen var der og jeg var trygg hos han. Vi prøver å få dagene som vanlig, som ingenting skjedde. Han kysser meg på pannen, og snakke med smil. Jeg var glad for det, men samtidig jeg er redd å falle for det og blir lurt til slutt igjen. Det er vanskelig å holde hodet mitt fokus på graviditeten akkurat nå, har ikke engang motivasjon med å planlegge, eller å tenke mer på å få gjort planen før fødsel. Det blir nok bedre når vi har fått time fra familievernkontoret, håper jeg, håper vi får time så raskt som mulig.
 
Hvordan går det med deg? ♥️
 
Hvordan går det med deg? ♥️
❤️❤️ Hei, takk for omtanke. det går ok her for tiden. Begge prøver å få dagen å være som vanlig «kjærester». Men jeg kjenner selvfølgelig ensomhet og trist, mtp at han har ikke den «følelsen» som han sier mangler på en stund nå. Han prøver jo å gjør de vanlige som å gi meg feks kyss og klem og forteller at han er glad i meg. Jeg blir mest såret og lei meg spesielt når jeg sier til han eller sender han mld at jeg elsker han og jeg får «takk» som svar tilbake. Vi har vært hos familievern for en uke siden og fikk ny time igjen om to uker. Han har sagt at han har lyst å prøve og se om samtale med familievern vil hjelper oss, spesielt han. Og om følelsen kommer tilbake. Han sa selv han var veldig usikker om følelsen var egentlig borte, eneste han vet at han er veldig glad i meg, mer enn som venn men heller ikke som kjæreste. Den delen der forvirrer meg ganske mye og det gjør meg så trist. Vi har det ok, vi snakker sammen, gjør som vanlig ting, men for meg føles det bare som alt er falsk. Jeg vet ikke. Jeg er virkleig lei meg.
 
Stor klem til deg, forferdelig situasjon ❤️ Hvordan går det?
 
Back
Topp