Er du redd for at det skal gå galt?

[Liilje]

Hei dere

Beklager på forhånd for langt/rotete innlegg..

Jeg har alltid visst at jeg kom til å bekymre meg litt dersom jeg ble gravid, men dette er mye verre enn jeg noen gang hadde forestilt meg.

Jeg blir flau over hvordan jeg holder på.. jeg googler og googler selv om jeg VET at jeg ikke burde. I løpet av den siste uken har jeg vært innom nærmest alt som kan gå galt. Jeg har overbevist meg selv om at dette ikke kommer til å gå, at jeg kommer til å oppleve SA/MA/BO.. eller at det er svangerskap utenfor livmoren. Jeg har lest om doblingstid, hcg nivåer.. you name it.

Jeg tror det bunner i at jeg ved flere anledninger har vært den "ene prosenten" der ting ikke går slik man ønsker. Jeg fikk celleforandringer for en tid tilbake, og selv om 9 av 10 kun trenger å konisere 1 gang - så måtte jeg gjøre det flere ganger. 9 av 10 blir gravid i løpet av 1 år - vi brukte over 1 år. Også i andre medisinske sammenhenger har jeg vært en uheldige, den "ene prosenten". Etter at jeg så at doblingstiden min er litt på den trege siden har jeg gravd meg selv lenger og lenger ned.

Jeg misunner de som får en positiv test og bare lever videre i lykkerus. Beklager dersom jeg skremmer andre, det er ikke meningen. Jeg bare føler meg gal og alene.. Noen andre som har/har hatt det litt sånn?

 

[Fru.Vestavind]

Først vil eg berre seie gratulerer med graviditeten!

Det er godt du tar opp temaet!
Uff, det må være travelt for deg å holde på sånn!
Stress og bekymringar er ikkje heldig, uansett livssituasjon. Har du vurdert å få nokon å prate med?
Det kan hjelpe å få sortert tankane litt
Hugs at det er verken større eller mindre sjanse for at det går galt/bra, om du bekymrar deg eller ikkje.
Enten går det, eller så går det ikkje.
Ved å gå å bekymre seg, tar ein sorgene på forskudd. Å skulle det vise seg å gå galt, så blir dei negative følelsene dubble, fordi du først har hatt mykje nagative tankar og følelsar, å deretter sorga og fortvilelsen.
Går alt bra, vil du likavel ha hatt ein lang periode med negative tankar og følelsar, som viste seg å være heilt bortkasta.
Viss du skjønnar kva eg prøvar å forklare.

Livet er, å det er ikkje alt vi kan styre.
Det er lurt å ha tenkt gjennom forskjellige scenarioer, men vi må ikkje la frykta og negativiteten styre oss. For det blir det lite glede av.

Er det første ungen? Det er vanleg å være ekstra spent og nervøs når alt er nytt og ukjent.
Men la deg ikkje overvelde og knekke. Det kan være lurt å påføre seg sjølv nettforbud ei veke, å deretter holde seg unna alt av "kva kan gå galt"-googling. Sjølv om det er lettare sagt enn gjort

Eg vil anbefale deg å ta kontakt med jordmor eller ein psykolog for ei grundig samtale. Du vil få det så mykje betre med deg sjølv, om du får rydda og sortert tankane litt. Og dei nærmast deg vil nok óg få det bedre, når du har det godt
Eg unnar ingen å gå med bekymring gjennom eit heilt svangerskap

Tenk kor godt det blir på senke skuldrane litt, spesielt no som det går mot jul

 

[Starflower]

Hei dere

Beklager på forhånd for langt/rotete innlegg..

Jeg har alltid visst at jeg kom til å bekymre meg litt dersom jeg ble gravid, men dette er mye verre enn jeg noen gang hadde forestilt meg.

Jeg blir flau over hvordan jeg holder på.. jeg googler og googler selv om jeg VET at jeg ikke burde. I løpet av den siste uken har jeg vært innom nærmest alt som kan gå galt. Jeg har overbevist meg selv om at dette ikke kommer til å gå, at jeg kommer til å oppleve SA/MA/BO.. eller at det er svangerskap utenfor livmoren. Jeg har lest om doblingstid, hcg nivåer.. you name it.

Jeg tror det bunner i at jeg ved flere anledninger har vært den "ene prosenten" der ting ikke går slik man ønsker. Jeg fikk celleforandringer for en tid tilbake, og selv om 9 av 10 kun trenger å konisere 1 gang - så måtte jeg gjøre det flere ganger. 9 av 10 blir gravid i løpet av 1 år - vi brukte over 1 år. Også i andre medisinske sammenhenger har jeg vært en uheldige, den "ene prosenten". Etter at jeg så at doblingstiden min er litt på den trege siden har jeg gravd meg selv lenger og lenger ned.

Jeg misunner de som får en positiv test og bare lever videre i lykkerus. Beklager dersom jeg skremmer andre, det er ikke meningen. Jeg bare føler meg gal og alene.. Noen andre som har/har hatt det litt sånn?

Du er verken gal eller alene Det er mange av oss som bekymrer seg litt for mye. Spesielt om det er noe man ønsker så sterkt så blir man jo å tenke at det ikke kommer til å gå riktig vei. Husk at nå har du faktisk blitt gravid, til tross for flere runder med konisering og du har trosset oddsen med å bli gravid etter å ha prøvd i over et år. Det at du har vært en av de 1% tidligere gir deg også generelt sett større sannsynlighet for at du ikke skal bli en av de igjen.

Mitt forrige svangerskap var jeg en av de som ikke bekymret meg. Da jeg kom til uke 9 fikk jeg plutselig for meg at noe var galt fordi symptomene hadde begynt å lette litt. Så leste jeg på nett og så at det kunne jo være en MA. Jeg fikk time til ultralyd dagen etter og fikk se et lite bankende hjerte. Det betrygget meg ganske mye og etter det hadde jeg ingen bekymringer igjen.
Denne gangen kjenner jeg det litt annerledes. Første gang ønsket jeg ikke graviditeten til å begynne med, men nå ønsker jeg det så utrolig mye og med det kommer bekymringene. Nå som jeg faktisk ønsker det så må jo noe gå galt.

Jeg tenker at om du føler dette påvirker deg ganske mye, så burde du be legen om å måle stigningen en gang til. Jeg mener å huske testene dine så ganske fine ut, men det er kanskje mer betryggende å få svaret fra legen enn å se på en test. Så ville jeg spurt om muligheten for å få en kontroll på sykehuset i uke 6 (tidligste de kan se noe) for å sjekke at alt ser bra ut. Hvis ikke kan du kanskje bestille en selv?

Og husk at for hver dag som går blir sannsynligheten for at noe går galt mindre!

 

[starnorn]

Jeg vil også si at du ikke er aleine om disse tankene. Husker første gang jeg var gravid, googlet alt det du nevner og mere til.. Og alle rundt meg sa at jeg måtte slappe mer av (lettere sagt enn gjort når alt er nytt og ukjent). Og jeg har også opplevelser som du nevner om å være den ene prosenten.

Det første som fikk meg til å roe litt ned var når jeg snakket med ei gravid venninne som hadde det på akkurat samme måte - selv om det var graviditet nr 4. Det var noe med å bli møtt med forståelse, og at disse tankene overhodet ikke er uvanlige.

Den gang fikk jeg først (virkelig) bekreftelse på liv i magen rundt uke 12, når jordmor fant hjerteslagene - det var en utrolig fantastisk lyd. Dette hjalp også masse på bekymringene, og jeg angrer litt på at jeg ikke hadde bestilt tul på et mye tidligere tidspunkt. Tror det hadde spart meg for flere ukers bekymring. Så jeg støtter tipsene du har fått over her

Jeg er også bekymret denne gangen, og det opptar tankene en del. Men forsøker å bruke tida på jobb og juleforberedelser

Håper du får senket skuldrene litt

 

[Liilje]

Først vil eg berre seie gratulerer med graviditeten!

Det er godt du tar opp temaet!
Uff, det må være travelt for deg å holde på sånn!
Stress og bekymringar er ikkje heldig, uansett livssituasjon. Har du vurdert å få nokon å prate med?
Det kan hjelpe å få sortert tankane litt
Hugs at det er verken større eller mindre sjanse for at det går galt/bra, om du bekymrar deg eller ikkje.
Enten går det, eller så går det ikkje.
Ved å gå å bekymre seg, tar ein sorgene på forskudd. Å skulle det vise seg å gå galt, så blir dei negative følelsene dubble, fordi du først har hatt mykje nagative tankar og følelsar, å deretter sorga og fortvilelsen.
Går alt bra, vil du likavel ha hatt ein lang periode med negative tankar og følelsar, som viste seg å være heilt bortkasta.
Viss du skjønnar kva eg prøvar å forklare.

Livet er, å det er ikkje alt vi kan styre.
Det er lurt å ha tenkt gjennom forskjellige scenarioer, men vi må ikkje la frykta og negativiteten styre oss. For det blir det lite glede av.

Er det første ungen? Det er vanleg å være ekstra spent og nervøs når alt er nytt og ukjent.
Men la deg ikkje overvelde og knekke. Det kan være lurt å påføre seg sjølv nettforbud ei veke, å deretter holde seg unna alt av "kva kan gå galt"-googling. Sjølv om det er lettare sagt enn gjort

Eg vil anbefale deg å ta kontakt med jordmor eller ein psykolog for ei grundig samtale. Du vil få det så mykje betre med deg sjølv, om du får rydda og sortert tankane litt. Og dei nærmast deg vil nok óg få det bedre, når du har det godt
Eg unnar ingen å gå med bekymring gjennom eit heilt svangerskap

Tenk kor godt det blir på senke skuldrane litt, spesielt no som det går mot jul

Du er verken gal eller alene Det er mange av oss som bekymrer seg litt for mye. Spesielt om det er noe man ønsker så sterkt så blir man jo å tenke at det ikke kommer til å gå riktig vei. Husk at nå har du faktisk blitt gravid, til tross for flere runder med konisering og du har trosset oddsen med å bli gravid etter å ha prøvd i over et år. Det at du har vært en av de 1% tidligere gir deg også generelt sett større sannsynlighet for at du ikke skal bli en av de igjen.

Mitt forrige svangerskap var jeg en av de som ikke bekymret meg. Da jeg kom til uke 9 fikk jeg plutselig for meg at noe var galt fordi symptomene hadde begynt å lette litt. Så leste jeg på nett og så at det kunne jo være en MA. Jeg fikk time til ultralyd dagen etter og fikk se et lite bankende hjerte. Det betrygget meg ganske mye og etter det hadde jeg ingen bekymringer igjen.
Denne gangen kjenner jeg det litt annerledes. Første gang ønsket jeg ikke graviditeten til å begynne med, men nå ønsker jeg det så utrolig mye og med det kommer bekymringene. Nå som jeg faktisk ønsker det så må jo noe gå galt.

Jeg tenker at om du føler dette påvirker deg ganske mye, så burde du be legen om å måle stigningen en gang til. Jeg mener å huske testene dine så ganske fine ut, men det er kanskje mer betryggende å få svaret fra legen enn å se på en test. Så ville jeg spurt om muligheten for å få en kontroll på sykehuset i uke 6 (tidligste de kan se noe) for å sjekke at alt ser bra ut. Hvis ikke kan du kanskje bestille en selv?

Og husk at for hver dag som går blir sannsynligheten for at noe går galt mindre!

Jeg vil også si at du ikke er aleine om disse tankene. Husker første gang jeg var gravid, googlet alt det du nevner og mere til.. Og alle rundt meg sa at jeg måtte slappe mer av (lettere sagt enn gjort når alt er nytt og ukjent). Og jeg har også opplevelser som du nevner om å være den ene prosenten.

Det første som fikk meg til å roe litt ned var når jeg snakket med ei gravid venninne som hadde det på akkurat samme måte - selv om det var graviditet nr 4. Det var noe med å bli møtt med forståelse, og at disse tankene overhodet ikke er uvanlige.

Den gang fikk jeg først (virkelig) bekreftelse på liv i magen rundt uke 12, når jordmor fant hjerteslagene - det var en utrolig fantastisk lyd. Dette hjalp også masse på bekymringene, og jeg angrer litt på at jeg ikke hadde bestilt tul på et mye tidligere tidspunkt. Tror det hadde spart meg for flere ukers bekymring. Så jeg støtter tipsene du har fått over her

Jeg er også bekymret denne gangen, og det opptar tankene en del. Men forsøker å bruke tida på jobb og juleforberedelser

Håper du får senket skuldrene litt

Tusen tusen takk for gode, varme og tålmodige ord

Det hjelper veldig med så fine tilbakemeldinger. Jeg er ikke så nevrotisk til vanlig, samboer blir stadig oppgitt over meg nettopp fordi jeg sjeldent bekymrer meg og han skulle ønske at jeg av og til "brydde meg litt mer". Men det er nok som dere sier, at dette er så høyt ønsket at det blir umulig å ikke bekymre seg.

Takk for tips! Jeg har sendt melding til legen og bedt om å få måle hcg en gang til, og skal lufte muligheten for å få tul i uke 6/7! Det hadde nok vært lurt

Takk igjen for lange og fine tilbakemeldinger, utrolig koselig at dere tok dere tid

 

[Lønnummidjo92]

Jeg venter på å se om jeg får positiv test eller ikke.
skjønner hvordan du har det. gikk gjennom MA i fjor i november, tvillinger var dette.

blir fort misunnelig på alle som får positiv tester. men prøver å tenke att det blir vår tur snart og. vi prøver og prøver. men mange sliter å greie det. men vet jo at att man kan bli gravid er bare spørsmål om når. så prøver å være positiv.

selv om redselen er der for att man skal miste igjen, så har avtaler med legen om å skrive til han vis man blir veldig redd og slikt.
skal bruke lege og jordmor for det det er verdt.

tenker å be om tidlig ultralyd når jeg får positiv test , og litt ekstra oppfølging pga ma i fjor.
håper og tror at dt går for oss alle snart

 

[Sviska91]

Jeg skjønner deg så sykt godt.. Jeg er livredd selv.. Hver gang jeg er på do sjekker jeg trusa for blodflekker.. Hadde en MA i sommer, som begynte sånn.. Men jeg støtter de andre her, snakk med noen - det hjelper!

For meg hjelper det også å ha noen små gjøremål hver dag som liksom hjelper babyen. Det å ta folaten hver morgen, f.eks. Litt vanskelig å forklare, men det er liksom så deilig å kunne kontrollerer graviditeten bittebitte litt på en måte.. Så når jeg svelger den tabletten tenker jeg : "Sånn - da er det litt større sjanse for at dette går bra". Og så er det fint å ha avtaler med jordmor/lege/psykolog sånn noenlunde regelmessig, sånn at man har en dato å se frem til, at den dagen skal jeg "gjøre noe gravisitets-greier", og det er jo ikke så lenge til, så det går nok bra. Sånn at man setter seg små delmål på en måte..

Som sagt - litt vanskelig å forklare, men håper du skjønner sånn noenlunde hva jeg mener ellers prøver jeg å bare være aktiv og travel, sånn at jeg "glemmer" at jeg er gravid. Så går tiden litt fortere..

 

[Brevdua]

Jeg skjønner deg så sykt godt.. Jeg er livredd selv.. Hver gang jeg er på do sjekker jeg trusa for blodflekker.. Hadde en MA i sommer, som begynte sånn.. Men jeg støtter de andre her, snakk med noen - det hjelper!

For meg hjelper det også å ha noen små gjøremål hver dag som liksom hjelper babyen. Det å ta folaten hver morgen, f.eks. Litt vanskelig å forklare, men det er liksom så deilig å kunne kontrollerer graviditeten bittebitte litt på en måte.. Så når jeg svelger den tabletten tenker jeg : "Sånn - da er det litt større sjanse for at dette går bra". Og så er det fint å ha avtaler med jordmor/lege/psykolog sånn noenlunde regelmessig, sånn at man har en dato å se frem til, at den dagen skal jeg "gjøre noe gravisitets-greier", og det er jo ikke så lenge til, så det går nok bra. Sånn at man setter seg små delmål på en måte..

Som sagt - litt vanskelig å forklare, men håper du skjønner sånn noenlunde hva jeg mener ellers prøver jeg å bare være aktiv og travel, sånn at jeg "glemmer" at jeg er gravid. Så går tiden litt fortere..

Utrolig fint skrevet. Kjenner meg så igjen, spesielt dette med å sjekke for blødninger ved toalettbesøk.

 

[Cornelialill]

Jeg er gravid med nr 2 og er nesten mer bekymret nå enn det jeg var med førstemann. Er ikke så langt på vei, men har fått positive tester, men veldig lite symptomer, så jeg blir jo redd for at det har stoppet opp.... 4+3 i dag ca.

Men jeg opplevde svangerskap utenfor livmor første prøveperiode denne gangen. Da mistenkte jeg det tidlig, da jeg fikk vanlig mens og svake positive tester. Gjevnlig spottet jeg og hadde eggløsningssmerter. Endte med ganske vondt og veldig lite blødning. Rakk heldigvis å få operasjon før den sprakk og det kunne blitt kritisk.

 

[:)Solsikke:)]

Sniker, gravid med tredje barn, snart tolv uker leter fortsatt etter blod ved do besøk, må sjekke ofte i mellom ørten do besøk, stresser med symptomer tenk om det er noe gale, ingen symptomer tenk om det er ma, ja slittsomt og frustrerende. Forteller alle sent om svangerskapet for jeg er drid nervøs for det har gått gale. Skal ha første ul om to dager som er i slutten av uke 11 og tenker nå, hvis det er tomt reiser jeg hjem og tar syk dag hele dagen, planlegger for det skal gå gale.

med første klarte jeg nesten ikke å gjennomføre en tul tre uker etter første fordi jeg var sikker på det var gått gale, grein masse og hun som skulle gjennomføre forstod ikke hvorfor jeg var så utenfor. Og jeg hadde ingen grunn til å mistenke det var gale, ville bare faren skulle få bli med på en ul i løpet av svangerskapet.

jeg har aldri likt starten før jeg kjenne liv og de sjekker hjertelyden på kontroller og du er ikke Alene men prøv å slapp av

 

[Persillebrille]

Jeg har det og sånn! Medisinsk når det kommer til alt så har jeg vist meg å være blant de få i mye slik som du sier. Du kan Google deg ihjel men du får aldri noe sikkert svar. Men man kan mistenke. Av alle graviditetene mine så har jeg hatt med og uten symptomer, symptomer som forsvinner og ikke kommer tilbake selv om alt er bra. Det er virkelig ingenting annet enn sin egen hcg-prøve og ultralyd som gir noe som helst svar. Det er stress å være gravid.

 

[Starflower]

Hvordan går det med deg Rosamentos?

 

[Alvida86]

Jeg er endelig gravid igjen med IVF etter 2 ex.u med operasjoner og 3 SA(uke 5 - 6 - 10) Jeg Googler alt og er engstelig hver gang jeg skal på toalettet

Jeg går også på klexane(1 sprøyte for dagen) og cyclogest som støttemedisiner for å øke sjansen for å beholde denne gangen.

Jeg prøver å tenke positivt siden ting virker anderledes denne gangen, men det er ikke så lett med PTSD fra tidligere graviditeter

Har målt hcg og den er mye høyere enn den har vært før
8dp5dt - 106 og 10dp5dt- 206, så de på klinikken er veldig fornøyd med det
Skal på tidligere UL 15. og 22.desember
Vi har aldri sett hjerteslag før, håper det er vår tur nå❤ Grugleder meg

Jeg håper at jeg klarer å slappe av og ikke minst glede meg snart❤ Det håper jeg du også klarer snart

Du er i hvertfall ikke alene om å føle det sånn❤ Jeg håper du snart klarer å senke skuldrene
Alle landets fødeavdelinger har svangerskapspsykolog, hør med fastlegen din om hun/han kan henvise deg til det og tidlig Ultralyd Masse lykke til videre og må det bli 9 fantastisk måneder ❤

 

[Panda2013]

Jeg er veldig redd for at det skal gå galt redd jeg stresser for mye med det... det er jo fortsatt så tidlig. Er jo ikke en gang over grensa for kjemisk (er 4+2)

 

[Panda2013]

Husker forresten at jeg blødde ved en anledning da jeg var gravid med barnet som nå er 6 år. Glemmer aldri den panikken. Det gikk jo bra da

 

[ModenMamma_]

Nå har jeg hatt rosa/utflod siden i går. Det stresser meg må jeg innrømme.
Prøver å tenke at jeg ikke kan gjøre noe uansett.
Håper det bare er fordi jeg tok meg litt for hardt ut i går.

 

[Brevdua]

Nå har jeg hatt rosa/utflod siden i går. Det stresser meg må jeg innrømme.
Prøver å tenke at jeg ikke kan gjøre noe uansett.
Håper det bare er fordi jeg tok meg litt for hardt ut i går.

Føler meg deg. hadde selv brunlig utflod tors-fre. I går kom det rosa på papiret, men det var etter sex. Så har slått meg til ro med at mine slimhinner er skjøre. Men det stresser meg å se blod, det må jeg ærlig innrømme. Har vært urolig siden jeg fikk positiv test. Først handlet uroen om at mine tester var for svake sammenlignet med andres. I tillegg var jeg bekymret de dagene symptomene var mildere, så ble jeg bekymret for småblødninger. I dag har jeg kjent på økende grad kvalme og uggenhet, og det har igangsatt en generell bekymring for om jeg kommer til å mestre jobben min de kommende ukene.

 

[SiljeVanilje82]

Har hatt noen runder med småblødninger selv, slitsomt og utrolig vanskelig å ikke gå litt i kjelleren. Ga seg heldigvis hver gang og har markante symptomer på å være gravid. Er så utrolig mange ting det kan være ..

Men men, ultralyd på torsdag- blir forhåpentligvis lettere etter det