Er du en engstelig forelder?

Turkistliv

Turkistliv

Forumet er livet
VIP
Himmelbarn
Marslykke 2016
Julegavene 2019
Juliknøttene 2022
Jeg er...
Hva engster du deg for?
Jeg engster meg for alt :p
Spesielt vann (selv badekaret eller små barnebasseng), at møbler skal falle over ende, at barna skal falle ned trapper, ned store høyder eller at de skal sette noe i halsen. Hønemor.no
 
Nei, ikke veldig. Har mange års øvelse i å la være å engste meg for ting som antagelig ikke vil skje, samtidig som at jeg selvfølgelig sikrer barna mot farer der jeg kan. Mine eldste barn er jo store, eldste blir myndig til neste år - dermed må jeg rett og slett slippe opp litt. Det sagt, så er det nettopp det nesten voksne barnet som har voldt meg størst bekymringer det siste året, men da på grunn av helt reelle ting.
 
Nei det er jeg ikke, og mine barn får utfolde seg veldig fritt. Men en ting som får meg til å uroes er hvis barna plutselig sover mye lenger enn vanlig, da blir jeg urolig for at de aldri skal våkne igjen. Grusomt!
 
Jeg er nok en hønemor i flere tilfeller :p var ikke så ille med førstemann, men minsten utfordrer skjebnen noe verre, og da har jeg kjent mer på det :hilarious:
 
Nei, ikke egentlig.
Lillegutt har spist vanlig mat siden han var 6 mnd så er ikke bekymret for at han skal sette i halsen.
Har ingen møbler som kan falle på han (skrudd fast i veggen).
Hadde trappegrind til jeg visste han klarte å gå opp og ned.
Han har falt og slått seg hundre ganger, har alltid et blåmerke her og der, sånn er det å være en liten nysgjerrig gutt :p
Sikrer han der jeg syns det er viktig. Bil, holder hånda eller sitter i vogn der det er biler osv.
Men jeg syns barn skal få være barn uten å være hysterisk for alt.
Jeg kommer dog til å bli mer engstelig når han blir gammel nok til å gå rundt uten mammaen sin :hilarious:
 
Ja, dessverre.
Engstelig for alt du nevner ++.
Det er kjempeslitsomt, men gjør samtidig alt jeg kan for å ikke hemme barna mine. De må jo få leve, og prøve seg frem, så jeg gjør så godt jeg kan for å holde bekymringene for meg selv. Jeg ønsker jo ikke at barna mine skal blir redde for alt, og ikke tørre å utfolde seg.

Det virker tydeligvis, for de er helt koko. Jeg sitter MYE med hjertet i halsen om dagen, mens de roper: "se mamma, se på meg, se nå klatrer jeg her!" :wideyed:
 
Ja, engster meg litt :confused: For mye forskjellig i grunn, men så har jeg ‘alltid’ vært litt egstelig og har ikke blitt noe mindre etter at jeg fikk barn:wacky:
Er di ‘vanlige’ tingene som foreldre engster seg over som at barna skal bli syke , bli mobbet , være ensomme/ lei seg osv...
Men prøver å tenke at ting går som regel greit, men engstelsen ligger i bakhodet ..
 
Nei engster meg egentlig ganske lite. De får utfolde seg rimelig fritt ut i fra den alderen de er i. Tar ting som det kommer fremfor å engste meg unødvendig.
 
Noen ganger blir min mor veldig bekymret fordi ungene gjør ting hun er redd for mens jeg er avslappet. Men innimellom bekymret for at de skal falle og slå hode når ungene klatrer på stoler i nærheten av kjøkkenet. Eller når yngste begynte å gå før hun forstod at hun må holde seg fast.. Da løp jeg etter og tok i mot.. Hun var 6-7 mnd
 
Nei, ikke spesielt engstelig. Men kan plutselig tenke “oi hvad hvis” det er litt ubehagelig. Minsten krabbet opp trappene der vi bodde fra veldig liten, og folk på besøk fikk hjertestans ;) men hun var flink ;)
 
Engster meg lite. Ser mannen er verre han da :p Så må vel heller roe han ned av og til.
 
Ja... Er i den fasen der de skal begynne å prøve seg aleine i trafikken...
 
Nja, ikke sånn fryktelig - tror jeg? :p
 
Nei, er ikke det. De får lov til ganske mye, og det har resultert i at de er ansvarsfulle og modne for alderen.
 
Nei, ikke spesielt engstelig. Litt engstelig for vannet ved badeplassen her, fordi det er strøm i det. Barna vet de ikke får lov og går aldri uten voksne. Alle i byggefeltet er samkjørte der, så er heldigvis ikke en situasjon der barna prøver seg.
 
Nja, ved sykdom er jeg nok engstelig, men ikke hysterisk. Andre situasjoner (vann, spising, klatring osv) er jeg veldig rolig.
 
Opptatt av sikkerhet. Å falle ned trappen og ulykker ifbm bilkjøring er mine mareritt.

Klatring, stranden, osv går helt fint. Er obs på alt som kan skje, men er heller tilstede enn å nekte barna å utfolde seg.
 
Litt :/ Engster meg en del for jeg forestiller meg hele tiden katastrofale utfall... Er fortsatt nervøs når fireåringen skal ned bratte trapper eller ungene springer ned en nedoverbakke for eksempel. Betyr heldigvis ikke at jeg begrenser dem, men ber dem være forsiktige og er tilstede. Unger er nødt til å få utfolde seg, så jeg må bare ta meg sammen :p
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp