Er dette dumt av meg?

  • Trådstarter Trådstarter Snekka
  • Opprettet Opprettet
S

Snekka

Guest
Jeg hadde jo en veldig lang og hard fødsel, uten annet smertelindrende enn lystgass. Og har hatt endel plager i ettertid. Først og fremst gikk jo klippesåret mitt opp og jeg måtte gå i månedsvis med åpent sår (med alt hva DET innebærer) før det ble sydd på nytt. Også har jeg jo da slitt med mine herman'er, som jeg nå har fått operert (og forhåpentligvis ikke vil ha noe mer plager med).

Jeg tenker nå at jeg absolutt IKKE vil føde på normalt vis igjen, og hvis jeg skulle bli gravid vil jeg kreve planlagt keisersnitt, da jeg ikke orker tanken på å gå gjennom noe slikt igjen. Jeg vet at sjansen for en lettere fødsel neste gang er tilstede, men jeg kjenner at jeg ikke vil ta sjansen... Er dette dumt av meg? Har snakket litt om dette med min mor bl.a, og et par andre, og får inntrykk av at de synes jeg er tåpelig, for "det er vel klart man føder normalt om man kan" og "dette skjer ikke neste gang"! Men jeg VIL IKKE!!!!

Hvilke tanker har dere rundt dette? Og vær ærlige nå, jeg mener ikke dere nødvendigvis må svare for akkurat MITT tilfelle, men er det dumt å kreve planlagt keisersnitt om man har muligheten til å føde vaginalt?
 
ORIGINAL: Miss Fat

Jeg kjenner ei som var i lignende situasjon. Ho var på samtale med jm og lege på sykehuset. Tenkte at ho ville ha planlagt ks neste gang. Så ble ho gravid, og snakka med de igjen. De råda ho til å tenke på det og komme tilbake like før termin. Så da var ho mer klar for å føde vaginalt, og det gjorde ho. Under 2 timer fra første rie så var gutten ute, og han var rundt 4,5 kg


Har hørt mange slike historier, og det er jo godt mulig at det skjer meg også. Men jeg lurte mer på hva dere synes om at man ønsker planlagt keisersnitt når man KAN føde på ordentlig? For for meg virker det som at det er litt tabu å si.
 
Så lenge en ikke har EKSTREM fødselsangst som terapi både før og under svangerskap ikke hjelper mot, så mener jeg at ja, en bør føde vaginalt.
En får tross alt mye flere sting etter et keisersnitt vel?
Og mye mer risikoer?
Jeg synes det blir for lett å sette seg på bakbeina, før en har prøvd terapi og det som prøves kan før en tar en slik besluttning.

Jeg hadde veldig fødselsangst etter førstemann siden han satt fast, og det var et helvete..
Men jeg jobbet meg gjennom det, og med mye god veiledning så gikk fødsel og barseltid med nr 2 som en drøm i forhold til første gangen! [:)]

Du spurte etter min ærlige mening, og fikk den! [;)]
Jeg høres kanskje kvass ut, men jeg vet hvor tøft det kan være, og hvor fantastisk det kan være! [:)]

Håper du finner ut av det, og velger det som passer best for deg og din kropp!
 
ORIGINAL: LilleguttLillejentå

Så lenge en ikke har EKSTREM fødselsangst som terapi både før og under svangerskap ikke hjelper mot, så mener jeg at ja, en bør føde vaginalt.
En får tross alt mye flere sting etter et keisersnitt vel?
Og mye mer risikoer?
Jeg synes det blir for lett å sette seg på bakbeina, før en har prøvd terapi og det som prøves kan før en tar en slik besluttning.

Jeg hadde veldig fødselsangst etter førstemann siden han satt fast, og det var et helvete..
Men jeg jobbet meg gjennom det, og med mye god veiledning så gikk fødsel og barseltid med nr 2 som en drøm i forhold til første gangen! [:)]

Du spurte etter min ærlige mening, og fikk den! [;)]
Jeg høres kanskje kvass ut, men jeg vet hvor tøft det kan være, og hvor fantastisk det kan være! [:)]

Håper du finner ut av det, og velger det som passer best for deg og din kropp!


Takk for tilbakemelding og for at du er ærlig [:)] I mitt tilfelle handler det egentlig mest om hvor lang tid jeg skulle slite med fødselen, og kanskje ikke så mye fødselen i seg selv. Snuppa er 1 år og 3 mnd, og jeg er enda ikke ferdig føler jeg. Har fått ødelagt MYE av det første halvåret etter at hun ble født, fordi jeg hadde så mye problemer med såret, og synes det gikk ut over gleden ved barseltiden og alt det der. Og jeg vet jo fortsatt ikke om jeg ER helt ferdig. Det KAN selvfølgelig skje at jeg blir plaget med keisersnittsåret også, men for meg føles det som en risiko jeg akkurat nå er villig til å ta. Men å gå i terapi f.eks er jo en vettug mulighet.
 
Må si at jeg skjønner deg veldig godt (tror hvertfall jeg gjør det)
 
Hvis jeg var i samme situasjon, hadde jeg nok (slik jeg ser det nå) pratet med helsepersonell FØR jeg ble gravid og fått en skriflig "avtale" på at jeg kunne fått keisersnitt hvis jeg ønsket det. Hvis det går an da, noen som vet?
 
Jeg ville likevel gått i terapi (jordmor spesialisert på fødselsangst), men det å ha muligheten til å velge selv uten å sloss med helsevesenet når man er gravid hadde vært en stor lettelse. Man vet aldri hvem man treffer på når ting skal vurderes, noen er forståelsesfulle mens andre kan ta livsgnisten fra en tikkende hormonbombe.
Fødselsangst blir vanligvis ikke bedre når man ikke møter forståelse, så hvis det er mulig ville jeg absolutt pratet med noen som kan avgjøre ting på et tidlig tidspunkt så fort som mulig!
 
Min fødselsangst kom seg betraktelig i det øyeblikk jeg forstod at jeg kunne være med å avgjøre det selv. Endte opp med å føde vaginalt, og har hatt 2 drømmefødsler:)
 
 
Jeg har vært igjennom begge deler. Mitt keisersnitt var ikke planlagt, men et hastekeisersnitt. Ikke et slikt snitt hvor de løper avgårde og putter deg i full narkose, så alt var på en måte som et planlagt snitt med unntak av at det ble bestemt og utført i løpet av 2 timer.

Selv om jeg syns det var helt forjævelig vondt å føde og jeg hadde vondt for å gå i ukesvis i etterkant så foretrekker jeg vaginal fødsel fremfor keisersnitt. Et keisersnitt er tross alt en operasjon med alt det innebærer av risiko. De skjærer gjennom mange lag av hud, muskler og div for å komme frem til livmora. Barnet får heller ikke den veien gjennom fødselskanalen og det adrenalinkicket som det får ved en vaginal fødsel.
Jeg hadde MYE smerter i etterkant av keisersnittet. Det var vondt å reise seg, gå, legge seg, le, løfte osv. I tillegg får du et arr. Mitt er heldigvis ikke så stygt, men ikke alle er like heldige.

Skjønner godt at du føler deg traumatisert siden du tydeligvis hadde mye plager i etterkant av fødselen. Hvis jeg var deg ville jeg tatt kontakt med helestasjonen og hørt om du kan få komme der og snakke med en jordmor og de opplevelsene du har hattt. Så får du heller ta den avgjørelsen når det nærmer seg en evt ny termin.

Lykke til uansett hva du velger!
 
Jeg forstår godt at du vil ha planlagt keisersnitt neste gang etter en slik opplevelse, og jeg tror ikke det blir noe problem for deg å få avtalt det før du blir gravid neste gang.. Ei venninne av meg fikk en skriftlig lovnad fra St.Olav om at hun får keisersnitt neste gang... Om hun ikke hadde fått det ville hun ikke ha flere barn..
Det er ingen andre enn du som kan bestemme dette, og det er så absolutt ikke tåpelig av deg.... Gjør det du føler deg komfortabel med.... Stor klem til deg:)

PS: Selv om du har "planlagt" å ta KS før du blir gravid kan man jo ombestemme seg under graviditeten:) Bedre å gjøre det den veien enn at du kanskje blir å tenke på det hele tiden!
 
Jeg forstår deg godt som vil ha planlagt ks. Jeg og hadde en fødsel som drøyde og varte,sprakk og blei klippa fra a til å. Har fortsatt vondt i fødesåret og gikk flere uker før jeg kunne gå normalt etter fødselen. For å ikke snakke om disse Herman'ene da[:'(] Men mitt sår sprakk ikke helt opp igjen da, bare pittelitt, så jeg skjønner godt du vil ha ks.
Synes på ingen måte det er feil av deg og tenke sånn. Det er din avgjørelse. Det er absolutt et tabu å si at man vil ha ks for det ER det med at mange mener at man MÅ føde vaginalt om man KAN. Jeg personlig vil føde vaginalt igjen om jeg kan. Men man skal ikkje måtte gå og grue seg til fødsel og barselperiode gjennom et helt svangerskap. Hva andre mener og tenker må du bare blåse i, og gjør det som er riktig for DEG.[:)]
Blei langt og rotete dette,men[:)]
 
Forresten, må bare legge til at jeg både revnet og ble klippet, og ikke sydd skikkelig ved Lillegutt sin fødsel.
Ett par sting løsnet, så det tok lang tid før det grodde skikkelig.
Med Lillejentå trengte jeg ikke et eneste sting, og ble raskt god igjen! [:D]
 
For meg er det vanskelig å sette seg inn i en slik situasjon i og med at jeg hadde en enkel fødsel, men synes du gjør riktig i å ta følelsene dine på alvor, og selv om det kan virke tåpelig for enkelte så er det like fullt dine følelser og ingen andre sine. Det blir for dumt at en forferdelig fødselsopplevelse evt skal ødelegge for at det blir en lillebror eller lillesøster noen gang. Men som andre sier her, så er det en følelse som kan snu andre veien i løpet av et svangerskap. Da bestemmer jo hodet og kroppen akkurat sånn som de vil der og da, både på godt og vondt. 
 
Det er bare du som kan kjnne på følelsene dine! Hvis du er redd og stressa i svangerskapet med tanke på fødselen, så vil du ikke få noe godt svangerskap... Men snakk med noen om dette! Og mitt tips: OPP Å GÅ! Det gjør at babyen sklir godt ned i bekkenet og alt "down there" får en roligere og mykere åpningsfase! Med Nikolay lå jeg under hele fødselen, lå å pressa i 45 min, med Aurora gikk jeg under hele fødselen (selv med rier fra helvete), 4 pressrier... hehe Men jeg hadde jo ikke de etterproblemene som deg!

Kusinen min revnet herfra og til månen, og lå over en time på bordet for å bli sydd av en plastikk-kirurg. Hun hadde vaginal fødsel med nr 2, og den fødselen gikk som en drøm!

Ei annen venninne revnet også veldig og ble feilsydd, så hun sliter med det den dag i dag (5 år siden) hun er delvis uføretrygdet fordi hun er inkontinent og lukkemuskelen er ikke som den skal. Hun valgte keisersnitt med nr 2...

Så du vil få servert MANGE forskjellige historer! Derfor vil jeg anbefale å kjenne på dine følelser og gjøre det DU føler er best! Det er ikke noe bra verken for deg eller eventuell baby om du skal gå å engste deg...

*stor stor klem*
 
Nei, jeg syns absolutt ikke dette er tabu, for jeg hadde såpass fødselsangst før jeg ble gravid- og også under graviditeten, og ønsket keisersnitt, vi ble enige om og se dette ann under SV, og når jeg var 6-7 mnd på vei, så hadde jeg ubevisst begynt og forberede meg på en vaginal fødsel, og det føltes rett. (Hadde ikke disse følelsene kommet, og jeg var like redd, så hadde det definitivt blitt KS, det hadde vært mitt valg, fordi min psyke ikke hadde fikset noe annet) Og til slutt kan jeg legge til at min fødsel holdt på i 53 timer fra start til mål, uten søvn og ingen smertelindring( Epiduralen fungerte ikke, Erik trengte kun oksygen gjennom meg, derfor ikke smertestillende, ok da, en dose morfin halveis[8D]) Og om jeg gjør dette igjen: Helt klart!
Men de som forteller meg de ønsker planlagt KS, så kan jeg skjønne dem, og husker selv mine egne følelser!
 
Vet du hva, jeg skjønner deg kjempegodt!! Så mye plager som du har hatt, det er veldig forståelig at du ikke vil gjennom det en gang til. Det er mange som sier at ks er "den lette veien", men det er det virkelig ikke. Det er tøft å gå gjennom et ks (synes hvertfall jeg), men det kan på ingen måte sammenlignes med det du har gått gjennom.
Hvis det er det du vil, så go for it! [:)]
 
Har inntrykk av at fødselsopplevelsene (altså hvordan den fødende opplever fødselen) er såpass ulike at det i mange tilfeller blir vanskelig å tenke utenfor egne erfaringer. Dvs at egen erfaring uunngåelig vil være forståelsesrammen. Er det så snakk om fødselsangst - eller noe som ligner, kan jeg forestille meg at nesten bare de som har opplevd nettopp det, fullt ut kan forstå hva det dreier seg om.

Tilsvarende synes jeg det blir vanskelig å si om det prinsipielt er "dumt". Ja, jeg mener i utgangspunktet at det er en fordel om man kan føde vaginalt, men for meg har det om det er "dumt" alt med den fødende og hennes grunner å gjøre. Ja til vurdering av spesifikke tilfeller [;)]
 
Jeg ville ventet med å ta stilling til det før neste spire er underveis, føler du det fortsatt sånn, ville jeg krevd ks. Har ei venninne som også hadde en vond og slitsom fødsel, hun venter en ny gutt i februar, og har fått innvilget ks. Jeg ser ingen grunn til at du ikke skal gjøre som DU vil.

Min mening da...

edit: Kan legge til at jeg, som Siven, har ks-angst. Hadde også en utrolig flott fødselsopplevelse - selv med klipping, sying og herman'er. Ang det siste kom de tilbake for fullt for to dager siden[:'(] Håper de ikke blir værre, men trekker seg tilbake igjen, ellers blir det nok op på meg også....
 
Tusen takk for innspill alle sammen. Har egentlig vært helt klar på at jeg IKKE skulle ha flere barn, nettopp pga mye av følgene etter fødselen. At selve fødselen ble som den ble er egentlig helt greit synes jeg. Er glad jeg fikk oppleve en vaginal fødsel og føler at jeg har gjort verdens hardeste jobb på en tøff måte, og er sabla stolt over meg selv. Så akkurat fødselen er ikke det jeg egentlig er redd for. Kjenner at jeg er litt åpen for flere barn nå, men kjenner som sagt at jeg IKKE vil føde på normalt vis. Forhåpentligvis vil dette endre seg ved en eventuell graviditet, for i utgangspunktet vet jeg jo at en vaginal fødsel er det beste, på alle sett og vis. Synes også det blir litt feil av folk å "dømme" meg og kalle meg egoistisk, om de selv har hatt drømmefødsler. Nå er det jo engang slik at ingen egentlig kan sette seg helt inn i min situasjon, men synes det er godt å se at så mange skjønner meg og synes at jeg ikke nødvendigvis er tåpelig fordi jeg ønsker ks. Men synes det er koselig at så mange har meninger om dette temaet, og at det har kommet så ulike meninger og tips. Dere har definitivt gitt meg noe å tenke på [:)]
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp