Er det virkelig så forferdelig å få barn?

Lillevaffel

Lillevaffel

Blir kjent med forumet
Ja, jeg er klar over at det er slitsomt å være foreldre. Men at man skal gå rundt som en zombie de første leveårene av barnets liv, og ikke ha noe liv selv - er det virkelig sånn det er?

Går gravid nå og blir litt skremt av kommentarer på Facebook, fra folk jeg kjenner med barn, aviser etc hvor alle omtrent enstemmig sier "bare vent til du får barn..." med en negativ vinkling. Det er som om det er det verste som finnes, for enkelte :hungover: Det er mye negativitet og fokus på dette, fremfor alt det fine med å få barn! Jeg trenger litt positivitet :angelic:

Hva tenker du om det å ha barn?
 
Vi venter nr4 nå :) i perioder har det vært veldig tøft! MEN det er så mye som er bra også! Det kommer jo veldig an på hvordan barnet er og hvordan du er som person vil jeg si!
Første våres var utfordrende veldig lenge og med alle tre har jeg måttet kutte ut melkeprotein helt fra kostholdet mitt under amming - det var ikke akkurat dans på roser men det finnes værre ting ;)
Vi kom oss på fest sammen og hver for seg, jeg har vært på jentehelger og pappa alene med unga! Han også pluss han har vært borte litt lengre turer men vi klarer oss. Ja det kommer tidspunkter hvor ditt eget utseende blir nedprioritert, du blir tisset, bæsjet og kastet opp på :rolleyes: but who cares når ungen smiler stort, ler, sier jeg elsker deg, mamma er best osv :angelic:
Det er bedre å ha fått varsler og skrekkhistorier for da er det digg når det kanskje ikke er så ille likevel :)
 
Omstillingen fra barnløs til mamma og pappa kan være tøff ja og for noen er det flere år med minimalt med søvn som gjør småbarnsårene veldig tøffe - men det er jo likevel så mye positivt som veier opp for det som kan oppleves tøft :)

og hva legger du i å «ha ett eget liv»? Babyen blir jo førsteprioritet så for min del var det mye som ble endret men det føltes aldri som noe tap
 
Det første året var helt jævlig. Rett og slett. Nå, når barnet vårt er to, går det bedre. Men ja, det blir lite søvn, lite egentid, og lite tid til ting man synes er gøy. Første året var det så utrolig lite søvn, spesielt på meg, som våkner veldig lett og sliter med å sovne igjen.

Det er mye positivt også, men altså, når man står midt i det, er det lett å fokusere på det negative. Vi er født med en negativitet-bias. Det er sånn hjernene våre er. Derfor må man gå litt inn for å se det positive.

For selv om det det første året var mye tårer, frustrasjon, fortvilelse, og alt var dritt og kjipt og jeg angret på at vi hadde fått barn, var det også stunder med glede og intens kjærlighet, og mye latter.

Nå prøver vi på nr to ;) Men, vi hadde egentlig bestemt oss for å gi oss etter første barnet, selv om planen før vi fikk barn, var å få to. Nettopp fordi alt var så jævlig.

Men, nå har vi erfart at det blir bedre. Selv om førsteitden er tung og jævlig, så blir det bedre.

Hadde det bare vært jævlig, hadde ikke folk fått både to, tre og fire barn.
 
Hemmeligfrøken skrev:
Omstillingen fra barnløs til mamma og pappa kan være tøff ja og for noen er det flere år med minimalt med søvn som gjør småbarnsårene veldig tøffe - men det er jo likevel så mye positivt som veier opp for det som kan oppleves tøft :)

og hva legger du i å «ha ett eget liv»? Babyen blir jo førsteprioritet så for min del var det mye som ble endret men det føltes aldri som noe tap
Klikk for å utvide …

For meg har tapet av tid føltes som et stort tap, og vært tungt. Før barn drev jeg med en idrett som betød mye for meg. Jeg har drevet med den i mange, mange år, og mye av det sosiale nettverket mitt var knyttet til det. Det forsvant da jeg fikk barn - det var ikke mulig å komme seg på treninger til de tidene, ei heller hadde jeg tid til det - og da mistet jeg både gleden ved å drive med idretten, og det sosiale.

Jeg savner også dypt og inderlig det å kunne sette meg ned med en bok og lese i stillhet, fred og ro, i mer enn ti minutter av gangen.. og etter middag, ikke etter ungene er i seng.

Før barn trente jeg 10-14 timer i uken - nå er jeg nede i kanskje tre... Før barn leste jeg minst 1,5 time i ukedagene, og mye mer i helgene - nå er det ikke hver dag jeg får lest noe i det hele tatt, og de dagene jeg får lest, er det kanskje maks 20 minutter.

For meg er det et stort savn. Det er også mye annet jeg savner å gjøre, men akkurat treningen og lesingen har virkelig gått inn på meg.

Så det kommer vel litt an på hva man drev med før. Mannen min hadde ingen hobbyer eller spesielle interesser, så han sier han ikke føler det på den måten. Han har ikke fått fritiden sin endret i like stor grad - før kjedet han seg gjerne og satt bare og surfet og så på tv. Så at det har blitt mye mindre av det har ikke føltes som et tap for ham på samme måte.
 
For meg har det ikke vært så ille, men begge mine har sovet greit om natta og på dagen. Yngstemann hadde endel kveldsuro men det ga seg rundt 2 mnd-alderen. De er i tillegg tette med 19 mnd mellom, og eldste er ikke i barnehage så jeg er alene med begge mens mannen er på jobb.

Jovisst er det slitsomt til tider, men vi koser oss og syns det er gøy med barna. Litt lite tid til egne hobbyer, men en av hovedinteressene våre kan fint kombineres med barn (friluftsliv). Og jeg har justert litt på hvor mye tid jeg bruker på å konkurrere med hund. Trenger ikke slutte helt, men roe litt ned.

Det er såpass at jeg gjerne kunne tenkt meg en til før jeg sier meg ferdig, så her har det ikke vært grusomt å få barn. Savner litt å kunne dra ut og trene hund når og hvor jeg vil, men det kommer en tid hvor jeg kan gjøre det igjen. Barna er ikke små for alltid.
 
Lillevaffel skrev:
Ja, jeg er klar over at det er slitsomt å være foreldre. Men at man skal gå rundt som en zombie de første leveårene av barnets liv, og ikke ha noe liv selv - er det virkelig sånn det er?

Går gravid nå og blir litt skremt av kommentarer på Facebook, fra folk jeg kjenner med barn, aviser etc hvor alle omtrent enstemmig sier "bare vent til du får barn..." med en negativ vinkling. Det er som om det er det verste som finnes, for enkelte :hungover: Det er mye negativitet og fokus på dette, fremfor alt det fine med å få barn! Jeg trenger litt positivitet :angelic:

Hva tenker du om det å ha barn?
Klikk for å utvide …

Haha, jeg vet virkelig ikke Hvorfor det er sånn for ganske mange, men det er altså en del som er så opptatt av å så "bare vent, det blir jævlig.." osv :hilarious:

Først gleder man seg til babyen kommer. Og da får man kommentarer som, bare vent, du må slappe av nå mens du kan.

Så gleder man seg til babyen begynner å krabbe. Da kommer sånt so, bare vent, det kommer du til å angre på, da blir det slitsomt da.

Så gleder man seg til at babyen skal lære seg å gå og bre cent - DET kommer du hvertfall til å ngre på at du sa, da får du aldri sitte stille et sekund igjen.

Og sånn fortsetter det i det uendelige, så på ett eller annet tidspunkt bestemte jeg meg for å la det gå inn det ene øret og ut det andre.

Det er helvetes så slitsomt å sove dårlig over lenger tid, men det varer ikke for evig. Og dessuten går det for de fleste i perioder. Men å ha sykt barn, det kn jeg ikke si annet 3nn at er utrolig slitsomt. Men det er jo bare periodevis det også :)
Det viktigste er uansett at alle de gode og fine sidene ved å ha barn, stort sett veier opp for alt slitet.
Selv synes jeg kanskje balansen mellom barnehage, hus/hjem og jobb har vært det vanskeligste. Det er liksom ikke nok tid til noe som helst, det var det hvertfall da jeg var hjemme i permisjon.
Det er litt urealistisk å kunne dyrke alle hobbyen sine etter barn, men det kommer også litt an på hvor mye tid man brukte på det og hva slags hobbyer det er.

Men som noen nevner over - det er en stor overgang å bare ha seg selv og en jobb å ta hensyn til, for så å skulle sette et annet menneske først hele tiden. Jeg kan virkelig misunne de som kommer hjem til bare seg selv eller en partner etter jobb - herregud så mye fritid og egentid de har. Jeg klarer nesten ikke forstå eller høre på folk uten brn som snakker om at de er slitne. Men, så prøver jeg å huske at jeg selv har vært der selv, og syntes at livet kunne være veldig slitsomt da jeg bare hadde meg selv å tenke på. Det er jo lett å være etterpåklok.

Men ja, livet får en ny dimensjon med barn. Jeg ville aldri vært for uten, og det gir så mye mer enn det tar. Dog er det i perioder med dårlig søvn og mye sykdom helt for jævlig slitsomt. Men så går det over, og gleden ved å få se sitt eget barn vokse opp overskygger det meste.

Det finnes folk som klager mye før de får barn, og da blir det nok ikke noe bedre etter man får barn. Vi er i tillegg så vandt til å sette oss selv først hele tiden, selvstendighet, uavhengighet og selvrealisering står sterkt i vårt samfunn. Ergo kn det også bli et ganske stort sjokk å få barn og måtte sette alt dette til side for en periode.

Jeg synes nå hvertfall ikke det er jævlig å ha barn. Er man bare fokusert på det negative og slitsomme som finnes i småbarnslivet, så vil man vel bare se det også. ;)

Livet blir aldri det samme igjen etter man får barn, og det kan være på både godt og vondt ❤️ :)
 
Neidajoda skrev:
For meg har tapet av tid føltes som et stort tap, og vært tungt. Før barn drev jeg med en idrett som betød mye for meg. Jeg har drevet med den i mange, mange år, og mye av det sosiale nettverket mitt var knyttet til det. Det forsvant da jeg fikk barn - det var ikke mulig å komme seg på treninger til de tidene, ei heller hadde jeg tid til det - og da mistet jeg både gleden ved å drive med idretten, og det sosiale.

Jeg savner også dypt og inderlig det å kunne sette meg ned med en bok og lese i stillhet, fred og ro, i mer enn ti minutter av gangen.. og etter middag, ikke etter ungene er i seng.

Før barn trente jeg 10-14 timer i uken - nå er jeg nede i kanskje tre... Før barn leste jeg minst 1,5 time i ukedagene, og mye mer i helgene - nå er det ikke hver dag jeg får lest noe i det hele tatt, og de dagene jeg får lest, er det kanskje maks 20 minutter.

For meg er det et stort savn. Det er også mye annet jeg savner å gjøre, men akkurat treningen og lesingen har virkelig gått inn på meg.

Så det kommer vel litt an på hva man drev med før. Mannen min hadde ingen hobbyer eller spesielle interesser, så han sier han ikke føler det på den måten. Han har ikke fått fritiden sin endret i like stor grad - før kjedet han seg gjerne og satt bare og surfet og så på tv. Så at det har blitt mye mindre av det har ikke føltes som et tap for ham på samme måte.
Klikk for å utvide …

kommer naturligvis veldig an på hvordan liv man har fra før - men jeg tenker også det handler litt om hvilke forventninger man selv har? Om man har klart å forberede seg selv på den endringen som vil komme..

En annen ting jeg har tenkt litt på er faktisk hvilken alder man får barn på.. jeg fikk førstemann da jeg var 22, og vi hadde derfor ikke aå mange år som voksne på å skape ett liv hvor babyen «ikke passet inn» i rutinene.. de endringene som
Krevdes opplevdes derfor ikke så overveldende. Jeg vil tro dette vil kunne oppleves vanskeligere dersom man har vært barnløs fram til man er 35.. da har man skapt seg ett voksenliv over mange år, og rutiner og de endringene man må
Gjøre vil kunne oppleves som vanskeligere?
 
Hemmeligfrøken skrev:
kommer naturligvis veldig an på hvordan liv man har fra før - men jeg tenker også det handler litt om hvilke forventninger man selv har? Om man har klart å forberede seg selv på den endringen som vil komme..

En annen ting jeg har tenkt litt på er faktisk hvilken alder man får barn på.. jeg fikk førstemann da jeg var 22, og vi hadde derfor ikke aå mange år som voksne på å skape ett liv hvor babyen «ikke passet inn» i rutinene.. de endringene som
Krevdes opplevdes derfor ikke så overveldende. Jeg vil tro dette vil kunne oppleves vanskeligere dersom man har vært barnløs fram til man er 35.. da har man skapt seg ett voksenliv over mange år, og rutiner og de endringene man må
Gjøre vil kunne oppleves som vanskeligere?
Klikk for å utvide …

Jeg var forberedt på de faktiske hendelsene, men ikke på følelsene mine rundt det. En ting er å vite intellektuelt at ting blir annerledes, men det er ikke så lett å vite hvordan man faktisk vil føle det når man står i det. Med søvnmangel på toppen, som gjør at man blir ekstra hudløs og irrasjonell :s

Det var mange av de faktiske endringene jeg visste kom, og hadde sett for meg, men som jeg ikke hadde forestilt meg skulle gå sånn inn på meg.

Det er vist at om man er eldre, er det hardere å "miste" livet sitt, for da er man så satt. Jeg var 36 da jeg fikk førstemann, og hadde vaner og rutiner som var bygget opp over mange år. Det var lettere å "omstille" seg da jeg var i tyveårene, da alt var i omstilling hele tiden, når man gikk fra ulike ting ifbm studier og ny jobb og fra hybel til leilighet til enda en leilighet, og alt på en måte allerede var mye mer flytende. Men nå hadde jeg hatt mange år hvor alt var akkurat som jeg ville det, og da var det nok ekstra tøft når alt ble snudd på hodet nærmest over natten, selv om jeg var intellektuelt forberedt på det.
 
Må flire av barnløse når de sier de er trøtt :laughing021
Har aldri vært så sliten og trøtt som etter at vi har fått barn, men likevel er jeg gravid med nr 3 nå ;)
Kanskje det høres negativt ut men det er de harde fakta som hører med når man får barn
Og en annen ting jeg egentlig aldri har tenkt over men som jeg er helt enig med nå; å gå fra 1 til 2 barn er som å få 10.
Så nå er vi spent på om nr 3 :)
 
Jeg er forberedt på at de første årene blir en unntakstilstand. Det tar tid å finne seg til rette i ny hverdag, bli kjent med hverandre og nye rutiner. Uavhengig av søvnmangel er det ganske stort og faktisk ha fullstendig ansvar over et annet menneske, og dette tror jeg kan være både utmattende og overveldende, spesielt i starten.

Utenom det tror jeg også det blir litt hva man gjør det til selv. Mange mennesker legger opp til et liv der det må skje noe hele tiden, der hverdagen blir ekstremt hektisk med veldig lite tid til rolige aktiviteter der man bare er sammen. Da blir hverdagen mer slitsom enn den hadde trengt å være.

Folk hadde ikke fortsatt å få barn dersom det bare var grusomt. Jeg ser for meg en hverdag der toppene også er høyere enn før og disse veier nok på sikt opp for de mer slitsomme periodene.
 
Neidajoda skrev:
Jeg var forberedt på de faktiske hendelsene, men ikke på følelsene mine rundt det. En ting er å vite intellektuelt at ting blir annerledes, men det er ikke så lett å vite hvordan man faktisk vil føle det når man står i det. Med søvnmangel på toppen, som gjør at man blir ekstra hudløs og irrasjonell :s

Det var mange av de faktiske endringene jeg visste kom, og hadde sett for meg, men som jeg ikke hadde forestilt meg skulle gå sånn inn på meg.

Det er vist at om man er eldre, er det hardere å "miste" livet sitt, for da er man så satt. Jeg var 36 da jeg fikk førstemann, og hadde vaner og rutiner som var bygget opp over mange år. Det var lettere å "omstille" seg da jeg var i tyveårene, da alt var i omstilling hele tiden, når man gikk fra ulike ting ifbm studier og ny jobb og fra hybel til leilighet til enda en leilighet, og alt på en måte allerede var mye mer flytende. Men nå hadde jeg hatt mange år hvor alt var akkurat som jeg ville det, og da var det nok ekstra tøft når alt ble snudd på hodet nærmest over natten, selv om jeg var intellektuelt forberedt på det.
Klikk for å utvide …

jo altså det å ikke være forberedt var ikke tiltenkt det altså - men ser jo til stadighet folk som ikke helt har klart å se for seg hvordsn livet må tilpasses ;) som tror at ting ikke endrer seg men st f.eks baby kan bli med på alt også får man en kolikkbaby som blir overstimulert av den minste ting - da blir det fort litt sjokk :)

ja jeg tror absolutt det er noe i det at livet har rukket å «satt seg» på en annen måte .. tror ofte det kan være tøffere for ett parforhold også å bli foreldre sent fordi man har hatt så mange år hvor man har kunnet prioritere kun hverandre - f.eks i motsetning til oss som tidlig fikk rollene som mamma og pappa og derfor ikke hadde så mange år med bare oss selv! Når det er sagt er jo en nyfødt en voldsomt belastning for ett parforhold uansett - særlig den første. Vi endte opp til parterapi etter førstemann vi.. mens med nr 2 så var ikke omstillingen der i samme grad så ds gikk det veldig fint :)
 
Hemmeligfrøken skrev:
jo altså det å ikke være forberedt var ikke tiltenkt det altså - men ser jo til stadighet folk som ikke helt har klart å se for seg hvordsn livet må tilpasses ;) som tror at ting ikke endrer seg men st f.eks baby kan bli med på alt også får man en kolikkbaby som blir overstimulert av den minste ting - da blir det fort litt sjokk :)

ja jeg tror absolutt det er noe i det at livet har rukket å «satt seg» på en annen måte .. tror ofte det kan være tøffere for ett parforhold også å bli foreldre sent fordi man har hatt så mange år hvor man har kunnet prioritere kun hverandre - f.eks i motsetning til oss som tidlig fikk rollene som mamma og pappa og derfor ikke hadde så mange år med bare oss selv! Når det er sagt er jo en nyfødt en voldsomt belastning for ett parforhold uansett - særlig den første. Vi endte opp til parterapi etter førstemann vi.. mens med nr 2 så var ikke omstillingen der i samme grad så ds gikk det veldig fint :)
Klikk for å utvide …

Jeg har lest (nå finner jeg ergerlig nok ikke igjen artikkelen) at det å være litt eldre faktisk er en fordel for parforholdet når man får barn. Da er man litt modnere og har mer erfaring i å inngå kompromisser, ta hensyn, etc. Fordeling av ansvar blir enklere, det blir mindre sånn at en litt ung og umoden far skal ut på byn mens mor er stuck hjemme med babyen og sånt.

Her fungerte parforholdet ypperlig selv med forferdelig tøff babytid, heldigvis. Ellers hadde jeg aldri turt prøve på nr to ihvertfall :s
 
Jeg kan helt ærlig si at livet er mye bedre.
Vi er mer ute, vi finner på mer sammen. Vi koser oss.
Ja, det er slitsomt og iblant litt jævlig, og har du en baby som griner mye, og ikke sover så klart blir det vanskelig..
Men for oss som har fått en relativt rolig baby har det stort sett vært fantastisk. Nå skal det sies at vi er to stk om det, og ingen av oss stikker av på byen.
Jeg tror det viktigste du kan gjøre er å tilpasse deg din baby. Så du får se an babye når den kommer. Babyen vår kan være med på alt, og hu blir ikke lett overstimulert. Andre babyer er annerledes og trenger mer skjerming.
Ikke hør på alle andre om at slik blir det.
For tro meg, når du får babyen så går det ut av vinduet. Du må se an babyen du har fått, og tilpasse deg etter den. Det er faktisk det viktigste du kan gjøre.
 
Neidajoda skrev:
Jeg har lest (nå finner jeg ergerlig nok ikke igjen artikkelen) at det å være litt eldre faktisk er en fordel for parforholdet når man får barn. Da er man litt modnere og har mer erfaring i å inngå kompromisser, ta hensyn, etc. Fordeling av ansvar blir enklere, det blir mindre sånn at en litt ung og umoden far skal ut på byn mens mor er stuck hjemme med babyen og sånt.

Her fungerte parforholdet ypperlig selv med forferdelig tøff babytid, heldigvis. Ellers hadde jeg aldri turt prøve på nr to ihvertfall :s
Klikk for å utvide …

Har lest det samme selv, og det virker logisk syns jeg.


Tror også livsstil har mye å si på hvor stor omveltningen blir. :)
 
Vær forbered på det det verste, da blir alt mye bedre og lettere når det viser seg å ikke være så ille :)
Har 4 barn, de 3 siste kom i løpet av 1,5 år.
Hvordan det blir avhenger av forventningene dine/deres og barnets personlighet.
Noen babyer sover mye, godt humør og lette å ha med å gjøre. Andre sover "aldri", misfornøyde, kolikk osv.. Man vet aldri hva man får.
Jeg har hatt begge deler.

Ellers spørs det hva du legger i "å ha et liv".
For meg er det å kunne dusje, se en film om kvelden med mannen osv. Med barn nr2 var sånne ting veldig vanskelig frem til barnet var 12 mnd. (Store søvnvansker).
Har nå tvillinger på 6 mnd og vi har sett film hver kveld siden de var født :p

Så stor variasjon med andre ord.

Uansett om det kan bli tøft innimellom, så blir det også fantastisk! Og alt det som vanskelig går over :)
 
FruMille skrev:
Må flire av barnløse når de sier de er trøtt :laughing021
Har aldri vært så sliten og trøtt som etter at vi har fått barn, men likevel er jeg gravid med nr 3 nå ;)
Kanskje det høres negativt ut men det er de harde fakta som hører med når man får barn
Og en annen ting jeg egentlig aldri har tenkt over men som jeg er helt enig med nå; å gå fra 1 til 2 barn er som å få 10.
Så nå er vi spent på om nr 3 :)
Klikk for å utvide …
Hvorfor må du flire av det? Barnløse lan da være like trøtte
 
Lillevaffel skrev:
Ja, jeg er klar over at det er slitsomt å være foreldre. Men at man skal gå rundt som en zombie de første leveårene av barnets liv, og ikke ha noe liv selv - er det virkelig sånn det er?

Går gravid nå og blir litt skremt av kommentarer på Facebook, fra folk jeg kjenner med barn, aviser etc hvor alle omtrent enstemmig sier "bare vent til du får barn..." med en negativ vinkling. Det er som om det er det verste som finnes, for enkelte :hungover: Det er mye negativitet og fokus på dette, fremfor alt det fine med å få barn! Jeg trenger litt positivitet :angelic:

Hva tenker du om det å ha barn?
Klikk for å utvide …

For meg var omstillingen veldig stor, og i starten følte jeg at jeg mistet meg selv litt. Det var mye jeg var usikker på, måtte lære og erfare, kroppen min var helt annerledes, prioriteringene endret, alt tok lengre tid, egentid forsvant, mammaskyldfølelsen kom, og poden kom først uansett hva annet som skjedde i livet. Jeg skal være helt ærlig å si at spedbarnstiden ikke er min favoritt (selv om det er ufattelig mye kos også!).

Det ble lettere for meg etter rundt 6 måneder. Nå er poden 14 måneder, og jeg føler at jeg er tilbake til meg selv og livet er 100 ganger bedre enn før barn. Ja, alt er annerledes, men likevel helt som det skal. Egentiden er når poden sover, og så er jeg og samboer flink til å gi hverandre tid når det trengs. Poden får en lillebror i juni/juli - så vi er klar for den litt tøffe spedbarnstiden en gang til;)
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp