Er det lov å vise glede?

L

lillegulli

Glad i forumet
jentene i juni13
Min bestevenninne og meg har alltid vært der for hverandre. Fra vi var små, har vi planlagt hvilken bil vi skal ha. hordan drømmemannen skal være. Hvem som blir gift først, og hvor mange barn vi skal ha. Hun giftet seg først, jeg fødte først. Enkelt og greit! Eller ikke? 

14. sep 2009 er dagen jeg aldri glemmer. Bestevenn og meg var på shopping. I bilen på vei hjem sa hun at jeg måtte stoppe for hun måtte fortelle meg noe. Jeg stoppet, begynte å gråte, fordi jeg skjønte på henne at noe var galt. Hun fortalte at hun og mannen hennes ikke kunne få barn. De hadde prøvd i over 3 år, uten hell. Da de gikk til legen viste det seg at de ikke kunne få. Hun fortalte også at grunnen til at de ikke hadde fortalt det før, var fordi de hadde håpet i behold. Vi gråt sammen, og jeg trøstet henne så godt jeg kunne, mens det stakk veldig i brystet. Jeg hadde de siste ukene følt meg dårlig. Hadde tatt et par negative graviditetstester, men følte forsatt at det var en mulighet. Så fort jeg kom hjem tok jeg en ny test. Den var...Positiv! Først hoppet jeg i taket. Jeg hadde jo lenge hatt lyst på barn. Så kom klumpen igjen.. Venninnen min..
 
Dagen etter følte jeg, jeg måtte fortelle henne det. Jeg så skuffelsen i øynene hennes. Hun sa." Så gøy! Gratulerer" Tom i blikket, og forsatte med" Jeg må vist løpe, har en klesvask som skulle vært hengt opp før..ee.. mannen kommer hjem".  Fra den dagen skjønte jeg at vennskapet vårt aldri ville bli det samme. Hele tiden mens jeg gikk gravid hadde jeg sånn en skyld følelese. Gråt daglig, og skulle ønske det aldri hadde skjedd. Jeg kunne ha ventet. Hvertfall til sjokket hennes over at hun var barnløs var over.

Den dag i dag, er gullungen min 1 år. Jeg elsker henne over alt på jord. Venninnen min som jeg traff daglig før, treffer jeg ikke noe særlig lengre. Hvis vi treffes, er stemningen rar. Er jeg en dårlig venninne som viser mitt elsk på min nydelig datter forran henne? Jeg klarer ikke å slutte å forgude de små øyenblikkene som hun gir meg. Smilene, latteren, og ikke minst kosestundene, selvom hun er tilstede. Alt dreier seg selvfølgelig ikke om barnet, men med en 1 åring på slep, tar hun mye av oppmerksomheten.

Hva bør jeg gjøre? Hun er den bestevenninnen en jente kan ha, og jeg vil virkelig ikke miste det vi hadde!
 
Kjære deg, selvfølgelig er det lov å vise glede....Datteren din er jo det fineste du har! å selv om din veninne ikke kan få barn, så kan ikke du ha skyldfølelse for det.

Jeg vet selv hvordan det er... jeg gikk gravid å mistet vår veldig ønskede jente.....hadde før det spontanabortert 1 gang ... da jeg ringte min besteveninne for å fortelle det gråt jeg fordi jeg hadde mistet og hun gråt også...for meg og fordi hun var gravid å ikke ville være det....
å da tenkte jeg så urettferdig verden er....
Så gikk det enda en tid... 2 av mine beste veninner ble gravide på sammme tid...samtidig som jeg fremdeles ikke ble gravid... de grudde seg veldig til å fortelle det..å jeg trodde bare jorda skulle revne å åpne seg da de sa det for det var så forferdelig vondt å fint på samme tid....Jeg unnet dem selfølgelig å få barn, men kjente et veldig savn å syns en stund at det var veldig urettferdig at vi som strevde ikke fikk det til ,men de fikk det til på "slump"
å var litt bitter på dette, men så tenkte jeg som så....Det er jo ikke akkurat deres feil at vi ikke får det til...Jeg bestemte meg da for å fortelle dem hvordan jeg hadde det,fordi jeg fortsatt ville være del av fellesskapet å de ble glade fordi de viste ikke hvordan de skulle forholde seg til meg. I dag er vi nære veninner og deler det meste...vi ser hverandre ikke daglig, men vet at vi er der for hverandre når det trengs... vi har holdt sammen gjennom tykt å tynt siden ungdomsskolen...

Så om du får det til, besøk henne eller inviter henne på besøk, uten barn, å prat sammen...det er vondt å se alle planene som dere hadde lagt sammen ikke blir noe av... men det betyr ikke at man kan lage nye planer og dele sammen. Ta vare på vennskapet for gode venner er gull verdt.

Håper at det ordner seg for deg

*en klem fra meg til deg *
 

jeg synes det var taktløst å fortelle om graviditeten din dagen etter hun forteller deg denne nyheten! du kunne ventet flere måneder med å fortelle det!

men du skal selvfølgelig få glede deg over dine barn selv om andre er barnløse. det er forståelig at hun er misunnelig, men hun må også la deg få glede seg over egne barn.

det er naturlig at venner der en har fått barn og en annen ikke mister kontakten, fordi man lever forskjellig liv, har forskjellige prioriteringer og interesser...

 

Det er klart du skal vise glede over datteren din når hun gjør noe!

Det er trist med venninna di, og ja, det blir jo et veldig sårt punkt. Men hun må lære seg å leve med det, for det er små barn overalt. Så vis glede over datteren din, men ha forståelse for at det er et sårt tema for venninna di.



Også lurte jeg på, har dere noen gang snakka om det?

 
Klart du har lov å vise glede ovenfor datteren din..
Du kunne kanskje ha venta litt lenger med å fortelle henne det siden sjokket hennes sikkert var stort da hun fikk vite at hun ikke kunne få barn dagen før din positive test..
Vil tro hun kanskje hadde takla det bittelitt bedre når sjokket hennes hadde lagt seg litt..

Trist at slike ting skal ødelegge ett vennskap da.
Håper dere finner ut av ting og blir gode venner igjen..
Klem
 
Selvsagt er det lov til og vise glede!! :) Men du trenger kanskje ikke snakke bare om barn og barnehage, bæsjebleier, matmengde og nattevår osv da! :) Hun skjønner jo helt sikkert at du er overlykkelig over å ha blitt mamma til en fantastisk jente, men ikke gni det inn tenker jeg! :)

Jeg var faktisk i nesten helt samme situasjon en stund.. En nær venninne fortalte meg at de hadde prøvd i mange år og hun hadde nesten gitt opp håpet.... Jeg ble så gravid og fortalte henne og mannen hennes det ganske tidlig slik at de skulle høre det fra oss... Vi hadde oss også en lang prat, der jeg innrømte at jeg ikke helt viste hvordan jeg skulle forholde meg til henne når det kom til alt som har med graviditet og baby og gjøre (det er jo veldig altoppslukende, særlig første stunden!), og sa som sant var at jeg forstod veldig godt at hun ikke klarte og glede seg 100 % på våre vegne! Like etter vi fortalte dette til dem kunne hun fortelle at de hadde fått det til på første prøverørsforsøk! :D Jeg var så glaaad!! Endelig kunne vi virkelig glede oss på hverandres vegne, og snakke med hverandre om det vi var aller mest opptatt av! Selv om du og venninnen din ikke kan oppleve akkurat dette sammen så vil jeg anbefale dere og ta en god og lang samtale sammen (uten at datteren din er der gjerne, slik at du får konsentrert deg skikkelig om samtalen og venninna di!!).. dessuten er hun jo ikke dømt til å være barnløs! det finnes jo andre måter og få barn på enn å lage dem selv! :)
 
Mrs Lutz skrev:

jeg synes det var taktløst å fortelle om graviditeten din dagen etter hun forteller deg denne nyheten! du kunne ventet flere måneder med å fortelle det!

men du skal selvfølgelig få glede deg over dine barn selv om andre er barnløse. det er forståelig at hun er misunnelig, men hun må også la deg få glede seg over egne barn.

det er naturlig at venner der en har fått barn og en annen ikke mister kontakten, fordi man lever forskjellig liv, har forskjellige prioriteringer og interesser...

Jeg er sterkt uenig med deg. Ingenting er så sårt for en ufrivillig barnløs at nære venner/familie holder en graviditet skjult og at "alle andre" har visst det, bare ikke en selv. Om hun hadde trengt å si det dagen etterpå, det er en annen sak. Jeg ville iallfall ikke ventet for lenge. 

Jeg har vært ufrivillig barnløs, og naturlig nok skled jeg litt bort fra vennene mine med barn, spesielt de som aldri kunne snakke om annet enn barna sine. Det er en stor sorg i livet å ikke kunne få barn, og da var det veldig sårt å hele tiden bli påminnet denne sorgen. 

Til HI: Jeg ville vært taktsom med å "overøse kjærlighet" til barnet ditt i hennes påsyn. Kanskje prioritert å være sammen med venninna di uten å ha med barnet ditt. Prøv å begrense praten om barn, og gjør det samme og snakk om de tingene dere gjorde før du ble mamma. Vær åpen med henne om det synes det er vanskelig, og hør med henne hva hun mener.

 
Klart du får lov til å vise glede... Det er jo stort for deg at du er gravid..

Utrolig trist at venninden din ikke "får det til", og ingen fortjener å ha det sånn.. Men nå er det jo sånn at noen andre blir det, og de skal jo ikke gå rundt å skjule sin glede i frykt for at den andre personen skal bli lei seg....
 

Jeg vil virkelig svare her..



For kan selv bli litt lei meg når de rundt meg blir gravide spesielt med nummer 2 og nummer 3..(skulle så gjerne ønske det var oss som i allefall kunne få nr 1 etter 2 års prøving)..







Men blir jo ALLTID ALLTID glad når de som står meg nærmest(bestevenniner,godevenniner,familie) kommer med en slik gledelig nyhet om at de skal få en liten gull unge..



Selvfølgelig kan det stikke litt(men kommer jo heelt ann på situasjonen selvfølgelig)



Men hadde min bestevennine litt gravid med nr 1 hadde jeg jo bare blitt kjempe glad på hennes/deres vegene :)



Å så glad for å få et lite nurk til i min nærmeste omgangskrets :)







Du har så absolutt lov til å elske datteren din foran venninen din,være evig glad for at du har fått den vakre datteren din!



Du setter jo pris på det,den lykken du har fått oppleve..



Det er jo bare flott syntes jeg :)







Trist at vennskapet deres har blitt ødelagt pga dette,trist at venninen din ikke kunne vist ekte glede på dine vegene og heller pratet med deg skikkelig om hva hun følte.



Sagt at hun syntes det var fantastisk men at hun samtidig syntes det var vanskelig for henne siden savnet er så stort..







Håper inderlig at dere får snakket skikkelig sammen å at vennskapet deres til slutt kan bli det samme igjen...



Syntes det var utrolig trist å lese historien din..



Det er jo ikke din feil at venninen din og hennes mann ikke kan få barn sammen, så du skal jo ikke straffes for det mener jeg..



Selvom jeg forstår mere enn godt at det er vanskelig for venninen din å slå seg til ro med.



Kanskje fint om dere finner på litt uten barn inne i bildet også,for venninen din sin del:)

Viktig at begge tenker på hverandres behov og ønsker tenker jeg da:)

Men syntes ikke man skal legge lokk på kjærligheten til barnet sitt bare for å skåne andre jeg..

Men tone det ned er en annenting da :)







Masse lykke til,håper dere finner tilbake til hverandre :)







*klem til deg*



 

 

 

 
Håper situasjonen blir bedre etterhvert!
Tror det kan være lurt å treffe venninen din litt uten at barna er med :-)
 
Det er lov å glede seg og nyte sine små nurk. 

Vi er alle forskjellig på hvordan vi reagerer på slike nyheter. 

Her er det jo ikke umulig å få barn, men å innfinne seg med tanken på at det ikke skjer på egenhånd og at vi må ha masse hjelp. Det er ikke enkelt det har tatt meg nesten 3 år og godta. 
Først nå kan jeg glede meg over at andre får barn lett og forstå gleden deres når de venter smått. Jeg kan forstå at de er glade og blir ikke sjalu. 
Før var jeg sinna, lei meg, skuffet og gikk rundt med et hat i magen så og si hele tiden. 
Det var grusomt både for meg å mine venninner som en etter en ble gravide å måtte se meg bli blank i øynene når de fortalte meg at de venta smått og jeg ikke kunne skylde på gledes tårer. 

Men det gjør jo ingenting å treffe venninnen din uten barn av og til, kansje snakke om andre ting. være der dere var før liksom ? Noen ganger føler man gjerne at man får alt oppi tryne hele tiden. Og det må være en enorm sorg å få beskjed om at man aldri kan få egenfødte barn. 
 
Lykkeliky skrev:
Mrs Lutz skrev:

jeg synes det var taktløst å fortelle om graviditeten din dagen etter hun forteller deg denne nyheten! du kunne ventet flere måneder med å fortelle det!

men du skal selvfølgelig få glede deg over dine barn selv om andre er barnløse. det er forståelig at hun er misunnelig, men hun må også la deg få glede seg over egne barn.

det er naturlig at venner der en har fått barn og en annen ikke mister kontakten, fordi man lever forskjellig liv, har forskjellige prioriteringer og interesser...







Jeg er sterkt uenig med deg. Ingenting er så sårt for en ufrivillig barnløs at nære venner/familie holder en graviditet skjult og at "alle andre" har visst det, bare ikke en selv. Om hun hadde trengt å si det dagen etterpå, det er en annen sak. Jeg ville iallfall ikke ventet for lenge. 

Jeg har vært ufrivillig barnløs, og naturlig nok skled jeg litt bort fra vennene mine med barn, spesielt de som aldri kunne snakke om annet enn barna sine. Det er en stor sorg i livet å ikke kunne få barn, og da var det veldig sårt å hele tiden bli påminnet denne sorgen. 

Til HI: Jeg ville vært taktsom med å "overøse kjærlighet" til barnet ditt i hennes påsyn. Kanskje prioritert å være sammen med venninna di uten å ha med barnet ditt. Prøv å begrense praten om barn, og gjør det samme og snakk om de tingene dere gjorde før du ble mamma. Vær åpen med henne om det synes det er vanskelig, og hør med henne hva hun mener.





ikke holde det skjult for henne lenger enn for andre, men var det nødvendig å si det dagen etter? altså la det gå et par uker hvertfall. man trenger ikke si det til noen andre så tidlig heller. blir jo nesten å slette den trøsten hun ga dagen i forveien.

 
Takk for alle svar! Det hjelper å av og til se ting fra andres stå punkt. Nei, det var vel egentlig ikke noe vits å fortelle det dagen etter, men sånn jeg så på ting da, måtte jeg det. Vi hadde alltid vært 100% ærlige med hverandre, og da når jeg skulle komme med trøstenes ord, osv kunne jeg ikke gjøre det, mens jeg viste at jeg gikk gravid selv. Den dag idag, ser jeg anderledels på det. jeg burde helt klart å ventet lengre, men jeg tror ikke sitvasjonen vilel vært noe andreledels. 
Jeg har kanskje treft venninnen min 7-8 ganger etter jeg fikk barn. Hun svarer meg sjeldent på meldinger, og er alltid "fullbukket" om jeg ringer. Jeg må virkelig fått tatt en skikkelig prat med henne, men det er så vanskelig.
 
Da hadde jeg fått ringt henne. Må virkelig innrømme at jeg blir litt matt, og utslitt av å prøve å redde dette vennskapet.
Føler jeg prøver og prøver. Hun tok telefonen på første ringet, noe som forbauset meg veldig. Jeg spurte om hun hadde planer i helga, noe hun selvfølgelig hadde. Da spurte jeg om hun hadde lyst å gå på kino eller noe annet en dag. Bare oss to. Det kunne vi nok se om vi fikk tid til en gang, men hun var veldig opptatt for tiden, så hun kunne nok ikke på en god stund. Dette svaret får jeg ca hver gang jeg spør henne om å treffes. 

What to do ?
 
Selvfølgelig skal du kunne vise glede over datteren din.

Som UFB-er har man mange tunge stunder og stunder med blandede følelser. Spesielt når de nærmeste forteller slike nyheter. Jeg vil tro de fleste UFB-ere har vært i en eller flere slik situasjoner. Ofte går man bare rundt å håper at ikke flere kommer med slike nyheter. Man går konstant rundt å leter etter symptomer på graviditeter i omgangskretsen. Det er tragisk, men dessverre fakta som mange. Men man må prøve å glede seg over de som blir det i stedet, og en tanke som ofte har hjulpet meg: "Det er ikke deres barn jeg vil ha, jeg vil ha mitt eget".

Etter å ha gitt et innblikk i vår hverdag, vil jeg gjerne gi noen tips. Ja du burde ventet et par dager med å fortelle det. Men det er bra du fortalte det tidlig, det er godt å føle seg inkludert. Inkluder henne også i din hverdag, både med og uten barn. Snakk åpnet om at du synes ting er vanskelig, si du vil snakke ut slik dere slipper elefanten i rommet lenger. Si at du ikke vil miste henne som venn siden hun er den beste du har (hatt), og at hun kan bestemme hva hun orker å være med på og ikke.
 
Sjakkruta skrev:
Selvfølgelig skal du kunne vise glede over datteren din.

Som UFB-er har man mange tunge stunder og stunder med blandede følelser. Spesielt når de nærmeste forteller slike nyheter. Jeg vil tro de fleste UFB-ere har vært i en eller flere slik situasjoner. Ofte går man bare rundt å håper at ikke flere kommer med slike nyheter. Man går konstant rundt å leter etter symptomer på graviditeter i omgangskretsen. Det er tragisk, men dessverre fakta som mange. Men man må prøve å glede seg over de som blir det i stedet, og en tanke som ofte har hjulpet meg: "Det er ikke deres barn jeg vil ha, jeg vil ha mitt eget".



Etter å ha gitt et innblikk i vår hverdag, vil jeg gjerne gi noen tips. Ja du burde ventet et par dager med å fortelle det. Men det er bra du fortalte det tidlig, det er godt å føle seg inkludert. Inkluder henne også i din hverdag, både med og uten barn. Snakk åpnet om at du synes ting er vanskelig, si du vil snakke ut slik dere slipper elefanten i rommet lenger. Si at du ikke vil miste henne som venn siden hun er den beste du har (hatt), og at hun kan bestemme hva hun orker å være med på og ikke.

Takk for gode råd og tips. kan ikke forestille meg hvor tøft det må være å være ufrivilligbarnløs. Klarer liksom ikke å kjenne smertene hennes. Ikke missforså! Jeg har all respekt for at det er sårt, og jeg føler virkelig med henne. Jeg prøver daglig å sette meg inn i hennes sitvasjon, men det er en sitvasjon kun de som opplever det, klarer. Jeg skulle gjort hva som helst for å kunne gjøre noe bra for henne. Noe som fikk frem smilet i henne igjen. Jeg må ihvertfall helt klart få snakket ut med henne, og fortalt at jeg er her for henne uansett, og at jeg vil at hun skal ta del i gullets lliv. Hun skulle jo egentlig være liksomtante i mitt hode, noe hun pent takket nei til. Hun var allerede tante til 5, og trengte å være mor. Jeg skulle gjerne ha hjulpet henne, men det kan jeg desverre ikke. 
 
Uff ikke en moro situasjon du er i nå..

Men du viser jo bare her at du prøver og prøver, men får ingen respons.. Hva med heller å sende et brev?? Eller en mail så du får forklart deg?? For virker ikke akkurat som du får pratet med henne med det første sånn det virker nå... =/ Hun har det sikkert vanskelig hun også og sikkert mye på hjertet..

Kanskje det med at du fortalte din graviditet på dagen etter såra henne?? Skjønner du ville fortelle det, men hun hadde nettopp fortalt deg noe veldig vanskelig og sårt for henne og dagen etter så "skryter" du av at du er gravid... Ikke at du gjorde det sånn, men i hennes øyne kan det kanskje føles sånn?! :)

Lykke til, håper dere får ordnet opp =)
 
lillegulli skrev:
Sjakkruta skrev:
Selvfølgelig skal du kunne vise glede over datteren din.

Som UFB-er har man mange tunge stunder og stunder med blandede følelser. Spesielt når de nærmeste forteller slike nyheter. Jeg vil tro de fleste UFB-ere har vært i en eller flere slik situasjoner. Ofte går man bare rundt å håper at ikke flere kommer med slike nyheter. Man går konstant rundt å leter etter symptomer på graviditeter i omgangskretsen. Det er tragisk, men dessverre fakta som mange. Men man må prøve å glede seg over de som blir det i stedet, og en tanke som ofte har hjulpet meg: "Det er ikke deres barn jeg vil ha, jeg vil ha mitt eget".

Etter å ha gitt et innblikk i vår hverdag, vil jeg gjerne gi noen tips. Ja du burde ventet et par dager med å fortelle det. Men det er bra du fortalte det tidlig, det er godt å føle seg inkludert. Inkluder henne også i din hverdag, både med og uten barn. Snakk åpnet om at du synes ting er vanskelig, si du vil snakke ut slik dere slipper elefanten i rommet lenger. Si at du ikke vil miste henne som venn siden hun er den beste du har (hatt), og at hun kan bestemme hva hun orker å være med på og ikke.

Takk for gode råd og tips. kan ikke forestille meg hvor tøft det må være å være ufrivilligbarnløs. Klarer liksom ikke å kjenne smertene hennes. Ikke missforså! Jeg har all respekt for at det er sårt, og jeg føler virkelig med henne. Jeg prøver daglig å sette meg inn i hennes sitvasjon, men det er en sitvasjon kun de som opplever det, klarer. Jeg skulle gjort hva som helst for å kunne gjøre noe bra for henne. Noe som fikk frem smilet i henne igjen. Jeg må ihvertfall helt klart få snakket ut med henne, og fortalt at jeg er her for henne uansett, og at jeg vil at hun skal ta del i gullets lliv. Hun skulle jo egentlig være liksomtante i mitt hode, noe hun pent takket nei til. Hun var allerede tante til 5, og trengte å være mor. Jeg skulle gjerne ha hjulpet henne, men det kan jeg desverre ikke. 
Nei det er nok helt sant som du sier, man må ha vært der selv for å skjønne. Da vi startet prøvingen visste jeg knapt hva det å være UFB-er var engang. Det er på en måte ikke noe man tenker over.

Kanksje du kan skrive en mail eller et brev først? Enkelte ting er lettere å få skrivd ned, og lettere å lese. Så får hun også litt tid å tenke, for så forhåpentligvis kontakte deg.
Jeg håper du får tilbake venninna di. Det er en veldig trist måte å skulle avslutte et vennskap på.
 
Ja, er kanskje lurt av meg å skrive et brev. Vet ikke helt hva jeg skal skrive. Om jeg skal skrive et trøstenes brev, eller hva jeg føler. Er liksom ingenting en kan si eller gjøre som er trøstenes nok. Er ingenting som gir henne en biologisk unge. Huff. Må vel kanksje bli et brev der jeg skriver hva jeg føler, og ønsker. En ting er hvertfall sikkert. Den jenta er verd å kjempe for :) 

Til alle dere som skriver at jeg ikke burde ha sakt det dagen etter: Jeg vet det den dag i dag, men der og da følte jeg det var det mest riktige. Jeg viste jeg kom til å møte henne daglig, og måtte trøste henne så godt jeg kunne. Derfor måtte jeg fortelle henne det med engang. Det var ingen" Jippii! endelig er jeg gravid" Jeg sa jeg måtte fortelle henne noe, og begynte å gråte. Jeg gråt, og gråt. Sa at jeg skulle ønske jeg hadde vist om sitvasjonen dems litt før, og beklagde. Sa jeg skulle ønsket at jeg hadde ventet. Det var da hun fikk hastverk med klesvasken. 

Nå idag skulle jeg selvfølgelig ønske jeg hadde ventet et par uker, med å fortelle henne det, men tror helt ærlig at vi hadde stått på samme plass idag fordi om. 
 
Uff jeg syns hun der venninna di er litt egoistisk eller egentlig ganske frekk..
Hun blir sur på deg fordi du ble gravid og vil ikke ha noe med deg å gjør fordi hun ikke kan bli mor??
Jeg har selv fått beskjed at jeg antakelig ville slite enormt med å få barn, og venninnene mine poppet ut unger i øst og vest..
Selvfølgelig gjorde det vondt at det aldri kunne være meg som kunne annonsere at vi og skal ha barn. Jeg kunne og ta til tårer og tenke så urettferdig verden var, hvorfor skulle DE få men ikke JEG!
Men så tenkte jeg hvorfor skulle ikke DE få, og hvorfor skal JEG?
Venninnene mine har vel så lyst på barn som jeg hadde og de prøvde de og..
Jeg snudde om hele greia og tenkte jeg kan overhode ikke styre sengevalsen til mine venninner så hvorfor skal jeg bli sur, er jo ikke noe vits å straffe dem fordi får barn, de vil alltid velge dem før meg så da blir jeg bare venneløs.. Etter noen års prøving fikk jeg og positiv test, og da var det mange venninner som var der for meg og nærmest gråt gledestårer for de og syns det var vanskelig å fortelle meg de var gravid, og at de unnet meg å endelig bli mor:)
Og jeg har til denne dag ALDRI gitt noen av mine venninner dårlig samvittighet fordi de ble gravid først.. Jeg har alltid støtta dem og vist glede uansett.. For jeg er glad i dem og ønsker dem all lykke til og at de skulle få friske og flotte barn..

Jeg sier drit i det menneske der, jeg forstår at det er bestevenninna di, send en mail eller melding og fortell henne hva du føler, gir hun F  da så gi det opp..
(jeg hadde ikke gidda det en gang, men det er meg)
Kanskje hun da etterhvert skjønner at det er hun som er idiot her ikke du fordi du elsker barnet ditt, men du har også prøvd..

Gled deg heller med andre venninner som er GLAD for deg og din familie og som ikke har et behov for å gi deg dårlig samvittighet fordi du er så heldig å få barn...

Lykke til:))

 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp