Er det greit å være litt redd?

[Spiredrøm123]

Vi var på TUL i går og fikk sett det bankende hjertet til den lille! (En helt uvirkelig og fantastisk opplevelse)
Men etter timen innså jeg at jeg egentlig er litt redd.. redd for hva som kommer. Er vi klare for dette? Hva vil det gjøre med forholdet vårt? Kommer vi til å ha tid til hverandre igjen? Blir vi gode nok foreldre?
Og ikke minst: hva med kroppen min? Kommer jeg noen gang til å være komfortabel i min egen kropp igjen?
Og burde jeg ikke bare vært overlykkelig og spent?
Vi har jo prøvd på dette lenge og var veldige glade da den endelig satt

 

[Mammamodus :)]

Vi var på TUL i går og fikk sett det bankende hjertet til den lille! (En helt uvirkelig og fantastisk opplevelse)
Men etter timen innså jeg at jeg egentlig er litt redd.. redd for hva som kommer. Er vi klare for dette? Hva vil det gjøre med forholdet vårt? Kommer vi til å ha tid til hverandre igjen? Blir vi gode nok foreldre?
Og ikke minst: hva med kroppen min? Kommer jeg noen gang til å være komfortabel i min egen kropp igjen?
Og burde jeg ikke bare vært overlykkelig og spent?
Vi har jo prøvd på dette lenge og var veldige glade da den endelig satt

Først og fremst, gratulerer!! Så fantastisk Personlig ville jeg sagt at alle disse følelsene og tankene dine er helt normale og helt ok å føle! Jeg tror vi alle har følt på en eller flere (eller alle), disse før. Særlig når man blir gravid for første gang. Jeg kan ikke svare på spørsmålene dine, for det er klin umulig! Men hvis man går inn i foreldrerollen med tanke på hva som er best for den lille, så blir man mer enn gode nok foreldre. Man blir ALDRI perfekt uansett. Det viktige er å være i stand til å innse at man ikke er det, og tillate seg selv og være den man er. Alle de andre spørsmålene.. kroppen. Når jeg ble gravid første gang var det helt uplanlagt og vi var begge midt oppi tøffe (lange) studier. Jeg bekymret meg overhodet ikke for kroppen. Men etter ungen var født, så tok det litt tid før ting gikk tilbake til det mer normale, og selv om kroppen ikke ble 100% som den var, så bryr jeg meg overhodet ikke om det. Håper det samme skjer for deg jeg er kjempekomfortabel i kroppen min, selv etter 3 barn og 4. på vei! Nå spiser jeg sunt og har alltid holdt meg i form da. Men merker jo noen forskjeller uansett Forholdet kan få seg en trøkk når man plutselig blir hivd inn i foreldrerollen! Jeg personlig tror det er viktig å gi hverandre litt rom. Og tålmodighet. Og hvis man prøver å tenke på hverandre oppi alt som skjer, og prate om ting som kan være tøffe, så går det meste. Mannen kan fort føle seg veldig tilsidesatt når mor plutselig går fra å være kjæreste til nesten bare mamma i starten. Det er lurt å snakke om på forhånd! Forklare at det er vanlig at mammarollen blir veldig altoppslukende i starten, og at mye av oppmerksomheten som han var vant til å få nå går til babyen.

Og sist, men ikke minst: det er HELT greit å ikke være overlykkelig hele tiden. Alle følelser kommer når man venter en liten en. Og det er fort å få mange negative følelser også. Jeg syntes det er flott at du kan sette ord på de, og tørre og føle de. Dette går bra skal du se

 

[Monroe]

Jeg tror du tørr å sette ord på det mange føler og tenker. Jeg sitter med mange av de samme tankene. Mest av alt - er jeg klar for dette? Er vi klar for dette? Kroppen min er fucked fra før, så den kan jeg ikke bry meg noe om Føler alle andre er mer spent og lykkelige enn meg selv. Jeg er nokså flat til hele situasjonen. Men det er nok fordi jeg hadde en SA i uke 6 sist graviditet for 4 år siden, og er kun 7+6 på vei. Jeg går jo rundt å sier til de som veit «Slapp a nå, får se om detta går bra først»

 

[NyPrøver2020]

Dette er så normalt, jeg kjenner akkurat samme. Jeg gikk gravid frem til uke 20 før jeg mistet, og hadde samme tanker i starten da. Viktig å ta tid til hverandre , skjønne hverandre om man er sliten. Spis middag sammen, gå turer, vær kjærester...alt det må man ta vare på. Stor klem til deg som er veldig normal som kjenner på den redselen

 

[Spiredrøm123]

Først og fremst, gratulerer!! Så fantastisk Personlig ville jeg sagt at alle disse følelsene og tankene dine er helt normale og helt ok å føle! Jeg tror vi alle har følt på en eller flere (eller alle), disse før. Særlig når man blir gravid for første gang. Jeg kan ikke svare på spørsmålene dine, for det er klin umulig! Men hvis man går inn i foreldrerollen med tanke på hva som er best for den lille, så blir man mer enn gode nok foreldre. Man blir ALDRI perfekt uansett. Det viktige er å være i stand til å innse at man ikke er det, og tillate seg selv og være den man er. Alle de andre spørsmålene.. kroppen. Når jeg ble gravid første gang var det helt uplanlagt og vi var begge midt oppi tøffe (lange) studier. Jeg bekymret meg overhodet ikke for kroppen. Men etter ungen var født, så tok det litt tid før ting gikk tilbake til det mer normale, og selv om kroppen ikke ble 100% som den var, så bryr jeg meg overhodet ikke om det. Håper det samme skjer for deg jeg er kjempekomfortabel i kroppen min, selv etter 3 barn og 4. på vei! Nå spiser jeg sunt og har alltid holdt meg i form da. Men merker jo noen forskjeller uansett Forholdet kan få seg en trøkk når man plutselig blir hivd inn i foreldrerollen! Jeg personlig tror det er viktig å gi hverandre litt rom. Og tålmodighet. Og hvis man prøver å tenke på hverandre oppi alt som skjer, og prate om ting som kan være tøffe, så går det meste. Mannen kan fort føle seg veldig tilsidesatt når mor plutselig går fra å være kjæreste til nesten bare mamma i starten. Det er lurt å snakke om på forhånd! Forklare at det er vanlig at mammarollen blir veldig altoppslukende i starten, og at mye av oppmerksomheten som han var vant til å få nå går til babyen.

Og sist, men ikke minst: det er HELT greit å ikke være overlykkelig hele tiden. Alle følelser kommer når man venter en liten en. Og det er fort å få mange negative følelser også. Jeg syntes det er flott at du kan sette ord på de, og tørre og føle de. Dette går bra skal du se

Altså, takk! Jeg trengte virkelig disse ordene i går jeg følte meg fort mye lettere og tryggere. Og jeg har tro på at dette kommer til å gå bra! Det er godt å vite at man ikke er alene om tankene jeg og samboeren min fikk også snakket litt sammen om forventninger osv i går og det hjalp veldig. Takk for at du er du

 

[Spiredrøm123]

Jeg tror du tørr å sette ord på det mange føler og tenker. Jeg sitter med mange av de samme tankene. Mest av alt - er jeg klar for dette? Er vi klar for dette? Kroppen min er fucked fra før, så den kan jeg ikke bry meg noe om Føler alle andre er mer spent og lykkelige enn meg selv. Jeg er nokså flat til hele situasjonen. Men det er nok fordi jeg hadde en SA i uke 6 sist graviditet for 4 år siden, og er kun 7+6 på vei. Jeg går jo rundt å sier til de som veit «Slapp a nå, får se om detta går bra først»

Godt at vi er flere om tankene jeg skjønner at det har satt en støkk i deg. Jeg har heldigvis ikke opplevd det selv, og håper jeg aldri vil oppleve det. Jeg krysser alle fingrer for oss begge to og håper at vi får hver vår perfekte sommerbaby

 

[Spiredrøm123]

Dette er så normalt, jeg kjenner akkurat samme. Jeg gikk gravid frem til uke 20 før jeg mistet, og hadde samme tanker i starten da. Viktig å ta tid til hverandre , skjønne hverandre om man er sliten. Spis middag sammen, gå turer, vær kjærester...alt det må man ta vare på. Stor klem til deg som er veldig normal som kjenner på den redselen

Åh, det er så trist å høre jeg krysser fingrene for at det går bedre denne runden
Vi burde nok vært flinkere til litt hverdagsromantikk så jeg tar med meg tipsene dine, takk