Det var en dag med strålende vær, og vi hadde fri sikt flere km fremfor oss.
En traktor kommer i motgående kjørefelt, og mannen min legger seg godt ut til høyre fordi traktoren hadde bred henger.
Plutselig svinger traktoren av til sin venstre, rett foran oss, uten å blinke eller sakke ned farten.
Vi smeller inn i bakhjulet dens i ca 60 km i timen (i følge politiet som målte bremsesporene), og stopper naturligvis momentant.
Begge aribagene ble løst ut, men bare jeg ble skadet.
Jeg var blind på det ene øyet i noen uker, hadde brudd i håndleddet, og 3 brudd i ryggen.
Mannen min, og sønnen vår på 10 uker kom, som nevnt, uskadde fra det hele.
Det verste var sekundet da jeg innså at vi kom til å kræsje, og jeg så for meg sønnen min sitt liv uten meg, og tiden jeg har mistet med ham.
Ja, jeg har jo vært her, men de første månedene klarte jeg ikke engang holde ham, og jeg kan fortsatt ikke gjøre halvparten av det en "vanlig" mor kan, og på langt nær de tingene jeg ønsker å kunne gjøre med ham.
Jeg ammet til han ikke ville mer (da han var 10 mnd), så det var livslinen mellom oss, for det kunne jeg gjøre liggende.
Det har også ført til at helingsprosessen tar litt lenger tid, fordi jeg valgte å ikke ta smertestillende den perioden (fordi jeg ammet), men det var det verdt.
Mye av bitterheten kommer av at rasshølet i traktoren mente han ikke skulle mistet lappen (han mistet den i 6 mnd), eller fått en bot. (På skarve 12 000.)
Min svigerfar møtte politiet på tauetomten for å møte politiet, da vi var på sykehuset enda.
Han visste ikke om vi var skadet, eller om vi i det hele tatt levde.
Traktordusten hadde "the nerve" til å si til ham: "Fy fader, de tok faen meg fra meg lappen?!"..
Svigerfar, verdens mest kyndige mann, hadde bedt ham se til helvete å komme seg vekk, ellers kom han til å drepe ham.
Vi valgte å la tvilen komme ham til gode, og tenkte at han sikkert var i sjokk fremdeles.
Så kom brevet fra retten, og at han var ilagt bot og 6 mnd uten førerkort, men at han motsa seg dommen..
Da syntes vi ikke så synd på ham lenger..
Han påstod at han ikke var uforsiktig, til tross for at han innrømmet at han kjørte med en blindsone pga tømmerkloen..
Vi tror han drev med telefonen sin, for vi så ham på flere km avstand, og en bil oppholder seg ikke i blindsonen konstant..
Uansett.. Bitterheten kommer av all tiden jeg mistet, og mister med sønnen min, og litt av at det ikke påvirket traktorføreren i det hele tatt.
Vi får ingen erstatning heller..
Det har gjort oss mye sterkere, men det er også tungt for forholdet, når ingen av oss kan gjøre noe utenfor huset, eller gjøre de tingene med sønnen vår som vi ønsker.
..Men, det kunne vært verre, så vi prøver å fokusere på at vi har fått hatt mannen min mye hjemme hos oss, og at vi faktisk lever alle sammen.
Så få resten komme etterhvert.
