Jeg er absolutt ikke redd for å miste. Men som folk skriver, så blir man engstelig for det man har opplevd tidligere. Mitt verste mareritt er at jeg skal komme såpass på vei at man har begynt å fortelle det til verden, for så å finne ut at fosteret ikke er levedyktig. Kom bare til uke 14 sist, men det var langt nok. Bedre å miste "av seg selv", at kroppen finner ut at det er noe galt med fosteret, enn at man aktivt må gå til undersøke og bestemme at dette må avbrytes, men det er min mening, og sikkert bare av erfaring. Hadde jeg hatt SA elle MA som andre hadde jeg sikkert vært livredd for det også. Nei, vi får satse på at spirene holder ut helt til desember!!