Jeg føler meg fortsatt som 19-20år, selv om jeg nærmer meg 30. Jeg føler meg mye yngre enn andre, selv om de er samme alder. Jeg synes fortsatt det er morsomt hvis noen spør om jeg vil ta en kaffe på cafeen,..det er liksom sånn voksne gjør. Eller måten folk snakker på, "så hyggelig" osv
Jeg er student, og har fortsatt ikke vendt meg til tanken på å dra på jobb hver dag og jobbe i flere timer, av den grunn er jeg veldig opptatt av å kunne jobbe med noe jeg liker. Tenk å gå på jobb hele dagen med noe man hater å jobbe med,,, da kjeder man seg omtrent hele livet.
Siden jeg føler meg ung så føler jeg at 20 åringer er like gamle som meg, men jeg vet jeg jo av egen erfaring at de som er 20 ser på en som snart er 30 som voksen/eldre enn dem.
Men hvordan blir man voksen egentlig, føler jeg har gått glipp av noe? Hvordan aksepterer man livets baksider med å bli eldre..alt ansvaret er fortsatt overveldende for meg, jeg venter fortsatt "ubevisst" på at noen snart skal ta over ansvaret, betale regningene, spandere ferie, ..sånne ting foreldre gjør. Men bare så det er sagt så spør jeg aldri foreldrene mine om noe, ikke penger, barnevakt, ingenting.
Jeg er student, og har fortsatt ikke vendt meg til tanken på å dra på jobb hver dag og jobbe i flere timer, av den grunn er jeg veldig opptatt av å kunne jobbe med noe jeg liker. Tenk å gå på jobb hele dagen med noe man hater å jobbe med,,, da kjeder man seg omtrent hele livet.
Siden jeg føler meg ung så føler jeg at 20 åringer er like gamle som meg, men jeg vet jeg jo av egen erfaring at de som er 20 ser på en som snart er 30 som voksen/eldre enn dem.
Men hvordan blir man voksen egentlig, føler jeg har gått glipp av noe? Hvordan aksepterer man livets baksider med å bli eldre..alt ansvaret er fortsatt overveldende for meg, jeg venter fortsatt "ubevisst" på at noen snart skal ta over ansvaret, betale regningene, spandere ferie, ..sånne ting foreldre gjør. Men bare så det er sagt så spør jeg aldri foreldrene mine om noe, ikke penger, barnevakt, ingenting.
