Hageblomsten
Forelsket i forumet
Fra dag én har vi opplevd vår vakre treåring som forholdsvis krevende, eller i den grad man kan kalle et spedbarn krevende.
I barnehagen forteller de at hun er en svært bestemt jente, noe som gjenspeiles godt hjemme. Hver dag er en kamp i forhold til bleieskift, tannpuss, middag, påkledning osv. Jeg kan sitte ned og snakke med henne i en halvtime om akkurat den samme tingen hver dag, vinklet på 20 ulike måter, uten at det virker som om dette synker inn. Jeg snakker alltid med den snilleste og mykeste stemmen, men likevel får jeg gjerne hyl og slag tilbake. Hun viser forståelse for medfølelse, og hun er flink til å komme bort og si unnskyld i etterkant av å ha gjort noe galt (slå, lugge, slenge middagen utover gulvet eller liknende).
I dag hadde hun første dag på ny fritidsaktivitet, og jeg sto på siden og fulgte med. Instruktøren ble mer og mer utålmodig på frøkna vår etterhvert som tiden gikk (noe jeg har stor forståelse for), og jeg la godt merke til at de andre barna «oppførte» seg og gjorde som de fikk beskjed om. Dette er slik hun oppfører til daglig, men hadde virkelig håpet og trodd at hun ville se på og herme litt etter de andre barna.
Jeg prøver å forholde meg til TiO-metoden, og har vært på COS-kurs. Likevel føler jeg at jeg har null kontroll over barnet mitt til tider og lurer av og til på om jeg duger til å være mor.
Nå er saken slik at jeg er anbefalt å henvises til konisering pga. HPV-virus og dårlige celleprøver. Gynekologen spurte om jeg ønsker flere barn, og i såfall at nå er tiden. Jeg ønsker virkelig at barnet vårt får et søsken. Problemet er at jeg er livredd for å få et barn til når jeg allerede opplever mammarollen som usannsynlig overveldende til tider.
For å være trygg på valget om å få et barn til, er jeg først nødt til å føle at jeg takler livet som mor slik hverdagen er i dag.
Hvordan takler dere hverdagen med tidspress, raseriutbrudd, kjæresteliv, egentid, husarbeid, aldri nok søvn og alt annet som hører med i et småbarnsliv? Jeg kjører meg selv i grøfta så ofte, til tross for at jeg har en utrolig omtenksom mann som gir meg avlastning når jeg trenger det. Likevel vil jeg så gjerne føle at detter er noe JEG får til, men skjønner ikke hvordan jeg knekker koden. Ønsker ikke å være redd eller usikker hver gang mannen min må bort en dag.
I barnehagen forteller de at hun er en svært bestemt jente, noe som gjenspeiles godt hjemme. Hver dag er en kamp i forhold til bleieskift, tannpuss, middag, påkledning osv. Jeg kan sitte ned og snakke med henne i en halvtime om akkurat den samme tingen hver dag, vinklet på 20 ulike måter, uten at det virker som om dette synker inn. Jeg snakker alltid med den snilleste og mykeste stemmen, men likevel får jeg gjerne hyl og slag tilbake. Hun viser forståelse for medfølelse, og hun er flink til å komme bort og si unnskyld i etterkant av å ha gjort noe galt (slå, lugge, slenge middagen utover gulvet eller liknende).
I dag hadde hun første dag på ny fritidsaktivitet, og jeg sto på siden og fulgte med. Instruktøren ble mer og mer utålmodig på frøkna vår etterhvert som tiden gikk (noe jeg har stor forståelse for), og jeg la godt merke til at de andre barna «oppførte» seg og gjorde som de fikk beskjed om. Dette er slik hun oppfører til daglig, men hadde virkelig håpet og trodd at hun ville se på og herme litt etter de andre barna.
Jeg prøver å forholde meg til TiO-metoden, og har vært på COS-kurs. Likevel føler jeg at jeg har null kontroll over barnet mitt til tider og lurer av og til på om jeg duger til å være mor.
Nå er saken slik at jeg er anbefalt å henvises til konisering pga. HPV-virus og dårlige celleprøver. Gynekologen spurte om jeg ønsker flere barn, og i såfall at nå er tiden. Jeg ønsker virkelig at barnet vårt får et søsken. Problemet er at jeg er livredd for å få et barn til når jeg allerede opplever mammarollen som usannsynlig overveldende til tider.
For å være trygg på valget om å få et barn til, er jeg først nødt til å føle at jeg takler livet som mor slik hverdagen er i dag.
Hvordan takler dere hverdagen med tidspress, raseriutbrudd, kjæresteliv, egentid, husarbeid, aldri nok søvn og alt annet som hører med i et småbarnsliv? Jeg kjører meg selv i grøfta så ofte, til tross for at jeg har en utrolig omtenksom mann som gir meg avlastning når jeg trenger det. Likevel vil jeg så gjerne føle at detter er noe JEG får til, men skjønner ikke hvordan jeg knekker koden. Ønsker ikke å være redd eller usikker hver gang mannen min må bort en dag.