Er barnet mitt ekstra krevende?

Hageblomsten

Forelsket i forumet
Fra dag én har vi opplevd vår vakre treåring som forholdsvis krevende, eller i den grad man kan kalle et spedbarn krevende.

I barnehagen forteller de at hun er en svært bestemt jente, noe som gjenspeiles godt hjemme. Hver dag er en kamp i forhold til bleieskift, tannpuss, middag, påkledning osv. Jeg kan sitte ned og snakke med henne i en halvtime om akkurat den samme tingen hver dag, vinklet på 20 ulike måter, uten at det virker som om dette synker inn. Jeg snakker alltid med den snilleste og mykeste stemmen, men likevel får jeg gjerne hyl og slag tilbake. Hun viser forståelse for medfølelse, og hun er flink til å komme bort og si unnskyld i etterkant av å ha gjort noe galt (slå, lugge, slenge middagen utover gulvet eller liknende).

I dag hadde hun første dag på ny fritidsaktivitet, og jeg sto på siden og fulgte med. Instruktøren ble mer og mer utålmodig på frøkna vår etterhvert som tiden gikk (noe jeg har stor forståelse for), og jeg la godt merke til at de andre barna «oppførte» seg og gjorde som de fikk beskjed om. Dette er slik hun oppfører til daglig, men hadde virkelig håpet og trodd at hun ville se på og herme litt etter de andre barna.

Jeg prøver å forholde meg til TiO-metoden, og har vært på COS-kurs. Likevel føler jeg at jeg har null kontroll over barnet mitt til tider og lurer av og til på om jeg duger til å være mor.

Nå er saken slik at jeg er anbefalt å henvises til konisering pga. HPV-virus og dårlige celleprøver. Gynekologen spurte om jeg ønsker flere barn, og i såfall at nå er tiden. Jeg ønsker virkelig at barnet vårt får et søsken. Problemet er at jeg er livredd for å få et barn til når jeg allerede opplever mammarollen som usannsynlig overveldende til tider.

For å være trygg på valget om å få et barn til, er jeg først nødt til å føle at jeg takler livet som mor slik hverdagen er i dag.

Hvordan takler dere hverdagen med tidspress, raseriutbrudd, kjæresteliv, egentid, husarbeid, aldri nok søvn og alt annet som hører med i et småbarnsliv? Jeg kjører meg selv i grøfta så ofte, til tross for at jeg har en utrolig omtenksom mann som gir meg avlastning når jeg trenger det. Likevel vil jeg så gjerne føle at detter er noe JEG får til, men skjønner ikke hvordan jeg knekker koden. Ønsker ikke å være redd eller usikker hver gang mannen min må bort en dag.
 
Har du lest noe av Hedvig Montgomery om barneoppdragelse? Lurer på om ikke hun kan ha noen gode råd. Jeg leser en bok om de 2 første årene nå som er kjempebra, og kan tenke meg at hun vil ha mye klokt å si om en jente som deres 3-åring. Jeg tenker du høres ut som en god mamma, men at du kanskje trenger å se på situasjonen fra en litt annen synsvinkel? <3
 
Er undersøkt om hun kan ha noen allergier/intoleranser? Små barn ver ikke hvad som er “normalt” og kan reagere med sinne og vrede.
Jeg tror det er verdt det å undersøke.
Til det andre temaet vil jeg bare si at alle barn er forskellig og selvom storesøster er litt krevende er det ikke dermed sagt at lillebrøster blir det å.
 
Har det helt likt med toåringen her. Alt er en kamp. Nytter ikke å sette seg ned og forklare for han etter raserianfall. Det er han for liten til( akkurat fylt 2). Han hevner seg ved å slå storebroren eller lugge/slå hunden og jeg er livredd for at han skal gjøre det mot andre. Daglig skulle jeg ønske ungen var minst 2 år eldre.
 
Er undersøkt om hun kan ha noen allergier/intoleranser? Små barn ver ikke hvad som er “normalt” og kan reagere med sinne og vrede.
Jeg tror det er verdt det å undersøke.
Til det andre temaet vil jeg bare si at alle barn er forskellig og selvom storesøster er litt krevende er det ikke dermed sagt at lillebrøster blir det å.
Jeg har faktisk vært på tanken om hun kan reagere på noe. Hun hadde melkeallergi som baby, men trodde hun hadde vokst det av seg. Lurt tips!
 
Har det helt likt med toåringen her. Alt er en kamp. Nytter ikke å sette seg ned og forklare for han etter raserianfall. Det er han for liten til( akkurat fylt 2). Han hevner seg ved å slå storebroren eller lugge/slå hunden og jeg er livredd for at han skal gjøre det mot andre. Daglig skulle jeg ønske ungen var minst 2 år eldre.
Uff, forstår frustrasjonen din. Kjenner jeg ofte skvetter til rund vesla i frykt for å bli slått. Den armen kan komme helt ut av det blå. Når hun er sånn hjemme, tør jeg nesten ikke tenke på hvordan hun kan være når vi ikke er tilstede. Er ikke sånn jeg ønsker å ha det.
 
Synes du virker som du er en kjempeflink mamma! Her har vi to tette,og skal si at det er veldig krevende nå. Lillesøster vil ikke ligge for seg selv,og er mye urolig om natta også,så kjenner at jeg også ser frem til at hun blir litt større. Tror det er vanlig å tvile,men husk at bare fordi situasjonen ikke ser ut å endre seg nå,betyr det ikke at du gjør noe feil. Ting kan trenge inn og være et fundament på lengre sikt.

Når det gjelder å få et barn til så må du jo vurdere egen kapasitet, hvor mye mannen kan dele byrden,egen alder når det gjelder å evt vente noen år til med et til barn... 3åringer er jo noe mer utfordrende, den såkalte trassalderen er jo i den tida. Ting blir ofte lettere når de blir litt større.
 
Fra dag én har vi opplevd vår vakre treåring som forholdsvis krevende, eller i den grad man kan kalle et spedbarn krevende.

I barnehagen forteller de at hun er en svært bestemt jente, noe som gjenspeiles godt hjemme. Hver dag er en kamp i forhold til bleieskift, tannpuss, middag, påkledning osv. Jeg kan sitte ned og snakke med henne i en halvtime om akkurat den samme tingen hver dag, vinklet på 20 ulike måter, uten at det virker som om dette synker inn. Jeg snakker alltid med den snilleste og mykeste stemmen, men likevel får jeg gjerne hyl og slag tilbake. Hun viser forståelse for medfølelse, og hun er flink til å komme bort og si unnskyld i etterkant av å ha gjort noe galt (slå, lugge, slenge middagen utover gulvet eller liknende).

I dag hadde hun første dag på ny fritidsaktivitet, og jeg sto på siden og fulgte med. Instruktøren ble mer og mer utålmodig på frøkna vår etterhvert som tiden gikk (noe jeg har stor forståelse for), og jeg la godt merke til at de andre barna «oppførte» seg og gjorde som de fikk beskjed om. Dette er slik hun oppfører til daglig, men hadde virkelig håpet og trodd at hun ville se på og herme litt etter de andre barna.

Jeg prøver å forholde meg til TiO-metoden, og har vært på COS-kurs. Likevel føler jeg at jeg har null kontroll over barnet mitt til tider og lurer av og til på om jeg duger til å være mor.

Nå er saken slik at jeg er anbefalt å henvises til konisering pga. HPV-virus og dårlige celleprøver. Gynekologen spurte om jeg ønsker flere barn, og i såfall at nå er tiden. Jeg ønsker virkelig at barnet vårt får et søsken. Problemet er at jeg er livredd for å få et barn til når jeg allerede opplever mammarollen som usannsynlig overveldende til tider.

For å være trygg på valget om å få et barn til, er jeg først nødt til å føle at jeg takler livet som mor slik hverdagen er i dag.

Hvordan takler dere hverdagen med tidspress, raseriutbrudd, kjæresteliv, egentid, husarbeid, aldri nok søvn og alt annet som hører med i et småbarnsliv? Jeg kjører meg selv i grøfta så ofte, til tross for at jeg har en utrolig omtenksom mann som gir meg avlastning når jeg trenger det. Likevel vil jeg så gjerne føle at detter er noe JEG får til, men skjønner ikke hvordan jeg knekker koden. Ønsker ikke å være redd eller usikker hver gang mannen min må bort en dag.

Jeg tror du må tenke på to ting i denne avgjørelsen. Det første er at barn er ulike. Det er overhodet ikke sikkert at nummer to blir like krevende som nummer én i oppførsel.

Det andre er at så og si samtlige som går fra ett til to barn sier at de opplever to barn som langt mer krevende. Forståelig nok, og uavhengig av om de oppfører seg som engler. Med dette i bakhodet, så må man nesten vurdere om to barn er et absolutt must. Å være enebarn tror jeg ikke er så grusomt. Å ha kapasitet og styrke til å ta seg av ett barn, tenker jeg må være bedre enn å bli overveldet av to. Både for deg, barnet og faren.

Jeg tror mange føler seg presset til å ha flere barn (eller barn overhodet) ettersom det er så standard forventning fra samfunnet. Men man må tenke gjennom om dette er det beste for en selv og ens familie. Jeg kan ikke tro at én løsning skal passe for alle. Jeg har selv gått med tanken om at kanskje én er det eneste rette for min egen familie, med tanke på mulighet for oppfølging og behov, og ikke minst at vi kanskje ikke kan få flere grunnet alder og at vi ikke får til på egenhånd. Det føles som en tung avgjørelse å ta, men igjen... hvem er det som har bestemt at man blir mindre lykkelig av bare ett barn?
 
Jeg tror du må tenke på to ting i denne avgjørelsen. Det første er at barn er ulike. Det er overhodet ikke sikkert at nummer to blir like krevende som nummer én i oppførsel.

Det andre er at så og si samtlige som går fra ett til to barn sier at de opplever to barn som langt mer krevende. Forståelig nok, og uavhengig av om de oppfører seg som engler. Med dette i bakhodet, så må man nesten vurdere om to barn er et absolutt must. Å være enebarn tror jeg ikke er så grusomt. Å ha kapasitet og styrke til å ta seg av ett barn, tenker jeg må være bedre enn å bli overveldet av to. Både for deg, barnet og faren.

Jeg tror mange føler seg presset til å ha flere barn (eller barn overhodet) ettersom det er så standard forventning fra samfunnet. Men man må tenke gjennom om dette er det beste for en selv og ens familie. Jeg kan ikke tro at én løsning skal passe for alle. Jeg har selv gått med tanken om at kanskje én er det eneste rette for min egen familie, med tanke på mulighet for oppfølging og behov, og ikke minst at vi kanskje ikke kan få flere grunnet alder og at vi ikke får til på egenhånd. Det føles som en tung avgjørelse å ta, men igjen... hvem er det som har bestemt at man blir mindre lykkelig av bare ett barn?
Da hun kom til verden, skulle jeg aldri i livet få ett barn til. Det var galskap at folk kunne finne på å få mer enn ett barn.
Likevel, da hun nærmet seg to år, begynte tanken om nr. 2 å melde seg. Nå er jeg litt tilbake til at det er galskap å i det hele tatt vurdere denne runden en gang til. Det viktigste er jo at jeg har overskudd til å ta vare på barna mine. Hvis det å få en til går på bekostning av eldste, er det ikke verdt det
 
Nå kommer jeg til å få kjeft av superpedagogiske mødre, men hva er konsekvensene når hun oppfører seg dårlig? Hva skjer når hun slår eller kaster middagen på gulvet? Får hun slippe å sitte og spise da? Får hun fortsette å slå? Mitt inntrykk er at barn som aldri får tilsnakk (og da ordentlig tilsnakk, ikke nødvendigvis roping og kjeft, men ikke dulling heller), aldri lærer å oppføre seg. For hvorfor skal de det, hvis det ikke skjer noe? Selvfølgelig gjelder det ikke alle, men det kan være verdt å prøve. Dårlig oppførsel=blir dårlig tatt imot. Tap av goder, time out, hvordan enn dere velger å gjøre det, bare at barnet etterhvert vet at det fører til noe den ikke liker.

Det kan selvfølgelig hende at alt og alle metoder er prøvd, men dette er mine første tanker hvertfall :)
 
Back
Topp