Er barnet ditt egobæsj?

  • Trådstarter Trådstarter My heart
  • Opprettet Opprettet
M

My heart

Guest
Er barnet ditt «sjefen» i huset? På den måten at; vil barnet ha eple- og du kjøleskapet fullt av frukt bortsett fra eple.. kjører du da på butikken å kjøper epler?

Du har en samtale med en voksen; barnet bryter inn og vil ha oppmerksomhet og snakke..
Avbryter du samtalen med den voksne for å lytte til barnet ditt? Eller sier du til barnet at hen må vente, fordi du snakker med noen andre?

Osv osv osv . . . . .

Hva lærer barnet av at de alltid skal stå i sentrum? Få akkurat det de vil når de vil?
At alt handler om de?

De lærer hvertfall ikke sympati, vente på tur, dele, samarbeide, ta hensyn til osv.

Tror mange foreldre går i den «fella» av kanskje dårlig samvittighet? Usikkerhet?
At de tror de er en bedre foreldre om barna får all oppmerksomhet til en hver tid.

Bare det å bruke ordet «kvalitetstid» skal du da sette av 2 timer med KUN fokus på barnet?
Er det naturlig i en hverdag? Hva lærer barna av det?
De lærer hvertfall ikke at voksne har ting de må gjøre som; vaske hus, slappe av med ei avis etter jobb, vaske klær, eller strikke?

Barn lærer mest og blir tryggest der alle i familien, - både foreldre og søsken er seg selv, og der barnet lærer seg at alle sine behov må tilfredsstilles. Der de må vente på tur, være i fokus, ikke være i fokus, dele, hjelpe til, samarbeide osv.

Dagens foreldre blir gjerne kalt «kurlingforeldre» nettopp fordi vi vil skjerme barna våre for ubehag, og kun legge til rette for at de ikke skal oppleve nederlag, sinne, bli skuffet osv.

Dette er følelser alle har, og som de vil oppleve. Vi må lære de å takle at de kanskje ikke blir invitert i en bursdag, takle at de ikke får 100% oppmerksomhet når mamma har kaffebesøk av ei venninne. Takle å ikke være nr 1 til en hver tid.

Å takle nederlag fra en er liten, vil styrke barna til å takle de samme følelsene som store barn, ungdommer og voksen.

Barn som «slipper» å forholde seg til skuffelser og nederlag, vil ikke få den viktige læringen på hvordan takle disse følelsene når de kommer som større barn.. for de følelsene KOMMER.

Dette er ikke et besserwisser innlegg fra meg, ingen foreldre gjør alt riktig, eller ei alt feil..

Leste en artikkel om nettopp dette.
 
My heart skrev:
Er barnet ditt «sjefen» i huset? På den måten at; vil barnet ha eple- og du kjøleskapet fullt av frukt bortsett fra eple.. kjører du da på butikken å kjøper epler?

Du har en samtale med en voksen; barnet bryter inn og vil ha oppmerksomhet og snakke..
Avbryter du samtalen med den voksne for å lytte til barnet ditt? Eller sier du til barnet at hen må vente, fordi du snakker med noen andre?

Osv osv osv . . . . .

Hva lærer barnet av at de alltid skal stå i sentrum? Få akkurat det de vil når de vil?
At alt handler om de?

De lærer hvertfall ikke sympati, vente på tur, dele, samarbeide, ta hensyn til osv.

Tror mange foreldre går i den «fella» av kanskje dårlig samvittighet? Usikkerhet?
At de tror de er en bedre foreldre om barna får all oppmerksomhet til en hver tid.

Bare det å bruke ordet «kvalitetstid» skal du da sette av 2 timer med KUN fokus på barnet?
Er det naturlig i en hverdag? Hva lærer barna av det?
De lærer hvertfall ikke at voksne har ting de må gjøre som; vaske hus, slappe av med ei avis etter jobb, vaske klær, eller strikke?

Barn lærer mest og blir tryggest der alle i familien, - både foreldre og søsken er seg selv, og der barnet lærer seg at alle sine behov må tilfredsstilles. Der de må vente på tur, være i fokus, ikke være i fokus, dele, hjelpe til, samarbeide osv.

Dagens foreldre blir gjerne kalt «kurlingforeldre» nettopp fordi vi vil skjerme barna våre for ubehag, og kun legge til rette for at de ikke skal oppleve nederlag, sinne, bli skuffet osv.

Dette er følelser alle har, og som de vil oppleve. Vi må lære de å takle at de kanskje ikke blir invitert i en bursdag, takle at de ikke får 100% oppmerksomhet når mamma har kaffebesøk av ei venninne. Takle å ikke være nr 1 til en hver tid.

Å takle nederlag fra en er liten, vil styrke barna til å takle de samme følelsene som store barn, ungdommer og voksen.

Barn som «slipper» å forholde seg til skuffelser og nederlag, vil ikke få den viktige læringen på hvordan takle disse følelsene når de kommer som større barn.. for de følelsene KOMMER.

Dette er ikke et besserwisser innlegg fra meg, ingen foreldre gjør alt riktig, eller ei alt feil..

Leste en artikkel om nettopp dette.
Klikk for å utvide …
Så enig så enig.

Dette snakket i mye om der jeg jobbet før, og vi skulle jobbe nettopp med dette her. Lære barn å takle skuffelser og nederlag.

Hvis jeg ikke husker feil er det også nevnt i den nye rammeplanen, iallefall noe i same gate.

Med egne barn må jeg vel innrømme at man innimellom går i fella og vil please for mye, men absolutt ikke hele tiden. Jeg kjører ikke på butikken ekstra for å kjøpe epler feks. Men kan godt være jeg tar med epler fra butikken neste gang jeg er der.
De er ikke i sentrum hele tiden, de må også pent vente.
De ser alle slags følelser, og får lov å vise også. Man må bare lære seg å takle det, og erfare at det går bra, og man reiser seg igjen.
 
Last edited:
Jeg bruker glatt ordet kvalitetstid for da er faktisk tiden viet til barnet, i en travel hverdag er det utrolig viktig for meg, at det finnes folk som reagerer på det blir for dumt spør du meg.
Hva de lærer av det: at vi setter av tid til å være med hverandre IG har det koselig sammen.

Man kan fint lære å takle nederlag likevel
 
Kengu skrev:
Jeg bruker glatt ordet kvalitetstid for da er faktisk tiden viet til barnet, i en travel hverdag er det utrolig viktig for meg, at det finnes folk som reagerer på det blir for dumt spør du meg.
Hva de lærer av det: at vi setter av tid til å være med hverandre IG har det koselig sammen.

Man kan fint lære å takle nederlag likevel
Klikk for å utvide …
Jeg er enig i det du skriver om ordet kvalitetstid, jeg bruker det litt selv når jeg har god tid med ungene :Heartred vi har ikke veldig travel hverdag enda, men helgene er veldig fine. Når jeg har tid sammen med frøkna som har fri fra bhg, vi har ikke noe vi skal rekke :happy: det betyr jo ikke at jeg løper på butikken og kjøper epler fordi hun vil ha epler og vi ikke har, da får hun nøye seg med det vi har :D
 
Kengu skrev:
Jeg bruker glatt ordet kvalitetstid for da er faktisk tiden viet til barnet, i en travel hverdag er det utrolig viktig for meg, at det finnes folk som reagerer på det blir for dumt spør du meg.
Hva de lærer av det: at vi setter av tid til å være med hverandre IG har det koselig sammen.

Man kan fint lære å takle nederlag likevel
Klikk for å utvide …

Enig i denne :happy: I en hektisk hverdag er det viktig å sette av tid til hverandre så sant det er mulig i både hverdager og helger. Jeg jobber 100% så da får jeg ikke allverdens med tid sammen med barna før de skal legge seg i ukedagene, derfor er de 2-3 timene vi har sammen kvalitetstid og viet til barna. Helger like så, så sant vi ikke skal på noe spesielt. Med det sagt så er ikke barna sjefene i huset. De får selvfølgelig lov til å bestemme enkelte ting, for det er viktig å la barna få bestemme litt av og til. Men for å bruke et av dine eksempler, kjører jeg ikke på butikken å kjøper epler hvis vi har kjøleskapet fullt av annen frukt :happy:
 
Guttungen er absolutt ikke sjefen i huset. Han må vente med å snakke om vi er midt i en samtale, jeg løper ikke rundt i huset for å hjelpe han med ting, eller hiver meg i bilen for å kjøpe det han vil ha. Han får kjenne på alle følelser og lærer seg å takle dem. Han får kjenne på skuffelse og glede ol hverandre.
Han må, som alle andre hjelpe til i huset.

Men jeg/ setter mer enn gjerne av litt kvalitetstid sammen med han. I perioder med mye jobb, min kroniske sykdom, pappaen som reiser i jobben, så er en lørdagsformidag, med å gjøre det han vil, sammen, noe vi prioriterer :happy:
han får alltid velge en ting vi skal gjøre etter bhg, leke med togbane, sykle en tur osv, før jeg begynner med middagen.
 
Mange sier «alt var bedre før» men var egentlig alt bedre før?
Nå i 2018 har vi foreldre mer «makt» og rettigheter mtp skole/ bhg. Vi foreldre kan kreve mer. Blir barnet vårt mobbet kan vi kreve at skolen rydder opp. På 80 tallet gjorde ikke skolene så mye, og foreldrene krevde mindre fra skolen.

Det er mye mer fokus på barn i dag enn for bare 20 år siden. Noe som er VELDIG positivt. Samtidig får vi trykt nedover oss veldig mange artikler og oppskriften på harmoniske barn. Noe som igjen kan stresse foreldre og føre til at vi blir livredde for å ikke gi nok til barna våre.

Til og med julenissen ble det skriveri om denne uken; er det greit at nissen sier; «snille» barn osv.

Ikke rart foreldre blir usikker og kanskje føler seg som dårlige foreldre om de ikke får tilfredsstilt barna i den grad som «forventes» av samfunnet.

Samtidig er det ekstremt bra at det er mye fokus på barnas beste - mtp alkohol i jula, bilseter, ernæring, utstyr, oppdragelse osv.

Heldigvis har vi kommet LANGT på få år, samtidig finnes det foreldregrupper som bli stresset over dette.
 
Jeg tror ikke det finnes noen oppskrift på barneoppdragelse. Barn er ulike og burde behandles ulikt for at det skal bli rettferdig.

Gutten min på 5 år prøver seg ofte for tiden, kan svare frekt og protestere høylytt når han ikke får det som han vil. Jeg må ofte sette han på plass og være streng. Andre ganger får jeg dårlig samvittighet nå før jul fordi jeg er opptatt med ting "hele" ettermiddagen hans. Da gjør det godt både for meg og han med litt ekstra ro sammen før leggetid, hvor jeg har fullstendig fokus på han og det han har på hjertet. Det pleier nemlig å være en del.

Vi må gi og ta som foreldre, gi masse kjærlighet og kreve respekt tilbake.

Men vi må huske at "vanskelige" barn ikke er noe nytt... Barn har gjennom alle tider ønsket å få det på sin måte. Men foreldrerollen har endret seg. Mange føler kanskje at de må kompensere lange dager på jobb, med ordentlig kvalitetstid med barna. Vi har også bedre økonomi enn våre besteforeldre hadde, og færre barn å dele oppmerksomheten med, kanskje det også fører til at barna naturligvis blir mer kravstore?!
 
Barna tror noen ganger de er sjefen, men jeg gidder ikke sy puter under armene på de. Vil de ha eple og vi ikke har så får de fint spise noe annet eller vente til vi skal på butikken og kjøpe da.
 
Nei barna mine er ikke egobæsj :)
De vet/blir lært at for meg og oss er de det viktigste i hele verden.. men for andre mennesker er de "bare" et annet menneske :)
 
De må vente på tur (uansett hva det gjelder), og spise det vi har. Gir dem gjerne et valg, f.eks jordbær eller vaniljeyoghurt, pære eller banan, grønn eller blå kopp osv.
Vil de ikke ha noe av det sier jeg at "da får du ikke mat og må vente til neste gang". De bestemmer seg helt plutselig likevel :p
De får lov til å bestemme hva vi skal finne på i helgene, med mindre vi har noe spesielt som skjer.
Jeg lar de få velge middag en gang i blant, alle spiser det samme uansett.
Har klare regler og grenser, men noen ganger kan de bøyes :)
 
Enig i det meste altså!
Er selv pedagog og har tidligere jobbet i barnehage. Så har liksom sett utviklingen (mindre og mindre grenser i hjemmet)

Meen, jeg setter selvsagt av tid der jeg bare er sammen med barnet mitt på barnet sine premisser. Men all min tid sammen med barnet er ikke på barnet sine premisser. Altså barnet skal lære å hjelpe til med klesvask, matlaging osv og også lære at voksne er annerledes enn barn og derfor liker å sitte rolig en stund med en avis feks. Likevel så mener jeg det er bra at dagens foreldre leker med barna og bygger relasjon på en annen måte enn kanskje våre foreldre gjor :-)
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp