Er alle barn sånn?

Lykke-Li

Lykke-Li

Forelsket i forumet
Jeg må bare krype til korset og innrømme at jeg er helt utslitt av å være mamma.. Min straks-2-åring er utrolig slitsom (synes jeg da), og jeg kjenner at min tålmodighet er helt oppbrukt. Her inne er det så mange som gir inntrykk av ingenting annet enn idylliske dager preget av rolige, pedagogiske samtaler med barnet, så jeg blir helt i tvil om det er jeg som ikke er skapt for detta eller om dette er et typisk Ninette Carlsen fenomen.. Jeg blir hvertfall utrolig frustrert av at alt er en kamp. Fra jeg står opp om morgenen til jeg legger meg så dreier alt seg om å forhindre at gutten gråter. Jeg går konstant rundt og prøver å forhindre trassanfall og sutring. Det er en kamp om hva han skal spise, hvordan han skal spise, hva han skal ha på seg, når han skal kle på seg etc. Og dette er bare før barnehagen... Og jeg vet at man skal velge sine kamper, men han kan jo ikke gå sulten og naken i barnehagen.. Når jeg endelig kommer på jobb så er jeg helt pumpa. Er dette normalt for en 2-åring? Er det bare å stålsette seg for 4 år med dette? Eller gjør jeg noe feil? Har vi skjemt han bort tro?
 
Hahaha, unnskyld, men jeg kjenner meg SÅ igjen i det du skriver! 
Tror mange skryter veldig på seg for å opprettholde en fasade, og gjerne bare skriver om dagene DE dagene som er bra! 

Jeg har en 2 åring og en 4 åringer.. Avogtil har jeg mest lyst til å rive av meg håret! 
Brøle i puten! 

Men, så er det de dagene som er så god igjen at alt det tøffe blir glemt! :) 
 
Det er jo ikke så godt å si hva årsaken er, men med tanke på alderen er det helt normalt at barna har en periode der de tester grenser og forsøker å finne ut hvor de passer inn i det store bildet. 
Skjønner veldig godt at det kan være vanskelig å holde hodet kaldt av og til og at det er slitsomt, men trøst deg med at det aller mest sannsynlig går over etter hvert. Det beste rådet jeg kan gi deg er å prøve så godt du kan å beholde roen 8 i alle fall utad) og sette tydelige grenser.

Jeg er ikke så glad i uttrykket "trassalder", men synes noen av rådene i linken under var gode. Lykke til!

http://www.klikk.no/foreldre/smabarn/article723544.ece
 
Neida du er ikke alene. Jeg gidder ikke gjøre så mye ut av slike situasjoner. Mine har gått uten mat til bhg og stått kun iført truse på trappa i minus 10. Frokost er tilbudt og ikke spist, klær er lagt frem men nektes å ta på. Etter 10 sek ute i kulda har de som regel kommet inn da og vil ha på klær. Eldste har gått gått i pysj i bhg. Jeg har funnet ut at det enkleste for å unngå slike trasige morgener er å kun ta på klær komme seg ut døra og la de spise frokost i bhg, da rekker de ikke begynne å trasse hehe. Men dette varer heller ikke evig, det blir enklere og enklere, syns jeg da :) kan og være greit å legge frem klær kvelden før, og gjerne to ulike valg og la han velge :)
 
Vet du jeg orker ikke slike trass anfall jeg. Og bare kutter det tvert om han begynner. Vill han ikke ha på klær, neivel. Da blir han plassert på fanget å kledd på med tvang. Ferdig snakka. Vill han ikke spise, neivel da går bikkja maten. Jeg vet ikke om det er jeg eller lillemann som har gjort noe " riktig" men vi har sjeldnere og sjeldnere slike anfall. Men alle barn trasser :) Dette har litt med hvor stor vilje barna har, er det staere enn mor og far osv. Her er det vel ingen i huset som slår min stahet:) Men jeg velger mine kamper, hva er viktigst? Min samboer er ikke som meg og der er det mye mer grining, nekte å kle på, ikke spise osv. For han vet at min samboer har lenger lunte og bare maser mer. Dere må finne ut hva som passer for dere, hva hjelper på trassen osv:) Lykke til og nei du er ikke alene:)
 
Har du han i barnehage da? Hvis han er så aktiv kanskje han skulle vært der 100 % da får han og du det bedre!
Min å er snart 2 og kjenner litt på trassen men kanskje ikke så ille!hehe
 
HELT normalt!

Og trasser han sånn om morgenen, så lager du matpakke og sender ungen naken i barnehagen.. Barnehagen har sett det før, og du er garantert hverken første eller siste mamman som gjør det.. :)
Her kom vi ut på trappa før guttungen innså at det var kaldt og at det å kle på seg var en lur ting..
Nå er han snart 6 og han er fremdeles hellig overbevist om at jeg bevisst lyver for han, slik at han MÅ teste ut alle sine teorier selv.. Man kan jo bli skalla av mindre liksom.. *river seg i håret*
 
Mhm, jeg fløer meg likt som deg. De siste to årene har det vært ekstremt slitsomt i form av at hun oppfører seg vanskelig.Jeg tror kanskje det har å gjøre med at jeg tidligere ikke har klart å gi henne nok oppmerksomhet (depresjon og var generelt sliten), så har snøballen rullet derfra. Hvis jeg er "flink" til å leke mye med henne med en gang hun f.eks. kommer hjem fra barnehgan, og gi positiv oppmerksomhet, merker jeg stor forskjell i forhold til hvis jeg er sliten og ikke orker, eller har andre ting jeg må gjøre. 
Det er bare det at sånn hun er nå, er det bare en liten ting som skal til, for eksempel at hun ikke får yoghurt fordi vi skal spise middag snart, så er det hyling med påfølgende slåing og kasting av ting, og raserianfallet tar aldri slutt. Setter hun først i gang så kan hun holde på i evigheter. 
Så jeg prøver en kombinasjon av å gi henne nok oppmerksomhet, samtidig som jeg ønsker at hun skal lære å leke selv, og at hun skal lære å oppføre seg. 

Men jeg reagerer også på det at det er liksom ikke lov å si at man sliter.
Det er sjelden jeg gjør det da, men iblandt skriver jeg kanskje i statusen min at Sofie har vært vanskelig og jeg er sliten, men det er visst ikke lov. Klart man ikke skal henge ut barna sine, men jeg som har slitt med fødselsdepresjon og sånt mener jo det er viktig at man ikke skal ha slike tabuer som gjør at man føler seg dårligere enn andre folk og har stygge følelser som ingen andre har, og at ingen andre har vanskeligere barn, fordi alle bare skriver hvor lykkelige de er hele tiden. 
 
Høres veldig normalt ut ja. Og det er slitsomt. Mitt tips er å finne hvilke kamper det er nødvendig å ta, og hvilke som er mindre viktige. Hvis man skal ta hver eneste en, så blir jo dagene lange og slitsomme både for små og store. 
Om man så må fly etter ungen med ei brødskive, håndmate litt så er det vel tvilsomt at du må gjøre det til ungen blir konfirmant. Sånne "småting" som jeg kaller det, de kampene tar ikke vi. 

Velg dine kamper med omhu, og husk at det går over i noe annet. 
 
Sånn har vi hatt det i nesten 3 år nå, det begynte da han var rundt 2. "Det blir snart bedre" får jeg alltid høre når jeg klager meg, men syns ikke det blir bedring, det bare forandrer seg litt hva som er problemene. >_<
 

søteste skrev:
Vet du jeg orker ikke slike trass anfall jeg. Og bare kutter det tvert om han begynner. Vill han ikke ha på klær, neivel. Da blir han plassert på fanget å kledd på med tvang. Ferdig snakka. Vill han ikke spise, neivel da går bikkja maten. Jeg vet ikke om det er jeg eller lillemann som har gjort noe " riktig" men vi har sjeldnere og sjeldnere slike anfall. Men alle barn trasser :) Dette har litt med hvor stor vilje barna har, er det staere enn mor og far osv. Her er det vel ingen i huset som slår min stahet:) Men jeg velger mine kamper, hva er viktigst? Min samboer er ikke som meg og der er det mye mer grining, nekte å kle på, ikke spise osv. For han vet at min samboer har lenger lunte og bare maser mer. Dere må finne ut hva som passer for dere, hva hjelper på trassen osv:) Lykke til og nei du er ikke alene:)

Det gjøres sånn her og, men makan til sta unge som eldstemann er skal du lete lenge etter. De sier det i barnehagen også, han er STA og vet godt hva han vil selv. 
 

TralleTrollol skrev:

søteste skrev:
Vet du jeg orker ikke slike trass anfall jeg. Og bare kutter det tvert om han begynner. Vill han ikke ha på klær, neivel. Da blir han plassert på fanget å kledd på med tvang. Ferdig snakka. Vill han ikke spise, neivel da går bikkja maten. Jeg vet ikke om det er jeg eller lillemann som har gjort noe " riktig" men vi har sjeldnere og sjeldnere slike anfall. Men alle barn trasser :) Dette har litt med hvor stor vilje barna har, er det staere enn mor og far osv. Her er det vel ingen i huset som slår min stahet:) Men jeg velger mine kamper, hva er viktigst? Min samboer er ikke som meg og der er det mye mer grining, nekte å kle på, ikke spise osv. For han vet at min samboer har lenger lunte og bare maser mer. Dere må finne ut hva som passer for dere, hva hjelper på trassen osv:) Lykke til og nei du er ikke alene:)

Det gjøres sånn her og, men makan til sta unge som eldstemann er skal du lete lenge etter. De sier det i barnehagen også, han er STA og vet godt hva han vil selv. 


Det var det min mor fikk høre om meg når jeg var liten også:p Hihi. Jeg har en unge som ikke er fullt så sta, så han er lettere å snakke rundt:) Og det gjør jo da hverdagen lettere. Vi er jo alle forskjellige barn som voksen. Og det er vel ingen fasit i hvordan man skal oppdra barn. Men velge sine kamper er nok lurt, er brødskiva så viktig f.eks:)
 

Live2Learn skrev:
Hahaha, unnskyld, men jeg kjenner meg SÅ igjen i det du skriver! 
Tror mange skryter veldig på seg for å opprettholde en fasade, og gjerne bare skriver om dagene DE dagene som er bra! 

Jeg har en 2 åring og en 4 åringer.. Avogtil har jeg mest lyst til å rive av meg håret! 
Brøle i puten! 

Men, så er det de dagene som er så god igjen at alt det tøffe blir glemt! :) 


Signerer den på alle måter! Når det gjelder klær så er det på med klærne uansett, og dette fungerer. Det å få en leke eller noe slikt i handa samtidig fungerer også. Når det gjelder mat så bestemmer mine selv når de er ferdige, og vil de ikke ha, så er det bare sånn. Pakk ned maten og ta den med i barnehagen! Raserianfall for å få viljen når det gjelder andre ting overser jeg, og det fungerer også. Men klart man blir sliten, men man må bare bite tenna sammen. Noen barn er enklere enn andre, men sånn er det bare, og hvis dere har kjemt han bort, javel, men da er det bare å stå på nå så ordner det seg etterhvert.
 
Kjenner meg veldig godt igjen i det Toneany skriver jeg; de dagene jeg ikke klarer å gi henne oppmerksomhet og energi så blir det bare tull. Jeg må på en måte bare akseptere at arbeidsdagen min ikke tar slutt før hun slukner på kvelden :-P

Nå hørtes det ut som om det er jobb å være mamma, og det er det jo på en måte, men det er jobb på en god måte for jeg elsker jo jenta mi! Klarer jeg å karre meg ut av sofaen og leke litt så storkoser vi oss sammen!

Men konfliktene er økende i hyppighet både med alderen og med at dagsovingen trappes ned nå. Jeg har en trøtt unge rett før leggetid og da kan den minste ting kjøre alt på tverka. I går skulle hun ta på nattkjole og jeg skulle bare hjelpe henne med å få den riktig vei. Hun endte opp i pysjamas og fikk velge sokker å ha på om natten i tillegg :-P Tralllalala. Eneste jeg ikke backer ut på noen gang er tannpussen, tennene skal pusses morgen og kveld, selv om det ikke alltid blir like nøye om jeg må gjøre det på en unge som ligger på gulvet mens jeg holder hendene hennes. Ho ho!
 

Tweak skrev:
Kjenner meg veldig godt igjen i det Toneany skriver jeg; de dagene jeg ikke klarer å gi henne oppmerksomhet og energi så blir det bare tull. Jeg må på en måte bare akseptere at arbeidsdagen min ikke tar slutt før hun slukner på kvelden :-P

Nå hørtes det ut som om det er jobb å være mamma, og det er det jo på en måte, men det er jobb på en god måte for jeg elsker jo jenta mi! Klarer jeg å karre meg ut av sofaen og leke litt så storkoser vi oss sammen!

Men konfliktene er økende i hyppighet både med alderen og med at dagsovingen trappes ned nå. Jeg har en trøtt unge rett før leggetid og da kan den minste ting kjøre alt på tverka. I går skulle hun ta på nattkjole og jeg skulle bare hjelpe henne med å få den riktig vei. Hun endte opp i pysjamas og fikk velge sokker å ha på om natten i tillegg :-P Tralllalala. Eneste jeg ikke backer ut på noen gang er tannpussen, tennene skal pusses morgen og kveld, selv om det ikke alltid blir like nøye om jeg må gjøre det på en unge som ligger på gulvet mens jeg holder hendene hennes. Ho ho!

Der er jeg også veldig bastant, tennene skal pusses og ferdig med det.

Men det andre skriver om at f.eks. med trass av klær er det bare å kle på, det gjør jeg jo,  men det er ikke så lett likevel, og humøret som ble skapt da vedvarer jo hos oss begge to etterpå. På søndag kveld var det snakk om å kle av, skifte bleie og ta på pysj/pusse tenner samtidig som jeg prøvde å hindre henne i å motarbeide meg med klærne, samt slå og sparke meg kontinuerlig, samtidig som hun brølte og gråt. Syns virkelig ikke det er enkelt...
 
Det første jeg tenker når jeg leser det du skriver er at det er ikke rart ungen trasser om du bruker tiden din på å forhindre trassanfall.
Går du rundt og gir barnet det han vil fordi du ikke orker at han trasser? For sånn hørtes det ut for meg. 
Jo mer du legger til rette for at han ikke skal trasse, jo mer trassanfall kommer du til å få fordi barnet ditt blir bortskjemt. 
(Been there, done that :P)
Førstepri i barneoppdragelsen har jeg skjønt er at JEG bestemmer. Punktum ferdig.
Jeg lager maten, han spiser det han får. Han tar på de klærne vi har funnet frem dagen før ellers så får han gå naken(Jada, vi har gått til barnehagen i pysjen, det var kaldt og det vil han ikke en gang til).
Trass er testing av grenser og om du ikke setter klare konsekvente grenser med en eneste gang og flyr rundt og prøver å møte ett trassende barns krav, så kommer du til å ha ett mega problem. (trust me!)
 
Da jeg leste gjennom, tenkte jeg at du er alenemamma siden du hele tiden skrev "jeg" - helt til jeg leste siste setningen hvor du skrev "har vi skjemt ham bort tro?"

Jeg har selv en 2.5 åring - dagene er langt i fra idylliske mtp temperament, krevende situasjoner, tålomodighetsprøver og høyt volum og frustrasjon - fra begge parter hehe! For å lette situasjonen for både ham og oss som foreldre, snakker vi veldig mye i lag og prøver å være så enige så mulig for hvordan vi vil ha det og hvordan vi som foreldre skal møte barnet både i de gode stundene og i de mer utfordrende situasjonene.
Trass, medfødt personlighet og miljøet rundt - alt er med å påvirker. Vi prøver å tenke som så, at den frustrasjonen og irritasjonen vi som foreldre kjenner på - er nok mindre enn den barnet kjenner på når det står på som verst. Da er det litt lettere å se på barnet med mildere øyne og se det fra hans stådsted. Men sliten og oppgitt - ja det blir en ganske så ofte.

At vi som foreldre er samstemte, at barnet opplever forutsigbarhet og at en holder det en lover - ikke bruker trusler i tid og utide, bruke humor for å snu et surt humør, samt å prøve å finne løsninger som gjør at barnet ikke alltid går ut som den tapende part - det har fungert bra her. Noen ganger settes hardt mot hardt - men når dette skjer så er det viktige situasjoner.

Og nei - alle barn er ikke sånn. Første barnet her var overholdet ikke i nærheten - stikk motsatt på de fleste punkt.
 
Jeg har, bank i bordet, vært velsignet med en veldig grei og medgjørlig gutt - heldigvis, sier jeg, siden han er stor og sterk og har hatt forsinket talespråk, alt sammen oppskriften på katastrofetilstand ellers. ;)

Min tilnærming til den trassen vi har hatt har vært ignorer, distraher, eller "mor bestemmer".
Med andre ord - legger han seg på bakken og hyler overser jeg ham et minutt eller to.
Så tester jeg å distrahere - "Næmen, så du den fuglen/bilen/postmannen?", evt. med litt tulling (ule litt selv, "Næmen, er det en liten brannbil som ligger her og tuter med sirenen, hvor ble det av gutten min?", etc.)
Til slutt, når tid/tålmodighet/nødvendighet tilsier at det er NOK - påkledning med tvang, gåtur til bussen med ulende unge hengende etter meg på slep og liknende. :)

For meg har det vært "fra to år og oppover blir det bare bedre!", men jeg vet jo at det ikke gjelder alle.
Her har det kanskje også vært sammenlikningen med det j*vlige svangerskapet, de 9 mnd med kolikk hvor ektemannen kom og ba om skilsmisse, og nesten to år med søvnløse netter som gjør at jeg synes alt er så innmari mye bedre nå, med en fireåring. ;)
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp