Ensomhetsfølelse
- Trådstarter Dipsy
- Opprettet
Er det flere av dere som har slitt med ensomhetsfølelse etter å ha mistet? Jeg har verdens beste samboer, og verdens fineste venner som støtter meg på alle mulige måter. Likevel føles det så ekstremt ensomt i sorgen
Jeg gjorde det. Mannen min måtte tilbake i jobb dagen etter vi mistet. Dermed gikk hans liv fort tilbake til det "vanlige". Mens jeg ble sittende med masse tanker om hvordan hvorfor osv. Vi mistet i tillegg på en søndag, så gikk jo ei hel arbeidsuke uten at han var hjemme over tid med meg. Så når han endelig kom hjem å livet hans hadde gått videre så ble jeg likevell sittende veldig alene med sorgen. Men brukte mye av tiden og sorgen min på å skrive tekster på blomstene til begravelsen. Var så heldig at jeg fikk lage tekst fra oss, søsteren min og foreldrene mine og søsteren til gubben og hennes familie. Så ble jo 3 tekster med ord til Lille Stille. Så startet jeg på gravsteinen. For meg hjalp det mye å kunne på en måte vise Lille Stille hvor mye han betydde for meg. Hadde mange samtaler med han, selv om han kanskje ikke fikk det med seg (han var jo gått bort). Og ikke skjønner jeg helt hvordan døden fungerer. Men var veldig godt å kunne dele tankene mine med han. Begravelsen ble dagen før bursdagen til min mann, og egentlig skulle vi på julebord den dagen, så var en merkelig dag. Nå etter at neste gutt er kommet til verden har vi fått tid å kanskje møttes litt mer i sorgen. Kanskje det at gubben nå ser litt mer av hvordan livet til Lille Stille kunne vært, har fått han til å tenke litt på hvordan ting kunne blitt. Mens før så levde han livet som det var.
Ble litt langt... Men håper du kan finne noe som kan hjelpe deg i sorgen. Det hjalp iallefall veldig for min del.
Er det flere av dere som har slitt med ensomhetsfølelse etter å ha mistet? Jeg har verdens beste samboer, og verdens fineste venner som støtter meg på alle mulige måter. Likevel føles det så ekstremt ensomt i sorgen
Ja, jeg skrev faktisk det i går til min beste venninne. At det er utrolig ensomt å miste. Selv om jeg også har en forståelsesfull mann og venner rundt meg. Hun sa at det behøvde jeg ikke være, de er jo der for meg. Men alikevel føler jeg meg ensom. Kanskje litt fordi jeg ikke orker å "belaste" de med min sorg? Fortrenge sorgen for ett smil når man forholder seg til andre. Og så føler jeg meg utrolig overlatt til meg selv mtp null oppfølging. Burde da være tilbudt alle å få en oppfølgingstime hos gyn/lege/psykolog etter noe slikt. Føler meg rett og slett ikke prioritert som kvinne som har mistet, og det er sårt.
Finner litt trøst i håndarbeid. I det minste rekker jeg å lage en enda større og finere garderobe til den lille jeg en gang skal få. Og så finner jeg trøst i dette forumet. Selv om det er fælt at vi er flere så vet vi ihvertfall litt hvordan hverandre har det.
Har forresten tenkt på deg i dag! Håper du har det fint og ikke har hatt for vondt av cytotec.
Store klemmer
Ja, jeg skrev faktisk det i går til min beste venninne. At det er utrolig ensomt å miste. Selv om jeg også har en forståelsesfull mann og venner rundt meg. Hun sa at det behøvde jeg ikke være, de er jo der for meg. Men alikevel føler jeg meg ensom. Kanskje litt fordi jeg ikke orker å "belaste" de med min sorg? Fortrenge sorgen for ett smil når man forholder seg til andre. Og så føler jeg meg utrolig overlatt til meg selv mtp null oppfølging. Burde da være tilbudt alle å få en oppfølgingstime hos gyn/lege/psykolog etter noe slikt. Føler meg rett og slett ikke prioritert som kvinne som har mistet, og det er sårt.
Finner litt trøst i håndarbeid. I det minste rekker jeg å lage en enda større og finere garderobe til den lille jeg en gang skal få. Og så finner jeg trøst i dette forumet. Selv om det er fælt at vi er flere så vet vi ihvertfall litt hvordan hverandre har det.
Har forresten tenkt på deg i dag! Håper du har det fint og ikke har hatt for vondt av cytotec.
Store klemmer
Ja, det føles veldig ensomt. Samboeren min opplever også en sorg, men på en helt annen måte. Jeg tror det er lettere å gå videre når man ikke har bært det bittelille livet inni seg i disse ukene. Det føles nesten som at det er forventet at man skal riste det av seg når man mister tidlig. Litt sånn 'ja, du skal være glad for at du ikke gikk til uke 20 før du mistet, sånn som hun gjorde'. Jeg kan selvsagt ikke forestille meg hvordan det er å miste i uke 20, men skulle ønske det var litt mer anerkjent og forståelig at man sørger også når man mister før uke 12.
Jeg sitter igjen med alle spørsmålene som man aldri får svar på. Var det noe galt med fosteret? Er det fordi jeg har hatt preeklampsi i forrige svangerskap og dermed økt risiko for SA? Jeg skulle så gjerne hatt et svar på hvorfor. Det er litt allmenn oppfatning om at det selvfølgelig var noe galt med fosteret, og det ikke var levedyktig, og at jeg burde være glad for at det ble oppdaget 'så tidlig'.
Jeg fikk ingen reaksjon av cytotec'en i går. Mest sannsynlig fordi jeg allerede dagen før mistet fosteret, morkaken og det meste. Vet ikke hva slags reaksjon kroppen burde fått?
Jeg hadde stålsatt meg for riefølelse og smerter, men de kom liksom ikke. Da sitter jeg litt igjen med spørsmålet om alt har gått som det skulle?
Ja, det føles veldig ensomt. Samboeren min opplever også en sorg, men på en helt annen måte. Jeg tror det er lettere å gå videre når man ikke har bært det bittelille livet inni seg i disse ukene. Det føles nesten som at det er forventet at man skal riste det av seg når man mister tidlig. Litt sånn 'ja, du skal være glad for at du ikke gikk til uke 20 før du mistet, sånn som hun gjorde'. Jeg kan selvsagt ikke forestille meg hvordan det er å miste i uke 20, men skulle ønske det var litt mer anerkjent og forståelig at man sørger også når man mister før uke 12.
Jeg sitter igjen med alle spørsmålene som man aldri får svar på. Var det noe galt med fosteret? Er det fordi jeg har hatt preeklampsi i forrige svangerskap og dermed økt risiko for SA? Jeg skulle så gjerne hatt et svar på hvorfor. Det er litt allmenn oppfatning om at det selvfølgelig var noe galt med fosteret, og det ikke var levedyktig, og at jeg burde være glad for at det ble oppdaget 'så tidlig'.
Jeg fikk ingen reaksjon av cytotec'en i går. Mest sannsynlig fordi jeg allerede dagen før mistet fosteret, morkaken og det meste. Vet ikke hva slags reaksjon kroppen burde fått?
Ja, føler også at det ikke er lov å sørge på samme vis når man mister så tidlig. Det må være hjerteskjærende å miste enda senere, kan ikke forestille meg hvor vondt det må være, for dette var virkelig vondt dette også! For min del tror jeg det hele forsterkes med at vi må ha hjelp, at vi ikke bare kan hive oss i høyet og lage en ny spire. På sykehuset sa jeg at jeg var redd for å se fosteret, fikk beskjed om at det eneste jeg ville se var klumper. Det stemte jo ikke. Og jeg ble ganske såret av at hun absolutt ikke ville referere til det som foster/embryo men gjentatte ganger kalte det for en klump. Bagatellisering hjelper liksom ikke.
Huff er ikke lett å sitte igjen med alle spørsmålene. Fikk også beskjed om at det sikkert var noe gale, det er jo visst nok det i 50% av tilfellene de har forsket på. Men sliter også med tanken om at det kan være meg, og om det samme vil skje igjen.
Har du hørt med sykehuset hva de tenker? Kanskje du får en sjekk? Og er det vanlig at man skal ta cytotec uten å sjekke etter rester først når man har abortert av seg selv? Slik jeg har lest så er jo sammentrekninger i livmor en bivirkning av cytotec, som egentlig er laget for å behandle magesår. Og en bivirkning er vel noe ikke alle vil få? Nå er jeg langt i fra helsepersonell men får man en bivirkning (som sammentrekninger i livmor) vil jo den komme uavhengig om man har noe å støte ut eller ei? Selv fikk jeg de aller verste riene flere timer etter at fosteret og morkaken var ute, OG jeg hadde nesten sluttet å blø når de kom.
Jeg vurderer å ta privat UL for å se om alt er som det skal. Det står jo at man kan ha menssmerter i ettertid, og det har jeg hatt. Men blør nesten ikke og har i tillegg de siste dagene hatt slike skytende/knivstikkende smerter i livmor for hver bevegelse jeg gjør. På sykehuset får jeg bare beskjed om at jeg ikke får UL eller sjekk med mindre jeg har smerter utover 2 uker eller feber
Men fungerer jo overhodet ikke med disse smertene. Føler meg ganske overlatt til meg selv, og er livredd for å bli enda mindre fertil. Er søren meg ikke lett dette her.
Bøllefrøet
Blir kjent med forumet
Er det flere av dere som har slitt med ensomhetsfølelse etter å ha mistet? Jeg har verdens beste samboer, og verdens fineste venner som støtter meg på alle mulige måter. Likevel føles det så ekstremt ensomt i sorgen
Ja
Samboer var veldig forståelsesfull i starten, men han har på sin måte kommet seg videre og sier at vi bare må innfinne oss i at det er sånn.
Jeg på min side har jo på en måte gjort det, men syns det er veldig vondt å tenke på at det lille hjerte banka og den redselen jeg hadde for å miste har eskalert til redsel for å miste gang, på gang, på gang. Det er også kjipt å tenke på at jeg skulle begynt å fått en liten kul og at det nærma seg oul.
I tillegg er det ei bekjent og tidligere god venninne som annonserte at hun har termin på samme tid som det jeg skulle ha hatt. Selvfølgelig kjempe glad på deres vegne, men fikk en klump i magen og tårene begynte å trille.
Jeg har noen venninner jeg kunne prata med, men føler ikke for å sende en melding å si at: hey, i dag syntes jeg livet er litt dritt.
Først fordi ingen av de har vært gravide/fått barn og helt skjønner hva det kanskje vil si, og at jeg føler det er «forventa» at man bare ska komme seg over det så fort man er ferdig med kroppslige.
Så ja, det er ensomt å miste.
Jeg har. Jeg mistet tre ganger før spiren satt, men følelsen av å være alene sitter dessverre igjen. Kanskje på grunn av akkurat det.Er det flere av dere som har slitt med ensomhetsfølelse etter å ha mistet? Jeg har verdens beste samboer, og verdens fineste venner som støtter meg på alle mulige måter. Likevel føles det så ekstremt ensomt i sorgen
Jeg kan ikke se for meg hvor vanskelig det må være å miste gang på gang
fikk du utredning da? Og gjorde du noe annerledes når spiren endelig satt? Så godt å høre at det gikk din vei til slutt 
Er det flere av dere som har slitt med ensomhetsfølelse etter å ha mistet? Jeg har verdens beste samboer, og verdens fineste venner som støtter meg på alle mulige måter. Likevel føles det så ekstremt ensomt i sorgen
Jeg sitter med samme erfaring som deg. Det er en ensom sorg. Jeg kunne kanskje delt mer og åpnet meg mer om sorgen overfor venner og familie, men jeg får ikke helt satt ord på det og det er så rått enda at jeg klarer ikke å snakke om det uten å gråte. Jeg føler meg ikke lettere etter å ha snakket om det, jeg blir bare lei meg igjen. Jeg er fryktelig lei av å være trist, så jeg tar meg i å unngå folk og jeg gruer meg til å møte på jobb og å møte venner fordi jeg er redd for å få spørsmål om hvordan jeg har det etc.
Så leit å høre at du har det sånn
jeg er nesten motsatt. Det er overhodet ikke alle jeg ønsker å snakke om det med, men jeg syns det er vanskelig nå at alle forventer at jeg skal være ferdig med det. Møtte igjen noen venninner i helgen som visste om at jeg hadde mistet, men bare en av fem spurte hvordan jeg hadde det. Og disse hadde jeg ikke møtt siden det skjedde. Jeg vet jo at det er vanskelig for folk å vite hvordan man skal respondere på sorg, men et lite spm om hvordan man har det, åpner for at man kan velge hvordan man vil respondere. Jeg syns det er kjempevanskelig å late som ingenting, men klarer heller ikke ta initiativ til å snakke om det om ikke andre spør.
Vi møtte et vennepar rett etter det skjedde, hvor hun er gravid. Ingen av de spurte hvordan det gikk med meg, men jeg vet de har snakket med samboeren min om det. Det ble så kunstig og rart, og jeg har ikke klart å møte de etterpå.
Babyshower for en venninne var også en vanskelig baug å komme over. Jeg unner virkelig de å være gravide, men det stikker litt i hjertet
Dette kunne jeg hatt skrevet selv, har det på samme måten. Vet ikke hvorfor, men jeg har også vansker med å prate helt åpent med mannen om følelsene mine rundt dette. Så jeg lukker meg og går rundt og er irritabel. Har behov for å prate om det, men vet ikke hvordan og samtidig blir jeg bare mer lei meg. Tanken på å gå på jobb neste uke får jeg vondt i magen av da flere der visste om graviditeten.
Håper det gikk greit med deg i går
Dette kunne jeg hatt skrevet selv, har det på samme måten. Vet ikke hvorfor, men jeg har også vansker med å prate helt åpent med mannen om følelsene mine rundt dette. Så jeg lukker meg og går rundt og er irritabel. Har behov for å prate om det, men vet ikke hvordan og samtidig blir jeg bare mer lei meg. Tanken på å gå på jobb neste uke får jeg vondt i magen av da flere der visste om graviditeten.
Håper det gikk greit med deg i går
Jeg er fortsatt på sykehuset, dessverre. Fikk fem runder med cytotec i går, men endte med at gyn plukket ut ting manuelt under en undersøkelse. Blør som en normal mensen og har ingen klumper. Skal få ny undersøkelse om litt for å vurdere om jeg må ha utskraping.
Ellers fikk jeg en romkamerat nå nettopp, en annen pasient. Jeg skjønner at det er trangt om plassene, og jeg vet at sykepleierene prøvde å få det til slik at jeg kunne få være alene. Synes likevel det er litt dritt å ha en vilt fremmed sammen med meg akkurat nå (som forøvrig snakker EKSTREMT høyt i telefonen).
Neineinei
Fem runder?! Hjelpe meg. Utskrapning håper jeg du slipper, krysser fingrene for at de fikk ut alt manuelt. Å bli plassert med en fremmed som ikke tar hensyn til at det er et annet menneske der er ikke akkurat det man ønsker seg når man går gjennom det her Fikk skikkelig vondt av deg, måtte bare alt være over snart!
Det var veldig kjipt. Fikk utredning, men de fant ikke noe galt. Jeg tok noen mnd pause og akupunktur også klaffet det. Tror rett og slett at kroppen min ikke var klar for det. Med nummer 1 klaffet det på første forsøk så det var litt uforventet. Det går nok din vei tilslutt også, det er tøft å høre, men gynekologene sa at det var positivt selvom det ikke gikk for da visste man at jeg kunne bli gravid. Uansett, om du klarer, snakk med vennene dine og si at du føler deg ensom i sorgen og at dette er tøffere for deg enn de tror. Jeg angrer på at jeg ikke gjorde det og føler det er for sent.Jeg kan ikke se for meg hvor vanskelig det må være å miste gang på gang
Mine venner visste alle hva som skjedde, men ingen spurte hvordan det gikk. Mye skyldes nok at de ikke tør, men det får deg jo bare til å føle at ingen bryr seg. I hvert fall når man har vært så åpen om det selv.Så leit å høre at du har det sånn
Jeg vet jo at det er vanskelig for folk å vite hvordan man skal respondere på sorg, men et lite spm om hvordan man har det, åpner for at man kan velge hvordan man vil respondere. Jeg syns det er kjempevanskelig å late som ingenting, men klarer heller ikke ta initiativ til å snakke om det om ikke andre spør.
Vi møtte et vennepar rett etter det skjedde, hvor hun er gravid. Ingen av de spurte hvordan det gikk med meg, men jeg vet de har snakket med samboeren min om det. Det ble så kunstig og rart, og jeg har ikke klart å møte de etterpå.
Babyshower for en venninne var også en vanskelig baug å komme over. Jeg unner virkelig de å være gravide, men det stikker litt i hjertet
Så leit å høre at du har det sånn
Jeg vet jo at det er vanskelig for folk å vite hvordan man skal respondere på sorg, men et lite spm om hvordan man har det, åpner for at man kan velge hvordan man vil respondere. Jeg syns det er kjempevanskelig å late som ingenting, men klarer heller ikke ta initiativ til å snakke om det om ikke andre spør.
Vi møtte et vennepar rett etter det skjedde, hvor hun er gravid. Ingen av de spurte hvordan det gikk med meg, men jeg vet de har snakket med samboeren min om det. Det ble så kunstig og rart, og jeg har ikke klart å møte de etterpå.
Babyshower for en venninne var også en vanskelig baug å komme over. Jeg unner virkelig de å være gravide, men det stikker litt i hjertet
Jeg fikk tekstmeldinger fra de som visste om graviditeten da jeg ikke klarte å snakke om det ansikt til ansikt. Min abort pågår enda, så kanskje det føles annerledes om noen dager/uker når jeg har forsonet meg med det.
Livet går videre for alle andre veldig raskt. Allerede dagen etter at jeg fortalte om alt på en felles chatgruppe for venninnegjengen rant det inn av babybilder til samme chattegruppe fra de heldige i permisjon. Jeg skjønner at de kanskje ikke tenker over at jeg satt hjemme og så på bildene samtidig som jeg var knust over det jeg mistet, men jeg ble likevel skuffet over at de ikke tok litt hensyn de første dagene.
Tenker på deg, og håper du slipper utskrapning og får reise hjem veldig snart
Takk
Jeg prøver cytotec i dag igjen, men det blir maksimalt to runder til. Hvis ikke alt er ute da innen kvelden så blir det utskraping. Romkameraten min ble flyttet når det ble ny runde med cytotec, det var ganske greit kjenner jeg.
Takk
Håper det har gått bra med deg i dag. Godt de flyttet romkameraten
Håper det har gått bra med deg i dag. Godt de flyttet romkameraten
Takk
De to rundene med cytotec gjorde lite, men det viste seg å uansett være veldig lite rester og jeg ble utskrevet nå i kveld. Er endelig hjemme igjen. Jeg kjenner at kroppen fortsatt jobber litt, så har troen på at det lille som var igjen kommer ut av seg selv. Omtanken og gode råd fra dere flotte damer på forumet har vært så god støtte i to meget krevende dager. Tusen takk