ensom?

Bkno5625432

Bkno5625432

Andre møte med forumet
Hei. Lurte på om det er flere her inne som føler seg ensom? Er samboer med 3 barn og har det supert sammen med dem,men føler med veldig venneløs. Flyttet til byen jeg bor i nå for å gå skole endel år tilbake. Traff sambo da og ble boende. Venner som var nære under skoletiden flyttet hjem igjen og har sporadisk kontakt med dem. Har ingen barndomsvenner som jeg fortsatt har kontakt med. Har bekjente,men det er personer med store venneekretser som har nok med sine venner. Har prøvd å få bedre kontakt,men det passer liksom aldri å møtes... Svigersøsken er opptatt på sine kanter og har egentlig lyst på venner utenom familien. Vil ha venner som man kan dele både gleder og frustrasjon med og har av og til slikt over svigers. Familien bor 30 mil unna å savnet blir bare større og større jo mer ensom jeg føler meg. Har snakket med sambo om dette,men føler at han ikke helt skjønner det,mye siden har har sin familie i umiddelbar nærhet å de venneparene vi har er hans barndomskompiser.
 
Er helt alene her vi også bor. Verken jeg eller sambo har familie her. Og vennene til sambo er mer sånn fylle venner. Så føler meg også veldig ensom. Å syns det er kjempe kjipt. Jeg er gravid og har et tungt svangerskap, sambo jobber mye. Å jeg sitter mye hjemme alene. Å når man er dårlig da, så blir man jo mer opptatt av det. Reiser av og til hjem til foreldre i helgene. Da har jeg det helt topp, glemmer av plagene mine og koser meg. Men så kommer verdagen og jeg må reise hjem igjen. Så veldig veldig ensom og dagene er veldig lange.

Men jeg har alle vennene mine "hjemme" der jeg kommer fra. Har mye kontakt med dem. Men flytta hit fordi sambo hadde hus her. Å angrer ikke på det. Men kjenner nå som vi venter barn å sånn, ønsker jeg veldig å flytte tilbake til stedet eller området der jeg vokste opp.
 
Har det også kjempebra når jeg er hjemme hos ho mor :) Blir tyngre å tyngre å reise hjem. Er enda tyngre nå når jeg har permisjon og ikke må hjem på jobb,men skole å jobb "kaller" gubbe å barn hjem. Er også fri for jobb når permisjon er slutt pga,nedleggelse i kjeden. Kjenne at det senker motivasjonen ganske mange hakk :(
 
Har selv hatt det slik i mange år, selv om jeg fortsatt bor i samme fylke jeg vokste opp i.
Har aldri hatt noen stor vemnekrets, hverken som barn eller voksen.
Har via BV kommet i kontakt med mennesker som har lyst til å møtes, og har allerede møtt et par herlige mennesker :)
Har også møtt ei gjennom Aktivitetsvenner.no :)

Kan dette være noe for deg? Det finnes en tråd her inne om akkurat dette som heter "ønsker du flere venner", eller så er skravletrådene her veldig fine til å bli kjent med andre som kanskje også bor i ditt område ;)
 
Jeg kjenner til den følelsen. Har samboeren min og vi har en sønn sammen, har også en herlig familie og svigerfamilie som ikke bor altfor langt unna. Men savnet etter flere gode venner er der :(
 
Kjenner meg igjen. Jeg har så å si ingen venner der jeg bor, så selv om jeg har mannen min så blir det veldig ensomt.
 
Østfold her ;) hva med deg?
 
Hva med foreldre til barna som går i bhg/klassen med dine?

Jeg kjente ingen da vi flyttet hit vi bor nå, men har fått meg gode venner som jeg drar på turer med både med og uten barn. Minuset er at defleste av de har nær fmilie rundt og er mye med de i helgene.
Jeg har også truffet flere via nett og noen av mine bestevenner nå har jeg altså truffet via nett.
 
Jeg bor der jeg vokste opp da, men flere av vennene jeg har fått i voksen alder har har bare vært slumpetreff. Hun ene (som jeg skal være med på fødselen til i disse dager!!) ble jeg kjent med i bhg til poden, hun har en som er 2 år yngre som går i samme avdeling som min gikk i. 2 andre har jeg møtt på ferie, er utrolig glad i dem, og på bare ett år er. I blitt kjempenære! Truffet noen på jobb og. Det jeg vil si med det er at venner er overalt, man må bare være litt åpåen for det, og noen ganger dumper man oppi noen man bare klikker med.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp