Ensom som småbarnsmor

[Bkno8645182]

Hei

Jeg har en datter på to år og en sønn på 11 mnd. Og jeg har følt meg ensom, spesielt siden nummer to ble født, på den måten at folk ikke ønsker besøk fra oss, her snakker jeg om familie, en gang i uken. Og til og med det er for ofte for dem, fordi de orker ikke småbarn som oppfører seg som småbarn. Sønnen min ble født i januar i år, og det har ikke gått en eneste time at jeg har vært borte fra ham (permisjon + oppspart ferie). Jeg skulle ønske jeg fikk litt hjelp med pass, da snakker jeg en gang i mnd eller en gang per to mnd, men jeg tør ikke spørre besteforeldre og tanter fordi de sukker høyt, og gir klart uttrykk for at de ikke ønsker det. Og da mener jeg litt pass slik at jeg og mannen kan spise middag sammen alene. Vi flyttet i år med to små unger, og ingen tilbød barnepass/hjelp til flyttingen. Jeg skjønner at vi har valgt selv å få disse barna og det er helt forståelig at folk ikke stanser å gjøre det de driver med for å passe på andre folks unger, men her snakker jeg om en 11 mnd periode og ingen barnepass. Jeg spørr om dette er normalt og hvor mye kan man forvente egentlig? Er småbarnsperioden ensom, rett og slett?

 

[Avocado]

Dette traff meg. Kjenner på mange av de samme følelsene. Det er ensomt å være med barn hele tiden! De er ikke akkurat de beste og mest reflekterte samtalepartnerene

Jenta mi er straks 11 mnd også. Og jeg har vært hjemme hele denne tiden. Jobbet 1 dag i uken siden september for å komme meg ut litt, men trives ikke så godt i jobben, så det er liksom ikke det helt store det heller.. Det blir helt klart mange lange dager og jeg savner titt og ofte friheten av å bare kunne fokusere på egne interesser.

Vi har hatt barnevakt 1 gang på disse mnd, og siden det ble mye skrik og tårer så har det ikke fristet å prøve igjen enda. Men skulle gjerne hatt en dag alene sammen med mannen min
Familien vil nok passe her, men mange bor for langt unna og ser frøkna for sjeldent. Hun kjenner dem rett og slett ikke godt nok og er derfor ikke trygg.

Det høres jo trist ut at familien din virker uinteresserte i besøk og pass. Skulle tro at besteforeldre var henrykt over å få tilbringe tid med de små
Om du tør kan du jo spørre rett ut om de syns dere er en belastning? Dessverre er det ikke en selvfølge med hjelp..

Ellers vil jeg bare si, dere gjør en kjempejobb! To små og såpass tette er jo masse jobb! Klart man blir sliten og lei
Og om avlastningen uteblir, hjelp i hvert fall hverandre med å gi tid til å slappe av.

God jul!

 

[LittleBiii]

Så trist å lese. Besteforeldre skal liksom glede seg over å få tilbringe tid med barnebarna sine, og ikke tenke at det bare er pes Nå vet ikke jeg hvor i landet du bor, men hadde vi bodd i nærheten av hverandre så ville jeg gjerne ha stilt opp som barnepasser. Skjønner så inderlig godt at dere savner å kunne finne på ting. Noe så enkelt som å ut å spise sammen, kan være så utrolig viktig i et forhold. Håper besteforeldrene innser hvor kjipe de er og har vært og at de bestemmer seg for å bidra mer og for å tilbringe mer verdifull tid sammen med barnebarna

 

[Julilykke-17]

Hei

Jeg har en datter på to år og en sønn på 11 mnd. Og jeg har følt meg ensom, spesielt siden nummer to ble født, på den måten at folk ikke ønsker besøk fra oss, her snakker jeg om familie, en gang i uken. Og til og med det er for ofte for dem, fordi de orker ikke småbarn som oppfører seg som småbarn. Sønnen min ble født i januar i år, og det har ikke gått en eneste time at jeg har vært borte fra ham (permisjon + oppspart ferie). Jeg skulle ønske jeg fikk litt hjelp med pass, da snakker jeg en gang i mnd eller en gang per to mnd, men jeg tør ikke spørre besteforeldre og tanter fordi de sukker høyt, og gir klart uttrykk for at de ikke ønsker det. Og da mener jeg litt pass slik at jeg og mannen kan spise middag sammen alene. Vi flyttet i år med to små unger, og ingen tilbød barnepass/hjelp til flyttingen. Jeg skjønner at vi har valgt selv å få disse barna og det er helt forståelig at folk ikke stanser å gjøre det de driver med for å passe på andre folks unger, men her snakker jeg om en 11 mnd periode og ingen barnepass. Jeg spørr om dette er normalt og hvor mye kan man forvente egentlig? Er småbarnsperioden ensom, rett og slett?

Dette synes jeg høres spesielt ut! Er besteforeldrene gamle, syke eller noe som skulle tilsi at å passe to små med mye energi er slitsomt? Tanter og onkler barnløse og lite glad i barn? Og har dere spurt direkte om hjelp med pass? Hos oss står besteforeldrene omtrent i kø for å få låne, og ramler inn dørene så ofte de kan. Her er det heller vi som holder igjen litt mtp barnevakt.. tanter og onkler varierer mer, de med barn har tilbudt seg å passe når det kniper ifht jobb, de uten barn er mer skeptiske til å ha frøkna aleine.

Har du evt noen oppegående ungdommer i nabolaget dere kunne brukt som barnevakt en kveld i ny og ne?

 

[Sara]

Det hørtes sårt ut

Vel og merke har vi ikke hatt mye pass av barna når de var så små, men vi har vært mye på besøk, hatt besøk, vært på besøk, avlastning det også. Ensomt har det derfor ikke vært. Besteforeldrene må jo legge grunnlaget for et godt forhold til barnabarna gjennom å bruke tid på dem, og de besteforeldrene jeg kjenner er interessert i nettopp det.

 

[:)Solsikke:)]

Vi for lite avlastning av foreldre, har en mann som pendler mye og mye alene med nr 1 også gravid med nr 2. Får hjelp om vi spør men spør sjelden.... tenker trenger vi mer hjelp får vi leie inn en ungdom ol og ikke forvente besteforeldre stiller...

 

[SoriaMoira]

Jeg vil si at nei, man kan ikke forvente det, og ja, småbarnsperioden kan være isolerende og ensom.
Du kan jo alltids leie inn barnevakt om det kniper skikkelig, og å gå ut av huset alene hver for dere kan også hjelpe.
Ta en dag fri fra jobb og finn på noe på dagen mens ungene er i bhg (hvis begge går der).

 

[Kengu]

Ikke alle er like glad i de minste , kanskje blir det annerledes når de er større
Sånn ellers så tenker jeg st man ikke kan forvente at de skal stille opp

 

[Veslejenta88]

Så trist å høre. Her bor vi vegg i vegg med Svigers. De passer gjerne når de har tid. Yngste sov der første gang når han var 6 uker fordi han er syk og skreik hele natten. Både vi som foreldre og eldre på da 2.5 år trengte en god natts søvn. Er ikke så lenge siden begge var der i over 1 døgn. Men min mor flyttet til andre siden av landet når jeg var gravid med yngste. Ikke helt imponert over hu. Svigermor var på tur med mannen i høst og svigerfar jobbet i utlandet. Da skulle det være foreldremøte i bhg. Broren til mannen og hans samboer kom gjerne og passer på barna. Selv om yngste skreik mye og de sleit med å legge han, så vil de gjerne passe på dem igjen. Barna våre er veldig aktive og bråker mye, men alle vil passe dem for det. De eneste som ikke vil passe dem er våre besteforeldre, men det kan jeg skjønne. Oldeforeldre er jo gjerne litt slitne. Vi er nok veldig heldige med svigerforeldre som elsker små barn, ene broren til mannen er pedagog i bhg og den andre er lærer på barneskolen.