Ensom i permisjon.
- Trådstarter Meme83
- Opprettet
Hadde det sånn med første, nå er det sommerferie så skjer en del hjemme, får/ går på besøk. Men til høsten/ vinteren blir det nok litt mindre action og mye mer opp til meg selv å oppleve noe utenfor huset
Var litt sånn med første, men da var jeg student og hadde ikke permisjon (nettbasert) så det hjalp litt... Husker jeg var ensom da jeg gikk sykemeldt frem mot termin, en går liksom bare der med seg selv. Kjærestetid er noe en etterhvert ser behov for og ikke minst: klarer å finne tid til. Babyen blir mer og mer selvstendig, kan spise fast føde og gjerne ha barnevakt et par timer så du og kjæresten kan ta en tur ut av huset 
Vi ser frem til langhelg sammen neste sommer, og gleder oss til første gang vi skal ut sammen. Sender deg en stor klem jeg! Det blir bedre
Vi ser frem til langhelg sammen neste sommer, og gleder oss til første gang vi skal ut sammen. Sender deg en stor klem jeg! Det blir bedre 
Jeg har så og si "mista" alle venninnene mine føler jeg til tider.. Ho ene kommer innom en gang el to i uka /el jeg besøker ho så det er ukas høydepunkt! Men ellers er jeg alene med lillemor. Nå har mannen ferie da men han har jo ting han vil finne på selv også.
Skjønner deg godt!! Ikke rukket å føle noe på det enda da vi har 5 uker ferie sammen, hvor 4 av de er på reise (Kroatia), men vet det kommer til høsten..
Med første trente jeg veldig mye, og hadde mange sykkeltimer på dagtid i permisjonen (var instruktør). Pluss gikk turer og var med barselgruppa mi. Med nr 2 jobbet jeg faktisk 20% (ble 50% da) hjemmefra og da følte jeg at jeg var litt mer en "bare" mamma.
Jeg mener det er lov å kjenne litt på det, og kunne innrømme at sånn er det. Misforstå meg rett; jeg elsker barna og tiden sammen, men jeg, og vi, har det best når jeg også kan være bare "meg" litt innimellom!
Vet faktisk ikke hva jeg finner på til høsten, men vurderer sats (fordi de har barnepass) igjen.. Ellers har jeg en veldig fin barselgruppe som sikkert møtes en gang i uka! Håper jeg
Med første trente jeg veldig mye, og hadde mange sykkeltimer på dagtid i permisjonen (var instruktør). Pluss gikk turer og var med barselgruppa mi. Med nr 2 jobbet jeg faktisk 20% (ble 50% da) hjemmefra og da følte jeg at jeg var litt mer en "bare" mamma.
Jeg mener det er lov å kjenne litt på det, og kunne innrømme at sånn er det. Misforstå meg rett; jeg elsker barna og tiden sammen, men jeg, og vi, har det best når jeg også kan være bare "meg" litt innimellom!
Vet faktisk ikke hva jeg finner på til høsten, men vurderer sats (fordi de har barnepass) igjen.. Ellers har jeg en veldig fin barselgruppe som sikkert møtes en gang i uka! Håper jeg
Meme83
Flørter med forumet
Alle venninnene mine har "store "barn, og jeg har alltid kunne reist rundt på besøk. Men nå er jeg litt bundet til å være hjemme. Lille gutt er sliten og trøtt om kvelden så må være hjemme. Ellers så hadde jeg litt mer å gjøre før alle reiste på ferie. Mannen har ferie, men maler huset og ikke så lett å få hjulpet til.. Og noe ferietur har vi i grunn ikke planlagt. Synes skikkelig synd på meg sjøl
Du er ikke alene!!
Føler selv at jeg er lenket til sofaen pga amming og sånn.. Alle tror at man er opptatt når man får barn så de vil ikke mase eller forstyrre.. Skulle ønske folk heller maset og at jeg ble spurt hvertfall.. Vi trenger sosial omgang!
Blir litt sjalu når jeg ser alt venninnene gjør..
Vært litt flinkere nå med å komme meg ut, men mistet mye kontakt dessverre
Føler selv at jeg er lenket til sofaen pga amming og sånn.. Alle tror at man er opptatt når man får barn så de vil ikke mase eller forstyrre.. Skulle ønske folk heller maset og at jeg ble spurt hvertfall.. Vi trenger sosial omgang!
Blir litt sjalu når jeg ser alt venninnene gjør..
Vært litt flinkere nå med å komme meg ut, men mistet mye kontakt dessverre
Skjønner akkurat hva du mener! Har studert på universitetet i Nordland i to år og fått en del venner det, men flyttet derifra og til Lofoten nå en mnd før termin, hvor mannen er fra og jobber. Jeg har besteforeldre her, men ellers ingen venner , utenom svigerfamilien, siden de fleste på min alder er borte for å studere. Så da blir det til at om jeg vil ut av huset henger jeg med svigers eller bestemor, og det kan bli litt mye i lengden.. I tillegg jobber mannen døgnvakter, så kan bli lange dager ja.. Føler det er fælt å tenke at jeg gjerne skulle vert noe annet enn "bare mamma", og syns det er litt kjipt når jeg ser hva alle vennene i Bodø finner på om dagene, menmen..Elsker jenta mi over alt, men av og til trenger jeg litt "mer" føler jeg. Håper på en litt større omgangskrets snart, tenker å være med på babysangen etter sommeren, så kanskje jeg treffer noen der Kjærestetid blir det også veldig lite av..
Kjærestetid blir det også veldig lite av..
Skjønner hva du mener! Bor litt ute på landet, så er ikke masse folk her egentlig og venninnene mine er på jobb, bortsett fra hun ene som er i permisjon selv. Men hun er hele tiden så opptatt (har fire barn, hvor de to minste kun har 1 år mellom seg). Kan sende melding til henne, men får som regel ikke svar. Så blir til at jeg triller turer, er på besøk hos foreldrene mine.. Og ellers bare er med jenta mi! Nå gleder jeg meg bare til at sambo tar ferie, så vi kan gjøre ting sammen
Har ikke rukket å kjent på kjedsomhet i noen av permisjonene mine.
Sist var jeg opptatt med barselgruppe, avtaler med venninner og kollegaer i permisjon. Besøk og handleturer med mamma eller svigermor. Besøk på universitetet og lunsjer med medstudenter etc.
Denne gangen er det mye av det samme og i tillegg har jeg en 4-åring som skal følges opp og hentes i bhg etc. Nå er det jo ferie og hun har 7 uker fri fra bhg. Jeg behøver ferie etter ferien.
Til tider skjer det så mye at jeg storkoser meg om jeg har en dag uten noen planer og bare kan hvile og se på tv.
Ingen av venninnene mine har barn, så de treffer jeg veldig sjeldent. Max en gang i måneden om ikke sjeldnere. Men siden eldste er 4 er jeg blitt vant til det, og det er ikke et savn for meg i hverdagen. Treffer heldigvis barselgruppa og kollegaer i permisjon ukentlig, så får påfyll av voksenkontakt i hverdagen.
Sist var jeg opptatt med barselgruppe, avtaler med venninner og kollegaer i permisjon. Besøk og handleturer med mamma eller svigermor. Besøk på universitetet og lunsjer med medstudenter etc.
Denne gangen er det mye av det samme og i tillegg har jeg en 4-åring som skal følges opp og hentes i bhg etc. Nå er det jo ferie og hun har 7 uker fri fra bhg. Jeg behøver ferie etter ferien.
Til tider skjer det så mye at jeg storkoser meg om jeg har en dag uten noen planer og bare kan hvile og se på tv.
Ingen av venninnene mine har barn, så de treffer jeg veldig sjeldent. Max en gang i måneden om ikke sjeldnere. Men siden eldste er 4 er jeg blitt vant til det, og det er ikke et savn for meg i hverdagen. Treffer heldigvis barselgruppa og kollegaer i permisjon ukentlig, så får påfyll av voksenkontakt i hverdagen.
Vi har heller ikke mye ledige dager og jeg gleder meg til de dagene hvor vi bare skal være hjemme alene en hel dag. Men jeg føler at jeg har byttet ut vennegjengen min siden jeg ble gravid. Den gamle heisann gjengen var ikke så spennende mer, og jeg har tatt opp kontakten med gamle (og nye) venninner med barn. Har brukt tid på barsel gruppa gjengen, vi er også en gjeng fra forumet som treffes innimellom, fått litt ekstra oppfølging av div medisinske folk, hatt en del besøk og har reist litt, brukt tid med nye venner på turer i parken eller byen eller bare på kafeer og igår var vi på stranda. Bruker nå en del tid på å planlegge dåpen, i tillegg har jeg litt kontakt med gamle kollegaer som også er i permisjon eller bare har tid til en lengre lunsj nå i sommer. Syns dagene går i et og lite fritid til å kjede seg. Blir sikkert litt mer når vinteren setter inn, men da skal vi på babysang og babysvømming og sikkert mange andre spennende ting. Tror det er viktig å bli kjent med noen i samme situasjon slik at man har noen å være sammen med.
Er bare meg som synes dagene blir lange og til tider føler seg litt ensom hjemme i permisjon? Og at jeg har mistet meg selv litt og blitt "bare" mamma. Har ikke ork til å være noe annet, nesten ikke kjæreste en gang
Du kan prøve å tenke litt utenfor boksen og gjøre noe for deg selv mens du går hjemme. Hva med online yogakurs? Da kan du starte i det små og gjøre mer etterhvert.
Kanskje er det barselsyoga i nærheten, eller kurs i babymassasje? Kanskje en lokal kirke tilbyr babysang? Som regel vil det være flere i din situasjon, så inviter på trilletur hvis dere bor nær hverandre
Det kan bli ganske kjedelig hjemme, men etterhvert som ungen blir større og du blir mer kjent med deres felles begrensninger kan dere finne på mer gøy
Mitt råd er å prøve litt ut, selv om det kan virke håpløst. Ungen reagerer kanskje annerledes enn du tror 
Jeg har også lyst å prøve meg på en del toppturer. Hvilken bæresele/sjal har du? Vi har vært på en topptur så langt, men har lyst å dra på mange flere. Bare litt usikker på hvordan hun vil takle det så tenker bare starte med små førstIkke kjedelige dager i d hele tatt. Ikke kjempe mange venner, mn prøver å treffe de jeg har, de kommer på besøk til meg, familie er på besøk, jeg går på toppturer iallefall annenhver dag, barseltreff, har vært med på barselyoga, så dagene går sååå fort