Ensom far

B

Bkno2448182

Første møte med forumet
Litt om meg og min samboer:
Jeg er far til en jente på 2 år. Jeg bor med min samboer. Min samboer har kronisk utmattelse, men har etter lang tids kamp blitt mye friskere. Jenten vår er veldig aktiv, og krever sitt.

Min utfordring er som følger:
Jeg føler jeg har godt over gjennomsnittet behov for intim kontakt. Jeg føler det motsatte gjelder for min samboer, men det var ikke slik før graviditeten. Helt siden graviditeten har jeg gjort en stor innsats for å gi henne tid og fred. Jeg føler jeg presser meg over grensen for hva jeg klarer når det kommer til å "gi henne fred" og ikke mase/presse henne til intimitet. Tanker om utroskap dukker opp i tide og utide. Jeg priser meg lykkelig for at jeg ikke har fått så mange muligheter til å gå ut i helgene. Jeg hadde klart å motstå fristelsen, men det ville vært vanskelig.
Jeg vet at jeg hadde rasert hele familien ved å være utro. Det er det siste jeg ønsker. Jeg elsker min familie. Men samtidig kjenner jeg at mangel på intimitet gjør livet vanskeligere dag for dag.
Vi har til tider snakket om intimitet, og det resulterer i at vi ender opp med noe jeg vil kalle for påtvunget intimitet. Det gir ikke meg hverken glede eller nytelse når jeg føler at hun gjør dette fordi hun føler at hun må.

Jeg blir gal av dette. Jeg vet at vi er i en spesiell situasjon med tanke på at hun har kronisk utmattelse, men samtidig så stoppet ikke det henne før graviditeten. Jeg vet også at det å ha småbarn gir hvisse begrensninger, og at det med tiden angivelig blir bedre. Det er jo forsåvidt en trøst i det, men jeg sliter.
Jeg føler meg så ensom. Jeg kjenner på følelsen av å være forelsket i en bestevenn som ikke føler det samme tilbake.

Hilsen triste og ensome meg.

PS: Nei, jeg vil aldri være utro selv jeg har tanker om det. Jeg elsker min familie!
 
Siden dette er snakk om noe som kan påvirke hele familien; familievernkontoret?

Og ellers; er det mulig dere kan komme frem til en felles løsning? Snakk sammen og prøv å finn ut hva dere begge kan gjøre for å få det bedre?
Kanskje kan det være bedre om du "ordner deg selv" seksuelt, men at hun kan stille mer opp på andre måter? Altså.. Mer nærhet/intimitet fra hennes side uten det seksuelle..

Jeg kan forstå dere begge i denne situasjonen, og det er neppe lett for noen av dere. Men KANSKJE dere sammen kan finne et slags kompromiss som gjør dere begge litt mer fornøyde?

Det er heller ingen skam i å få inn en tredjepart som kan hjelpe.
 
Det er ingen god situasjon å være i, det forstår jeg godt. Dessverre utsatte jeg min egen samboer for det samme ubevisst.
Etter fødsel slet jeg med smerter i kroppen som ikke gikk over og jeg slet mye med ekstrem sårhet på brystknoppene som aldri gikk over på grunn av amming, og det gjorde at jeg kviet meg til all form for intimitet. Jeg visste det ikke selv, og det tok mange måneder med bearbeiding og diskusjoner med sambo før vi faktisk fant ut av det. Var vel ikke før nesten et år etter fødsel før det begynte å ordne seg og jeg selv innså hva som var problemet.
Håper virkelig det ordner seg! Prøv å snakke med henne om det. Fortell hva du føler og har behov for. Det er vanskelig å vite hva som er årsaken og det er heller ikke sikkert hun er selv virkelig klar over det.
 
Bkno2448182 skrev:
Litt om meg og min samboer:
Jeg er far til en jente på 2 år. Jeg bor med min samboer. Min samboer har kronisk utmattelse, men har etter lang tids kamp blitt mye friskere. Jenten vår er veldig aktiv, og krever sitt.

Min utfordring er som følger:
Jeg føler jeg har godt over gjennomsnittet behov for intim kontakt. Jeg føler det motsatte gjelder for min samboer, men det var ikke slik før graviditeten. Helt siden graviditeten har jeg gjort en stor innsats for å gi henne tid og fred. Jeg føler jeg presser meg over grensen for hva jeg klarer når det kommer til å "gi henne fred" og ikke mase/presse henne til intimitet. Tanker om utroskap dukker opp i tide og utide. Jeg priser meg lykkelig for at jeg ikke har fått så mange muligheter til å gå ut i helgene. Jeg hadde klart å motstå fristelsen, men det ville vært vanskelig.
Jeg vet at jeg hadde rasert hele familien ved å være utro. Det er det siste jeg ønsker. Jeg elsker min familie. Men samtidig kjenner jeg at mangel på intimitet gjør livet vanskeligere dag for dag.
Vi har til tider snakket om intimitet, og det resulterer i at vi ender opp med noe jeg vil kalle for påtvunget intimitet. Det gir ikke meg hverken glede eller nytelse når jeg føler at hun gjør dette fordi hun føler at hun må.

Jeg blir gal av dette. Jeg vet at vi er i en spesiell situasjon med tanke på at hun har kronisk utmattelse, men samtidig så stoppet ikke det henne før graviditeten. Jeg vet også at det å ha småbarn gir hvisse begrensninger, og at det med tiden angivelig blir bedre. Det er jo forsåvidt en trøst i det, men jeg sliter.
Jeg føler meg så ensom. Jeg kjenner på følelsen av å være forelsket i en bestevenn som ikke føler det samme tilbake.

Hilsen triste og ensome meg.

PS: Nei, jeg vil aldri være utro selv jeg har tanker om det. Jeg elsker min familie!
Klikk for å utvide …


Hei!
Jeg er dame og har ingen barn, men er i samme situasjon som deg. Min mann orker ikke, vil ikke og blir ikke tent.
Jeg er i min "beste alder" 26 år og har et mye større behov enn hva han har.

Vi har snakket MYE om dette og han sier at han rett og slett ikke har et behov lenger. Vi har hatt det sånn i mange år nå, og jeg må som regel "ordne meg selv".

Nå er dette et valg jeg har tatt føler jeg, for det er han jeg ønsker å dele livet mitt med. Det at vi ikke har hyppig intimitet er ikke avgjørende for oss. Han gir så mye annet av seg selv og en kjærlighet jeg aldri før har følt på!
Jeg tror ikke vi vil få mer intime stunder når vi får en baby om ikke lenge, men men.

Jeg håper dere kan snakke litt sammen og at hun kan se hva det gjør med deg. Noen klarer rett og slett ikke å gjøre noe med det, mens andre kan faktisk gjøre noe med det.
Her er vi inne på tanken om medikamenter for han, men jeg ønsker ikke å presse han til noe som er så sårt og vanskelig tema for han.

Lykke til :Heartpink
 
Takker for svar. Dere er begge inne på at jeg må snakke med henne om det. Det har jeg prøvd et par ganger. Resultatet er at vi ender opp med at jeg føler at hun føler seg tvunget, og at det ikke blir noe bra.
Hun sier selv at hun har kommet seg etter fødselen både fysisk og følelsesmessig, men at det skal litt til for at lysten skal komme. Jeg tror jeg har prøvd alt mellom himmel og jord for å skape lyst hos henne, men uten hell.
Jeg føler at med en gang jeg prøver på hvilken som helst måte, så gjør jeg det bare verre.
Jeg føler meg veldig fastlåst. Vi har jo vært intime nå og da, men jeg føler det er ganske så mye inaktivitet fra hennes side. Det gir meg ikke det jeg trenger. Det føles ikke ekte fra hennes side på en måte. Vanskelig å forklarer.
Problemet mitt er at jeg kjenner større og større behov for å føle at intimiteten og lysten går begge veier.

Når det gjelder å "ordne seg selv", så benytter jeg de anledninger jeg har, men det dekker bare mine " fysiske " behov. Det løser ikke problemene for meg dessverre.
 
Hei!

Jeg anbefaler å snakke med en sexolog, som kan hjelpe dere, både med det fysiske, og det mentale.
Sex og lyst sitter ikke i underlivet, men i hjernen. ;)

Når dere snakker om dette, er målet å finne ut av hva som er hindringen, eller å komme fortest mulig til sengs?
Det er jo en stor forskjell på de to tingene.
Kanskje dere kan begynne med noe som er intimt, uten å være seksuelt?
Min samboer og jeg brukte å lese for hverandre på sengen, før vi fikk barn.
Det var utrolig koselig, og veldig intimt.
Vi pleier også å gi hverandre massasjer, uten noen "agenda."
Vi passer også på å snakke sammen etter poden har lagt seg, og se på film sammen f.eks.
Vi er flinke til å ta på hverandre, kose og kysse i løpet av dagen også, og å ligge inntil hverandre litt før vi sovner.
Sånne småting er viktige.
Vi gjør alt vi kan for at den andre skal føle seg bra, sett og verdsatt, og ikke minst tiltrekkende.
Jeg sliter masse med det, etter fødselen, selv om det er et helt år siden.
Kroppen min føles ikke som min lenger, og da hjelper det at samboeren er en mester på å fortelle meg, og vise meg at han synes jeg er sexy.

Har du spurt om hun onanerer selv?
Hvis hun gjør det, kan kanskje det være veien "inn?"
Altså at dere gjør det sammen f.eks, eller på hverandre, og begynner litt pent, utenpå klærne (hennes)?
Da blir det jo ikke så skummelt.
Er du forresten flink til å ta deg av datteren deres?
Det er jo noe som kan gjøre det lettere for henne å få overskudd. :)
Har dere noen som kan sitte barnevakt?
Det og kan jo gjør underverker for slitne voksne. ;)
 
Kanskje sexolog hadde vært tingen for oss.

Såvidt jeg vet onanerer hun ikke. Men hvem vet hva hun gjør når jeg er på jobb.
Når det gjelder det å hjelpe til slik at hun får mer overskudd, så føler jeg at jeg gjør det jeg kan. All tid utenom jobb går med på å ta meg av både hus, henne og vår datter. Sist jeg hadde tid for meg selv var sist jeg tok meg en dag fri fra jobb. Så jeg tror ikke det er så mye å hente der dessverre.
Barnevakt sliter vi med. Vi har utfordringer med det, uten at jeg vil gå mer inn på det.

Jaja. Det ordner seg sikkert...
 
Et innspill fra meg er at man på en på en måte kan gå inn i en slags vane med å ikke ha sex. At kroppen går i en slags dvale og ikke føler behovet lenger. Slik var det for meg. Jeg fikk mer lyst etter at jeg ikke nødvendigvis ventet på lyst før noe skulle skje. Så jeg tenker at det er litt som når de sier at søvn avler søvn at intimitet avler intimitet. Kommer man over terskelen så kan lysten komme tilbake.
 
Ja, du er sikkert inne på noe der. Vi har vært innom temaet et par ganger, men det har en tendens til å alltid ende opp med at det er jeg som må "ta hensyn". Det blir litt feil i min bok. Vi har vel begge et ansvar ovenfor hverandre?
Klart jeg skal ta hensyn, men det burde vel hun også? Om problemet er manglende lyst fra hennes side, så burde hun kanskje ta hensyn til meg ved å prøve å gjøre noe med det?

Vurderer om sexolog er neste steg for oss..
 
Jeg er helt enig med deg i at hun også må ta hensyn.
Det er sikkert litt lett å tenke at du "bare" vil ha sex, men intimitet er jo mye mer enn det.
Jeg tror det er mye i det en annen nevner over her, med at man slutter å ha lyst når man ikke har sex på en stund, og man får veldig mye nærhet av barnet når man er småbarnsmor, så man blir fort litt "mettet" på fysisk kontakt og å stille noen andres behov.

Det er jo her en sexolog kan hjelpe, ved å gi dere verktøy, fungere som et trygt forum, og hjelpe dere i gang igjen.
Jeg har stor tro på terapi, og tenker at man i det minste bør prøve.
Det viser kanskje henne at dette faktisk er viktig for deg, og at det ikke bare er fysisk.
(Selv om det også er viktig.)
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp