Venessiela
Forumet er livet
VIP
Assistert-jentene
Himmelbarn
Maiblomstene 2017
❤️ Augustlykke 2020 ❤️
Gratulerer så utrolig mye! 
Eskimonika
Forumet er livet
Tilgangsansvarlig
VIP
Assistert-jentene
Himmelbarn
August 2018
Septemberhjertene 2018
Februarbarna 2020
Marsboere 2020
Gratulerer så mye
Gratulerer så mye med stor og fin gutt, og så utrolig fint navn han har fåttÅåå, dere er fine altså.Tusen takk for alle lykkeønskninger og heiarop!
Godt å høre at alt gikk bra med dere begge under fødselen!
Synes dere var i Danmark for noen uker siden, nå er han der etter fullgått graviditet! WOW! <3 Gratulerer så mye, jeg gleder meg oppriktig på deres vegne!!!
Enkefalos
Forumet er livet
VIP
Assistert-jentene
Aprillykke 2017
Septemberbarna 2019
Oktoberlykke 2019
Fødselen
Tusen, tusen takk for alle gratulasjoner!! Det er på tide med en oppdatering fra oss. Dagene går jo litt i ett med en nyfødt og en aktiv 2,5-åring, men vi koser oss! Storebror synes det er SÅ stas med babyen, og han vil helst ha han i fanget hele tiden Lille I har tatt ammingen på strak pupp 
Med storebror slet vi maasse i starten med å få han til å ta riktig sugetak, og det var så mye mas. Mens han her bare forstod det med en gang. For en luksus! Men jeg må si jeg er spent på hvordan det blir fremover, for etterhvert ble jo overproduksjon et stort problem sist. Jeg håper jeg klarer å holde det litt mer under kontroll denne gangen.
Men nå skal jeg prøve å ta dere gjennom fødselen mens jeg enda har det friskt i minne
Det blir detaljert altså..
Det hele startet jo da altså med at vi møtte opp på sykehuset torsdag kl 9 for igangsetting. Da ble det gjort CTG, og så ble jeg lagt inn og vi måtte vente på at legene hadde tid til å sette inn ballong. Endelig var de klare ca kl 11.30. Først sjekket de for modning og åpning og konkluderte med at jeg hadde 1 cm åpning og ca 2 cm lang livmorhals. Ikke veldig moden mao. Etter masse knot, fikk de satt inn ballongen. Legen hadde med seg en medisinstudent, så det betød at alt ble gjort både tre og fire ganger i steden for én fordi det ikke gikk på første forsøk. Jeg angret mildt sagt på at jeg sa ja til at medisinstudenten kunne få lov å prøve seg, for det var helt utrolig smertefullt - både sjekk av åpning og selve innsettet av ballongen. Det var også utrolig ubehagelig å gå med ballongen, men det begynte i alle fall å murre med en gang og jeg hadde et trykk i underlivet hele tiden.
Overraskende nok falt ballongen ut allerede etter knappe 1,5 time, kl 13.20, da jeg var på do for å tisse. Det var en lettelse! Deretter fulgte CTG og sjekk av åpning, og nå var det 3 cm åpning. Jeg fikk en oral tablett ca kl 14.40, og så var det bare å vente. Syntes jeg hadde litt lette tak like etter pilla, men så roet det seg. CTG før pille nr 2 viste overraskende sterke kynnere hvert 5. minutt som ga score på 100, men de var ikke vonde. De bare strammet.
Pille nr 2 fikk jeg ca kl 18.40. Litt mer ordentlige tak med en gang, men så dabber det litt av igjen. Kl. 21.30 synes jeg takene begynner å bli litt regelmessige, ca hvert 5. minutt, og noen av de murrer litt ekstra godt. Fortsatt ikke vondt, bare ubehagelig.
CTG før pille nr 3 ca kl 2210 viser at jeg har tak ca hvert 3.-5. minutt, og nå kjenner jeg de river litt mer, men langt ifra veldig vonde. Men CTGen viser nå at pulsen til babyen dropper ved nesten hver rie, så da vil de ikke gi flere tabletter. De vil heller ta vannet og sette elektrode på hodet hans. Før de gjør det, undersøker de meg, og jeg har nå 4 cm åpning. De gjør meg nå klar for å flytte over til fødestue for å ta vannet. Jeg tror undersøkelsen for å sjekke åpning trigger livmoren veldig, for etter dette blir riene plutselig vonde. Og innen jeg har fått lagt meg i fødesenga, er det skikkelig vondt. Og det bare øker og øker i intensitet. Jeg blir skikkelig kvalm av smertene og føler ikke jeg har kontroll i det hele tatt. Minner dem med en gang på at jeg ønsker epidural, og får til svar at "jaadaa, det skal vi ordne! Det har vi god tid til".
Jordmor træler litt med å ta vannet og sette elektroden på hodet til babyen. Det er såå vondt der nede når de holder på, og enda verre når riene kommer. Jeg husker at jordmor spør meg "føler du det trykker både foran og bak?", og da svarer jeg at jo, jeg må jo si at det også trykker godt bak. Det er litt blurry for meg hva som så kommer i hvilken rekkefølge. Men jeg husker at de prøver å sette elektroden på hodet på nytt, men sliter stadig. Heldigvis ser de at pulsen holder seg fin gjennom riene nå. På bare noen minutter har jeg gått fra 4 cm til 5-6 cm, og jeg har allerede trykketrang! Kroppen jobber helt vilt, og jeg klarer ikke la være å trykke. En barnepleier masserer meg i korsryggen, men det hjelper egentlig ikke så mye nå. Jordmor skjønner at vi ikke rekker epidural, så hun gjør klart til å sette saltvannspapler rundt livmormunnen i steden for at jeg ikke skal kjenne så på trykketrangen. Men innen hun er klar med disse, kjenner hun at jeg er på 8 cm og at hodet er godt nede!! Her rekker vi ingen smertelindring what so ever. Her er det bare å fortsette å la kroppen jobbe.
Jeg har virkelig null kontroll over kroppen. Det er bare rie på rie med lite pause i mellom, og jeg trykker i vildens sky. Det er som når man brekker seg og ikke klarer å holde igjen oppkastet Plutselig sier hun at hodet er på vei ut! Whaat?? Jeg fatter ikke at det går an. Med førstemann tok det 12 timer fra 4 cm og til han var ute. Jeg hadde aldri i verden trodd at han skulle nærme seg ute allerede?! I et øyeblikk av "zen" klarer jeg å puste og la være å trykke akkurat i det hodet er i åpningen, og det tror jeg redder underlivet mitt 
Vips, så er hodet ute, og så etter litt venting på neste rie, så er jaggu hele gutten ute!!
Jeg fatter ingenting, og jeg tror det var den generelle oppfatningen for hele gjengen på rommet. Jordmor som kom fra barsel bare for å legge venekateter for å gjøre klart til epidural, ender opp med å ta imot babyen i stedet helt uten noe som helst klargjort for fødsel. Det hele var helt vanvittig vondt, jeg følte jeg nærmest svevde flere cm over senga. Å puste meg gjennom det, kunne jeg bare glemme - det var helt umulig å få kontroll. Men samtidig hadde jeg nesten trodd det skulle være enda verre uten epidural, så sånn sett ble jeg litt overrasket over at det ikke var vondere tross alt.
Han var ute kl. 23.46, knapt en time etter at jeg ble kjørt på fødestua. Jeg ringte mannen etter at jeg ble kjørt på fødestua. På det tidspunktet visste jeg jo ikke at det skulle ta seg sånn opp, så det var bare flaks at han rakk det, for jeg hørtes jo ikke noe stressa ut. Han fikk akkurat med seg de siste 15-20 minuttene av fødselen. Jeg hadde glemt å fortelle han at jeg hadde blitt flyttet da jeg ringte han, men han sa han bare kunne følge skrikene for å finne riktig rom. Haha. SNAKK om å få to helt forskjellige fødeopplevelser!
Jeg fikk forresten også se morkaka og det som var igjen av den acardiace twin'en. Det var som forventet bare en celleklump på 4-5 cm som var festet i fosterhinna, men jeg syntes det var interessant å se. Og en grei måte å avslutte det kapittelet på.
Så ja. For en fødsel! Jeg må jo innrømme at jeg har vært spent på om det kunne være noe galt med babyen pga det sære svangerskapet. Noe som kanskje ikke kunne oppdages på ultralyd. Men heldigvis er han en helt frisk og fin gutt. Det er nesten litt for godt til å være sant
Jeg synes det er så mye mas på sykehuset, og vi fikk ikke familierom, så vi dro hjem allerede dagen etter (fredag). Det var veldig deilig å komme hjem og bare slappe av og gjøre ting i vårt eget tempo. Og storebror var hos besteforeldrene sine til lørdagen, så vi fikk litt tid for oss selv bare oss tre først. Formen min er overraskende god til tross for at jeg er trøtt selvfølgelig. Det er kanskje ikke så rart at jeg følte meg mer sliten sist gang etter rundt 17 timer med rier, mot én time denne gangen
Jeg synes det er morsomt med tilfeldigheter. Disse to gutta hadde ordinær ultralyd på samme dag i svangerskapet, de ble satt fram nøyaktig mange dager, og nå ble de født på samme dag i svangerskapet (40+5) også. Morsomt for tallnerden. Knis.
Så ja. Da er jaggu familien vår komplett Hvem skulle trodd det for fire år siden. 
Tusen, tusen takk for alle gratulasjoner!!
Det er på tide med en oppdatering fra oss. Dagene går jo litt i ett med en nyfødt og en aktiv 2,5-åring, men vi koser oss! Storebror synes det er SÅ stas med babyen, og han vil helst ha han i fanget hele tiden Lille I har tatt ammingen på strak pupp Med storebror slet vi maasse i starten med å få han til å ta riktig sugetak, og det var så mye mas. Mens han her bare forstod det med en gang. For en luksus! Men jeg må si jeg er spent på hvordan det blir fremover, for etterhvert ble jo overproduksjon et stort problem sist. Jeg håper jeg klarer å holde det litt mer under kontroll denne gangen.Men nå skal jeg prøve å ta dere gjennom fødselen mens jeg enda har det friskt i minne
Det blir detaljert altså.. Det hele startet jo da altså med at vi møtte opp på sykehuset torsdag kl 9 for igangsetting. Da ble det gjort CTG, og så ble jeg lagt inn og vi måtte vente på at legene hadde tid til å sette inn ballong. Endelig var de klare ca kl 11.30. Først sjekket de for modning og åpning og konkluderte med at jeg hadde 1 cm åpning og ca 2 cm lang livmorhals. Ikke veldig moden mao. Etter masse knot, fikk de satt inn ballongen. Legen hadde med seg en medisinstudent, så det betød at alt ble gjort både tre og fire ganger i steden for én fordi det ikke gikk på første forsøk. Jeg angret mildt sagt på at jeg sa ja til at medisinstudenten kunne få lov å prøve seg, for det var helt utrolig smertefullt - både sjekk av åpning og selve innsettet av ballongen. Det var også utrolig ubehagelig å gå med ballongen, men det begynte i alle fall å murre med en gang og jeg hadde et trykk i underlivet hele tiden.
Overraskende nok falt ballongen ut allerede etter knappe 1,5 time, kl 13.20, da jeg var på do for å tisse. Det var en lettelse!
Deretter fulgte CTG og sjekk av åpning, og nå var det 3 cm åpning. Jeg fikk en oral tablett ca kl 14.40, og så var det bare å vente. Syntes jeg hadde litt lette tak like etter pilla, men så roet det seg. CTG før pille nr 2 viste overraskende sterke kynnere hvert 5. minutt som ga score på 100, men de var ikke vonde. De bare strammet.Pille nr 2 fikk jeg ca kl 18.40. Litt mer ordentlige tak med en gang, men så dabber det litt av igjen. Kl. 21.30 synes jeg takene begynner å bli litt regelmessige, ca hvert 5. minutt, og noen av de murrer litt ekstra godt. Fortsatt ikke vondt, bare ubehagelig.
CTG før pille nr 3 ca kl 2210 viser at jeg har tak ca hvert 3.-5. minutt, og nå kjenner jeg de river litt mer, men langt ifra veldig vonde. Men CTGen viser nå at pulsen til babyen dropper ved nesten hver rie, så da vil de ikke gi flere tabletter. De vil heller ta vannet og sette elektrode på hodet hans. Før de gjør det, undersøker de meg, og jeg har nå 4 cm åpning. De gjør meg nå klar for å flytte over til fødestue for å ta vannet. Jeg tror undersøkelsen for å sjekke åpning trigger livmoren veldig, for etter dette blir riene plutselig vonde. Og innen jeg har fått lagt meg i fødesenga, er det skikkelig vondt. Og det bare øker og øker i intensitet. Jeg blir skikkelig kvalm av smertene og føler ikke jeg har kontroll i det hele tatt. Minner dem med en gang på at jeg ønsker epidural, og får til svar at "jaadaa, det skal vi ordne! Det har vi god tid til".
Jordmor træler litt med å ta vannet og sette elektroden på hodet til babyen. Det er såå vondt der nede når de holder på, og enda verre når riene kommer. Jeg husker at jordmor spør meg "føler du det trykker både foran og bak?", og da svarer jeg at jo, jeg må jo si at det også trykker godt bak. Det er litt blurry for meg hva som så kommer i hvilken rekkefølge. Men jeg husker at de prøver å sette elektroden på hodet på nytt, men sliter stadig. Heldigvis ser de at pulsen holder seg fin gjennom riene nå. På bare noen minutter har jeg gått fra 4 cm til 5-6 cm, og jeg har allerede trykketrang! Kroppen jobber helt vilt, og jeg klarer ikke la være å trykke. En barnepleier masserer meg i korsryggen, men det hjelper egentlig ikke så mye nå. Jordmor skjønner at vi ikke rekker epidural, så hun gjør klart til å sette saltvannspapler rundt livmormunnen i steden for at jeg ikke skal kjenne så på trykketrangen. Men innen hun er klar med disse, kjenner hun at jeg er på 8 cm og at hodet er godt nede!! Her rekker vi ingen smertelindring what so ever. Her er det bare å fortsette å la kroppen jobbe.
Jeg har virkelig null kontroll over kroppen. Det er bare rie på rie med lite pause i mellom, og jeg trykker i vildens sky. Det er som når man brekker seg og ikke klarer å holde igjen oppkastet
Plutselig sier hun at hodet er på vei ut! Whaat?? Jeg fatter ikke at det går an. Med førstemann tok det 12 timer fra 4 cm og til han var ute. Jeg hadde aldri i verden trodd at han skulle nærme seg ute allerede?! I et øyeblikk av "zen" klarer jeg å puste og la være å trykke akkurat i det hodet er i åpningen, og det tror jeg redder underlivet mitt Vips, så er hodet ute, og så etter litt venting på neste rie, så er jaggu hele gutten ute!!Jeg fatter ingenting, og jeg tror det var den generelle oppfatningen for hele gjengen på rommet.
Jordmor som kom fra barsel bare for å legge venekateter for å gjøre klart til epidural, ender opp med å ta imot babyen i stedet helt uten noe som helst klargjort for fødsel. Det hele var helt vanvittig vondt, jeg følte jeg nærmest svevde flere cm over senga. Å puste meg gjennom det, kunne jeg bare glemme - det var helt umulig å få kontroll. Men samtidig hadde jeg nesten trodd det skulle være enda verre uten epidural, så sånn sett ble jeg litt overrasket over at det ikke var vondere tross alt.Han var ute kl. 23.46, knapt en time etter at jeg ble kjørt på fødestua. Jeg ringte mannen etter at jeg ble kjørt på fødestua. På det tidspunktet visste jeg jo ikke at det skulle ta seg sånn opp, så det var bare flaks at han rakk det, for jeg hørtes jo ikke noe stressa ut. Han fikk akkurat med seg de siste 15-20 minuttene av fødselen.
Jeg hadde glemt å fortelle han at jeg hadde blitt flyttet da jeg ringte han, men han sa han bare kunne følge skrikene for å finne riktig rom. Haha. SNAKK om å få to helt forskjellige fødeopplevelser!Jeg fikk forresten også se morkaka og det som var igjen av den acardiace twin'en. Det var som forventet bare en celleklump på 4-5 cm som var festet i fosterhinna, men jeg syntes det var interessant å se. Og en grei måte å avslutte det kapittelet på.
Så ja. For en fødsel! Jeg må jo innrømme at jeg har vært spent på om det kunne være noe galt med babyen pga det sære svangerskapet. Noe som kanskje ikke kunne oppdages på ultralyd. Men heldigvis er han en helt frisk og fin gutt. Det er nesten litt for godt til å være sant
Jeg synes det er så mye mas på sykehuset, og vi fikk ikke familierom, så vi dro hjem allerede dagen etter (fredag). Det var veldig deilig å komme hjem og bare slappe av og gjøre ting i vårt eget tempo. Og storebror var hos besteforeldrene sine til lørdagen, så vi fikk litt tid for oss selv bare oss tre først. Formen min er overraskende god til tross for at jeg er trøtt selvfølgelig. Det er kanskje ikke så rart at jeg følte meg mer sliten sist gang etter rundt 17 timer med rier, mot én time denne gangen
Jeg synes det er morsomt med tilfeldigheter. Disse to gutta hadde ordinær ultralyd på samme dag i svangerskapet, de ble satt fram nøyaktig mange dager, og nå ble de født på samme dag i svangerskapet (40+5) også.
Morsomt for tallnerden. Knis.Så ja. Da er jaggu familien vår komplett
Hvem skulle trodd det for fire år siden.
Last edited: