Hva er dine tanker rundt det å være enebarn?
Jeg håper vi kan få vårt første barn i løpet av de neste 1-2 årene og vi er helt sikre på at vi kun ønsker ett barn.
Tidligere når vi har snakket med andre og nevnt dette er tilbakemeldingene nesten utelukkende negative.
Er det noen som har positive (eller negative) erfaringer rundt det å enten være eller ha enebarn?
Jeg kan bare snakke for mine erfaringer som delvis enebarn selv, og at jeg nå har ett barn (men ønsker flere innen 3 års tid). Jeg håper ingen som ufrivillig eller frivillig bare har/kan få ett barn tar seg nær av dette og basert på mine erfaringer har jeg også noen ting jeg tenker man som foreldre kan gjør i situasjoner hvor barnet vokser opp uten søsken. Jeg mener ikke at det er synd på barn som vokser opp uten søsken, Mn kan få en like fullverdig og god barndom og oppdragelse
men selv vil jeg ikke dette for mitt barn, basert på egen oppvekst, og håper jeg får gitt mitt barn et søsken.
Så hvis jeg skal begynne med mine egne erfaringer så har jeg flere halvsøsken med felles far, som jeg kun har sett annenhver helg grunnet avstanden, og i ferier, annenhver høytid.
I hverdagen hadde jeg da forelder og bonusforelder og jeg følte meg generelt ensom. Alle vennene mine sa at jeg var så heldig som hadde foreldres oppmerksomhet for meg selv, at det var stille og rolig i huset, jeg kunne velge hva jeg ville se på tv. Jeg så det ikke sånn i det hele tatt. Jeg savnet noen å sloss, krangle med, dele hverdagslige øyeblikk med, le med, finne på rampestreker med, snakke med om hvor håpløse foreldrene var, ha en sånn taus forståelse med et annet menneske om at selv hvor ulike man kan være som søsken så er man fra det samme hjemmet og har en dypere forståelse av den hverdagen man har, fordi man deler den hver dag. Vet ikke om jeg får uttrykt meg godt nok, men en felles forståelse som man ikke får på samme måte med venner.
Som barn selv har jeg ikke syntes det har gjort noe at jeg ikke har hatt foreldre på typ hveeer håndballkamp eller lignende, det var ikke alltid mulig grunnet turnusjobb hos foreldre og gjorde meg ingenting. Samboeren min som har en bror, hadde foreldre som ikke hadde hobbyer utenom barna og foreldrene var på ALLE kamper av ulikt slag som hørte til idrett, fra sånn 10-11 år og ut tenåra hadde faktisk min samboer ønsket å kunne gjøre noe helt selvstendig uten at foreldre skulle se på hver gang.
Dette var i barndommen. Som voksne får man utrolig mye ansvar for kontakt med foreldre som enebarn. Den ene forelderen har bare meg, og venter mye av meg, mye kontakt, at jeg skal komme på besøk osv. Det er ingen andre som fyller forelderen min sitt behov for kontakt med eget barn, som man såklart savner når barna har flytta hjemmefra. Dette har vært en stor utfordring for meg, som i tillegg må dele meg mellom skilte foreldre, men det har blitt noe bedre i at min forelder har gitt meg litt mer space. Når foreldrene blir gamle har man som enebarn også et større ansvar og kanskje er man eneste som har ansvar for å passe på to gamle foreldre. Det er mye ansvar å ha alene.
Så er det generaliseringer som at enebarn blir mer egosenteiske, dårlige til å samarbeide og ta hensyn, og det mener jeg er HELT feil
Det kan man få i store søskenflokken, og handler kun om oppdragelse. Man får ikke søsken for at barnet skal bli et bedre menneske og lære å samarbeide, vente på tur og dele, det burde man som forelder få til uansett mener jeg da. Selv ikke med to foreldre og ingen søsken hverken bør eller kan barnet være sentrum for all oppmerksomhet til enhver tid.
I ferier kan man også sørge for å dra på ferie med vennepar med barn og søskenbarn kan fylle det savnet etter jevnaldrende i høytidene.
Jeg har snakket med flere som er enebarn, og de fleste uttrykker et savn over søsken i barndommen, men enda mer som voksne når foreldrene blir gamle og dør. Noen å dele sin kjærlighet til foreldrene med, noen som sitter med den samme sorgen eller savnet etter foreldrene.
Likevel mener jeg ikke at man ikke har et fullverdig liv som enebarn, tvert i mot, men kan
jeg velge for mine barn, vil jeg gi dem noen å dele sorger og gleder med.
Det kommer nok mange argumenter nå om at mange søskenflokken hater hverandre osv., selvfølgelig, det kan alltid oppstå splid innad i en familie. Men det er også foreldre som bestemmer hvilken atferd som er akseptabel overfor hverandre i barndommen, derav også argumentet mitt om at enebarn ikke blir "dårligere" mer selvsentrert mennesker - det er det foreldrene som skaper. Og foreldre kan legge til rette for god dynamikk blant søsken som skaper grobunn for relasjonen mellom dem som voksne. Så kan man såklart ikke spå fremtida, men hallo, i flere familier slutter foreldre og barn å ha kontakt, så det å ikke få flere barn begrunnet i at det uansett ikke er sikkert de får et godt forhold, er litt tynt.
Så kommer det viktigste av ALT. Det viktigste for barna er foreldre som har kapasitet og overskudd til å være deres foreldre. Det burde være en forutsetning for å få mange barn. I det synes jeg ikke det ligger å fokusere 100% på ett barns eksistens, det tenker jeg ikke er helt idellt med tanke på hvordan barnet skal orientere seg i samfunnet som voksen. Men man kan også organisere dette etter å forsøke å få et visst aldersspenn. Er man veldig sliten og har en ettåring, er det like greit å vente noen år, så man har overskudd til to barn som kanskje ikke har stort behov for mamma og pappa sånn som barn under 3 år gjerne har. Det må hver enkelt familie bedømme selv. Og for noen er det for eksempel av hensyn til sykdom eller annet til det beste for barnet og familien at man får ett barn.
Og som hovedpoeng vil jeg trekke frem at omgjengelig, trygge og omtenksomme mennesker med evne til å samarbeide, det er det
foreldrene som skaper, ikke eventuelle søsken. Men har man enebarn må man kanskje i større grad oppsøke arenaer hvor barnet kan være sammen med andre barn, et ønske de fleste barn har gjennom mye av barndommen
selv ble jeg veldig flink til å ta initiativ og sosialisere med andre barn tidlig av fordi det var kjedelig alene hjemme. Jeg ble også god på å finne på ting å gjøre helt alene.
