Endte med keisersnitt. Får ikke fred!

Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne min historie, men den begynner vel egentlig da jeg var gravid i uke 38. På en jordmor time fant vi ut at babyen var i seteleie. Jeg var sjokkert, fortvila og veldig lei meg. Til da hadde alt vært som det skulle være –perfekt.

Keisersnitt var aldri noe alternativ for meg og jeg var innstilt på å føde normalt selv om det var seteleie som ble bekreftet med 2 ultralyder.
Da jeg kom tilbake til sykehuset i uke 40+1 og 2 ble jeg strippet tilsammen 2 ganger. Til ca 3 cm. Slimproppen gikk og 2 dager etterpå kom riene.
Vel, dagen kom med skikkelige tak i ryggen. Jeg var lykkelig for at fødselen var startet og var ved godt mot.  Jeg skulle faktisk få føde normalt.
Timene gikk og på ca 5 cm åpning fikk jeg epiduralen. Riene ble svakere og jeg fikk drypp. Fra da er det veldig lite jeg husker. Jeg vet at jeg kom til 7 cm åpning, men etter det stoppet det helt opp.  Jeg hadde da vært i fødsel i over et døgn.
Det ble bestemt keisersnitt pga lite framgang og feilvridning på rompa hans –han kom ikke ned i fødselskanalen og hjerterytmen økte.  Fikk en gutt på 4065 gr og samtidig fant de ut at jeg hadde en litt hjerteformet livmor.
Greien er at jeg føler meg så “svikta” av meg selv. Jeg er så skuffa, og det at såret er “ømt/vondt” at jeg kjenner det så godt ennå etter snart 10 uker irriterer meg og gjør meg så deppa.
Jeg føler ikke den “forelskelsen” jeg trodde man skulle få av å bli mamma. Jeg bare er mamma.
Føler meg så alene og føler meg så sjalu sammen med andre mødre som alle har født vaginalt.
Det er stygt å si det, men jeg “håper” at noen andre på min alder skal ende opp med keisersnitt på samme måte. Jeg føler meg mislykket. Ja, jeg ønsker meg flere barn, men er livredd for at jeg ikke skal få føde normalt å få ro i kroppen noen ganger.  Jeg får ikke fred. Hvordan skal jeg komme meg ut av dette?

 

Heisann. På en måte kan jeg kjønne hvordan du føler det, men samtidig ikke. Du har fått en velskapt liten baby og burde i bunn og grunn være veldig fornøyd med det. Jeg har vært igjennom akkurat det samme som deg,men med et tragisk utfall. Første svangerskapet gikk helt knirkefritt og vi ventet en liten prinsesse. Jeg var frisk gjennom hele og var heldig å kunne jobbe helt ut til permisjonsstart. Ble en kort ventetid da hun hadde det litt travelt og fødselen strartet en uke før terminen. Kom på sykehuset og alt var helt fint, så det var bare å vente og la fødselen gå sin gang. Ca halvveis gjennom forløpet ble hjertelyden dårlig og etter litt så begynte den å ta seg sakte opp etter hver rie. Og etter ennå litt sank den såpass mye og var dårlig så legen ble tilkalt. Da gikk alt kjempe fort og hjertelyden ble nesten helt borte. Det ble bestemt hastekeisersnitt og jeg ble lagt i narkose( fikk ikke være våken og se prinsessa mi engang). Når jeg våknet av narkosen fikk jeg beskjed om at hun var død. De hadde prøvd alt de kunne,men hun kunne ikke reddes. Jeg fikk store komplikasjoner i ettertid med infeksjoner i såret og også livmorbetennelse som ikke ville forsvinne, det ble snakket om at de muligens måtte fjerne den hvis ikke jeg snart ble bedre. Lå på sykehuset i litt over 2 uker og fortsatte med antibiotika i ytterligere 2 uker hjemme. heldigvis ble jeg bra igjen. Så etter en stund ble jeg gravid igjen og nok en gang hadde jeg et knirkefritt svangerskap og jeg fikk(nesten) ikke noe valg om hvorvidt jeg skulle ta keisersnitt eller ikke. Legen anbefalte dette på det sterkeste da de aldri fant ut hva som gikk galt med prinsessa våres. Men de kunne ikke tvinge meg selvfølgelig, men som sagt ville de svært gjerne ta planlagt keisersnitt slik at man unngikk i størst mulig grad akutte situasjoner. Jeg valgte da å høre på legen og bestemte keisersnitt. For meg var det ikke selve fødselen som var viktig,men å få et friskt og velskapt barn å ta med hjem. Jeg har aldri tenkt tanken på at jeg er mindre verdt enn andre bare fordi jeg aldri har født mine to babyer, men at de har kommet til verden på kirurgisk vis. Når andre sammenligner rier og forteller hvor vondt det gjorde og alle opplevelser de hadde rundt alt så tenker jeg mest tilbake på prinsessa mi som jeg aldri fikk møte før hun døde. Og på prinsen vi har nå som er verdens herligste som jeg ikke kunne brydd meg mindre om at ble forløst med keisersnitt. Bare glad for at han er frisk og rask. Nå venter vi tredjemann om bare ca 3 uker. Denne gangen blir det også planlagt keisersnitt siden dette er tredje gangen. Da fikk jeg ikke valgmuligheter. Dette også for at det er relativt kort tid mellom inngrepene. Første er gjort oktober 2008 og siste blir nå oktober 2012, så 3 svangerskap på 4 år. Men nok en gang kunne jeg ikke brydd meg mindre. Jeg vil bare få møte lille prinsessa i magen og vite at hun har det bra og at hun blir et like friskt og raskt barn som storebror. Det er ikke verdt liv og helse bare for å være "wonderwoman" og føde et barn til verden som "alle andre". Håper du kommer over tapsfølelsen du har og kan glede deg over det lille mirakelet ditt og nyte dagene og årene som kommer. Det spiller jo strengt tatt ingen rolle at han tok "snarveien" og kom ut på keiserlig vis. Stor klem til deg. :)

 

[Jordmor Ragna]

Kjære deg!

Tusen takk for din mail! Det er så utrolig bra at du tar tak i dette, selv om det er veldig, veldig sårt for deg. Det er det eneste riktige og jeg skal prøve å hjelpe deg videre så godt jeg kan!
Det å bli mamma rummer så uendelig mange forventninger, forestillinger og store, nye følelser. Det er jo den største overgangen og omstillingen vi noen sinde opplever i våres voksne liv!
Nettopp derfor er det også en risiko for at det ikke alltid blir som vi ønsker eller forestiller oss. Og det er veldig, veldig forskjellig hvordan vi som kvinnner opplever og håndterer det hvis tingene ikke blir som planlagt eller ønsket!

Jeg tenker at det er veldig viktig å skille mellom den følelsesmessige og den mere fornuftsmessige måten å takle dette på. For det er nemlig ofte sånn at man med fornuften godt kan se og forholde seg til at det ble som det ble: Du gjorde jo virkelig alt du kunne for å føde vaginalt. Du hadde innstillingen til å få det til selv om det var en stor gutt i seteleie, du jobbet så godt du kunne og du kom jo ganske langt i fødselen! Men av og til er det en X-faktor som spiller inn når det gjelder fødsler og ting som skjer som man ikke kan forutse - og sånn var det jo også i ditt tilfelle!
MEN...... selv om man kan se fornuften i at det måtte bli keisersnitt, så er det ikke alltid følelsene henger med. Og det ser ut som om det kan være det som skjer med deg. Følelsene våre lever på en måte sitt eget liv og kan ikke kontrolleres og styres. Og når man er gravid og nybakt mamma er man mye mer sårbar og psykisk åpen.

Noen ganger er det sånn at den følelsesmessige side av det å bli mamma kan være vanskelig etter tøffe fødselsforløp/keisersnitt. Og du er absolutt ikke den eneste som kjenner på at morsfølelsen ikke bare kommer som en altoverveldende forelskelse med èn gang babyen er ute. Jeg lurer på om du har snakket med andre om dette? Vet din partner hvordan du har det? Har du en god helsesøster du kan snakke fortrolig med? Gikk du til en jordmor du hadde god kontakt med i svangerskapet? Henne kan du gjerne kontakte igjen! Eller fastlegen din....? Det er kjempe-, kjempeviktig at du får hjelp til å sortere alle tankene dine og få dem plassert i riktig "boks" etterhvert. De kan også hjelpe deg videre i systemet hvis du trenger det!
Det som kommer til å skje da er nemlig at du vil føle deg mye, mye lettere i både kroppen og tankene dine. Du vil få noen knagger å henge opplevelsene rundt fødselen på og du vil kunne legge det litt mer bak deg. Det vil også bety at det komme til å bli mye enklere for deg når du evt blir gravid igjen.
Så det du skal gjøre nå er å finne en person du kan snakke med og som kan hjelpe deg videre!! Det går an å få hjelp til å komme videre. Du har allerede tatt det første steget ved å skrive til oss på Babyverden. Fortsett med å kontakt helsesøster, jordmor eller fastlege og fortell historien din. Ikke gi deg hvis du ikke lykkes i første omgang! Dette klarer du :-)

Ønsker deg alverdens lykke til.
Mange, mange hilsner fra jordmor Ragna.