Når man venter sitt første barn så er det jammen mye forventninger, du gjør jo faktisk ikke annet enn å planlegge, kjøpe inn alt man trenger, vente og håpe på at alt går bra med fødsel og at baby er frisk både i magen og når den kommer ut. Det kan jo skje noen under fødsel også selvom barnet har hatt det bra i magen i 9 mnd.
Jeg hadde ett ganske lett svangerskap, nesten ingen morgenkvalme i starten, noe man tror er automatisk med en gang man blir gravid. Fordi man hører at alle andre har det. Jeg var bare plaget med litt hodepine og litt bekenløsning de siste mnd, så jeg hadde jo ingen grunn til å klage. Vi hadde ikke planlagt å bli gravide men det skjedde og det lille frøet var hjertelig velkomment. Vi fortalte det til foreldrene våre rett før jul og de fikk den beste julegaven noensinne, de måtte bare vente til juli for å se,kjenne,lukte og kose med det lille nurket som var på vei.
Magen vokste og vi kjente den lille klumpen bli sterkere for hver dag og uke som gikk. Vi var på 3D ultralyd og fikk se hvordan lille jenta vår "så" ut og vi ble bare enda mer klar for å ta henne imot. Vi lurte på hvordan hun kom til å lukte ( alle babyer lukter jo så godt ) kom hun til å ha mine eller hans øyne og jeg håpet virkelig hun skulle få MIN nese ( noe hun har fått
) siden samboers er litt stor haha!
Det gikk fort mot sommeren og permen startet i knall fint vær.jeg passet på å kose meg skikkelig med venninner og god mat nesten hver dag, for ikke snakke om cafe besøk, når ble neste gang liksom?
Termindagen kom og gikk.... vi var på overtidkontroll 1 uke over termindato. Vi fikk først beskjed om at alt var bra så vi kunne nok dra hjem igjen, legen skulle bare snakke med oss først.
Helt ut av det blå kommer overlegen inn å sier : den babyen må ut, vi setter deg i gang, så bare kryp op i stolen her så skal vi sette inn en ballong på deg som skal modne livmorhalsen.
Vi ble helt satt ut! V ihadde venta SÅ mange mnd og nå skulle det plutselig skje?! vi så sikkert ut som vi hadde sett ett spøkelse. Den ballong fikk de jo heller ikke på plass og det var ganske så vondt når de prøvde å sette den inn.Jeg lå bare å gråt, hadde vondt og ble plutselig veldig redd.
De ville heller gi meg modningspiller så da ble det det De tok også en ultralyd, babyen hadde veldig lite plass,lite fostervann og morkaka hadde begynt å forkalke seg.
jaja tenkte jeg, nå er vi hvertfall igang! En skrekkblandet fryd over at vi snart fikk se henne, og at jeg grudde meg som bare det over hvilken smerte jeg nå skulle kjenne.Men trøstet meg med at de hadde jo både lystgass og epidural når det ble for ille. Dette var på formiddagen og riene startet ikke før 22 tiden på kvelden.
Det var finale i fotball VM ti lsamboers store glede og han rakk akkurat å se den ferdig før jeg fik ett helvete me smerter!
NOE så vondt..... hadde aldri opplevd maken til smerter! vi fikk fort fødestue og der ble lystgass min beste venn de neste timene. Jeg følte at jeg jobbet og jobbet,prøvde å la kroppen gjøre jobben men det gikk tregt. etter 5 timer hadde jeg bare 3 cm åpning. (!?) jeg husker jeg følte jeg ikke så enden i tunellen på dette tidspunktet. Men jeg gledet meg så innmari til å se henne komme t og bli lagt på brystet mitt. At jeg skulle være det første hun så når hun åpnet øynene for første gang. at det var meg hun skulle høre stemmen til,og det skulle være MEG som skulle holde trygt og godt rundt henne. Jeg gledet meg til de første timene med henne, da roen skal senke seg! DEN følelsensom alle snakker om etter de har født, den følelsen du får slik at du kjenner at alle smerter og hele fødselsforløpet er verdt det! sånn som vi hadde gledet oss til akkurat dette!
Det viste seg at det skulle bli noe helt annet enn dette..... overlegen kom inn og fortalte at nå ble det hastekeisersnitt, de hadde mistet kontakten med henne. (!?) Hva mener du tenkte jeg, mistete kontakten med hun? hva vil det si? det raste hundre trillioner tanker i hodet mitt. Levde hun, var hun i ferd med å dø?nei jeg måtte bare stole på de på sykehuset!
Alt gikk veldig veldig fort! Samboer fikk desverre ikke være med inn på operasjonsalen fordi legene var usikre på tilstanden hennes når hun skulle bli tatt ut. De ville sikkert skåne han for å se noe hvis det var noe i veien med vesla.
Jeg fikk spinalbedøvelse som gikk rett til helvete, bedøvelse krøp for langt opp i ryggen min og lammet HELE meg, jeg klarte knapt å prate og skjønte at her er det noe galt. Jeg hadde aldri vært på sykehuset før,aldri fått noe som helst form for en slik bedøvelse men dette var feil.det skulle da ikk ekjennes slik ut, skulle ikke den bedøvelsen stoppe rett under brystet tenkte jeg.
Jeg fikk panikk når jeg til slutt ikke kjente at jeg fikk puste,jeg følte ikke at jeg pustet og jeg fikk en følelse av at NÅ dør jeg.Jeg kommer aldri til å få se dattern min, samboer må oppdra henne alene! jeg trodde virkelig at jeg skulle dø. Heldigvis sjkønte ene legen at jeg fikk panikk og de la meg i narkose.... heldigvis....
Jeg våknet opp igjen noen timer etterpå, det tok 5 timer før jeg fikk se datteren min. Jeg husker nesten ikke det første møtet med henne, heller ikke de første dagene da jeg var så neddopa og sliten. Jeg var glad for at hun var frisk og at alt var bra med henne, og jeg var glad for at jeg selv levde også.Vi var heldgvis i veldig gode hender. Men etter noen dager så begynte følelsene om at jeg hadde feilet å komme.jeg hadde ikke klart det.jeg trodde jeg skulle dø. jeg gikk glipp av ALT jeg hadde sett fram til og det tok mange timer før jeg fikk henne i armene mine!
En ting er sikkert, man vet ALDRI med en fødsel, det er umulig å forberede seg på da det kan skje så mye underveis. Hvertfall i mitt tilfelle. Jeg hadde hatt mitt livs beste og verste natt på en og samme tid.
Etter vi kom hjem var jeg så deprimert.Jeg var så sliten,hadde SÅ jævlig vondt etter operasjonen,hadde vonde pupper,og kunne sikkert sovet i 2 uker om jeg hadde mulighet.livet ble snudd på hodet og jeg kjente ikke ett snev av lykke.jeg satt stort sett å gråt enten fordi jeg hadde vondt eller fordi jeg ikke følte NOE tilknytning til min egen datter.hun var jo så pen,så kjønn og så uskyldig men jeg følte ingenting når jeg så på henne.Jeg ammet henne og etter det ga jeg henne til samboer.Heldigvis har jeg tydeligvis verdens beste kjæreste og pappa til min datter. Jeg trodde man skulle bli overlykkelig når man ble foreldre for første gang men nei, der satt jeg å gråt og var helt tom. Jeg ble enda mer lei meg når jeg tenkte over at jeg ikke følte NOE når så på datteren min. Hun kunne nesten vært hvem som helst andre sin. Det var nesten så jeg satt å venta på å foreldrene skulle komme å hente henne, for hun var ikke min.
Jeg hadde ett ganske lett svangerskap, nesten ingen morgenkvalme i starten, noe man tror er automatisk med en gang man blir gravid. Fordi man hører at alle andre har det. Jeg var bare plaget med litt hodepine og litt bekenløsning de siste mnd, så jeg hadde jo ingen grunn til å klage. Vi hadde ikke planlagt å bli gravide men det skjedde og det lille frøet var hjertelig velkomment. Vi fortalte det til foreldrene våre rett før jul og de fikk den beste julegaven noensinne, de måtte bare vente til juli for å se,kjenne,lukte og kose med det lille nurket som var på vei.
Magen vokste og vi kjente den lille klumpen bli sterkere for hver dag og uke som gikk. Vi var på 3D ultralyd og fikk se hvordan lille jenta vår "så" ut og vi ble bare enda mer klar for å ta henne imot. Vi lurte på hvordan hun kom til å lukte ( alle babyer lukter jo så godt ) kom hun til å ha mine eller hans øyne og jeg håpet virkelig hun skulle få MIN nese ( noe hun har fått
) siden samboers er litt stor haha! Det gikk fort mot sommeren og permen startet i knall fint vær.jeg passet på å kose meg skikkelig med venninner og god mat nesten hver dag, for ikke snakke om cafe besøk, når ble neste gang liksom?
Termindagen kom og gikk.... vi var på overtidkontroll 1 uke over termindato. Vi fikk først beskjed om at alt var bra så vi kunne nok dra hjem igjen, legen skulle bare snakke med oss først.
Helt ut av det blå kommer overlegen inn å sier : den babyen må ut, vi setter deg i gang, så bare kryp op i stolen her så skal vi sette inn en ballong på deg som skal modne livmorhalsen.
Vi ble helt satt ut! V ihadde venta SÅ mange mnd og nå skulle det plutselig skje?! vi så sikkert ut som vi hadde sett ett spøkelse. Den ballong fikk de jo heller ikke på plass og det var ganske så vondt når de prøvde å sette den inn.Jeg lå bare å gråt, hadde vondt og ble plutselig veldig redd.
De ville heller gi meg modningspiller så da ble det det
De tok også en ultralyd, babyen hadde veldig lite plass,lite fostervann og morkaka hadde begynt å forkalke seg. jaja tenkte jeg, nå er vi hvertfall igang! En skrekkblandet fryd over at vi snart fikk se henne, og at jeg grudde meg som bare det over hvilken smerte jeg nå skulle kjenne.Men trøstet meg med at de hadde jo både lystgass og epidural når det ble for ille. Dette var på formiddagen og riene startet ikke før 22 tiden på kvelden.
Det var finale i fotball VM ti lsamboers store glede og han rakk akkurat å se den ferdig før jeg fik ett helvete me smerter!
NOE så vondt..... hadde aldri opplevd maken til smerter! vi fikk fort fødestue og der ble lystgass min beste venn de neste timene. Jeg følte at jeg jobbet og jobbet,prøvde å la kroppen gjøre jobben men det gikk tregt. etter 5 timer hadde jeg bare 3 cm åpning. (!?) jeg husker jeg følte jeg ikke så enden i tunellen på dette tidspunktet. Men jeg gledet meg så innmari til å se henne komme t og bli lagt på brystet mitt. At jeg skulle være det første hun så når hun åpnet øynene for første gang. at det var meg hun skulle høre stemmen til,og det skulle være MEG som skulle holde trygt og godt rundt henne. Jeg gledet meg til de første timene med henne, da roen skal senke seg! DEN følelsensom alle snakker om etter de har født, den følelsen du får slik at du kjenner at alle smerter og hele fødselsforløpet er verdt det! sånn som vi hadde gledet oss til akkurat dette!
Det viste seg at det skulle bli noe helt annet enn dette..... overlegen kom inn og fortalte at nå ble det hastekeisersnitt, de hadde mistet kontakten med henne. (!?) Hva mener du tenkte jeg, mistete kontakten med hun? hva vil det si? det raste hundre trillioner tanker i hodet mitt. Levde hun, var hun i ferd med å dø?nei jeg måtte bare stole på de på sykehuset!
Alt gikk veldig veldig fort! Samboer fikk desverre ikke være med inn på operasjonsalen fordi legene var usikre på tilstanden hennes når hun skulle bli tatt ut. De ville sikkert skåne han for å se noe hvis det var noe i veien med vesla.
Jeg fikk spinalbedøvelse som gikk rett til helvete, bedøvelse krøp for langt opp i ryggen min og lammet HELE meg, jeg klarte knapt å prate og skjønte at her er det noe galt. Jeg hadde aldri vært på sykehuset før,aldri fått noe som helst form for en slik bedøvelse men dette var feil.det skulle da ikk ekjennes slik ut, skulle ikke den bedøvelsen stoppe rett under brystet tenkte jeg.
Jeg fikk panikk når jeg til slutt ikke kjente at jeg fikk puste,jeg følte ikke at jeg pustet og jeg fikk en følelse av at NÅ dør jeg.Jeg kommer aldri til å få se dattern min, samboer må oppdra henne alene! jeg trodde virkelig at jeg skulle dø. Heldigvis sjkønte ene legen at jeg fikk panikk og de la meg i narkose.... heldigvis....
Jeg våknet opp igjen noen timer etterpå, det tok 5 timer før jeg fikk se datteren min. Jeg husker nesten ikke det første møtet med henne, heller ikke de første dagene da jeg var så neddopa og sliten. Jeg var glad for at hun var frisk og at alt var bra med henne, og jeg var glad for at jeg selv levde også.Vi var heldgvis i veldig gode hender. Men etter noen dager så begynte følelsene om at jeg hadde feilet å komme.jeg hadde ikke klart det.jeg trodde jeg skulle dø. jeg gikk glipp av ALT jeg hadde sett fram til og det tok mange timer før jeg fikk henne i armene mine!
En ting er sikkert, man vet ALDRI med en fødsel, det er umulig å forberede seg på da det kan skje så mye underveis. Hvertfall i mitt tilfelle. Jeg hadde hatt mitt livs beste og verste natt på en og samme tid.
Etter vi kom hjem var jeg så deprimert.Jeg var så sliten,hadde SÅ jævlig vondt etter operasjonen,hadde vonde pupper,og kunne sikkert sovet i 2 uker om jeg hadde mulighet.livet ble snudd på hodet og jeg kjente ikke ett snev av lykke.jeg satt stort sett å gråt enten fordi jeg hadde vondt eller fordi jeg ikke følte NOE tilknytning til min egen datter.hun var jo så pen,så kjønn og så uskyldig men jeg følte ingenting når jeg så på henne.Jeg ammet henne og etter det ga jeg henne til samboer.Heldigvis har jeg tydeligvis verdens beste kjæreste og pappa til min datter. Jeg trodde man skulle bli overlykkelig når man ble foreldre for første gang men nei, der satt jeg å gråt og var helt tom. Jeg ble enda mer lei meg når jeg tenkte over at jeg ikke følte NOE når så på datteren min. Hun kunne nesten vært hvem som helst andre sin. Det var nesten så jeg satt å venta på å foreldrene skulle komme å hente henne, for hun var ikke min.
