I dag er jeg kommet til 37+0! Min første kom i uke 35 så dette er en stor milepæl for meg 
Fremdeles ingen som helst tegn på svangerskapsforgiftning 
Nå begynner jeg sakte, men sikkert å innse at det kanskje blir en normal fødsel på meg 
Til nå har jeg holdt vaginal fødsel litt på avstand for å ikke bli for skuffet om det ikke blir det, men nå som det nærmer seg så begynner jeg å tenke litt oh shit, denne ungen skal ut derfra 
Sist våknet jeg bare fra narkose og hadde en baby, så i hodet mitt har jeg ikke født før selv om kroppen har det.
Jeg er så spent på når fødselen, om jeg er en av de 15% som opplever at vannet går eller om den starter med rier, om jeg merker at slimproppen går, hvor lang tid fødselen tar (første var en igangsettelse som endte i styrtfødsel og så akutt keisersnitt). Jeg er så utrolig spent og stressa for hvordan dette kommer til å gå
Ut må han uansett, jeg bare håper virkelig kroppen får gjøre det selv denne gangen.
Magefølelsen sier at han kommer rett på termin egentlig, eller en dag før eller etter. Det er så utrolig nervepirrende å gå rundt å vente på noe kan skje hvert øyeblikk!
Jeg skal ikke ha permisjon før fødsel så for min del kan han bli der inne frem til termin egentlig. Vi har så mye vi trenger å få i orden først også som det hadde vært fint å komme så langt som mulig med!
Hvordan går det med dere damer? Holder dere ut?
Fremdeles ingen som helst tegn på svangerskapsforgiftning Nå begynner jeg sakte, men sikkert å innse at det kanskje blir en normal fødsel på meg Til nå har jeg holdt vaginal fødsel litt på avstand for å ikke bli for skuffet om det ikke blir det, men nå som det nærmer seg så begynner jeg å tenke litt oh shit, denne ungen skal ut derfra Sist våknet jeg bare fra narkose og hadde en baby, så i hodet mitt har jeg ikke født før selv om kroppen har det. Jeg er så spent på når fødselen, om jeg er en av de 15% som opplever at vannet går eller om den starter med rier, om jeg merker at slimproppen går, hvor lang tid fødselen tar (første var en igangsettelse som endte i styrtfødsel og så akutt keisersnitt). Jeg er så utrolig spent og stressa for hvordan dette kommer til å gå
Ut må han uansett, jeg bare håper virkelig kroppen får gjøre det selv denne gangen.Magefølelsen sier at han kommer rett på termin egentlig, eller en dag før eller etter. Det er så utrolig nervepirrende å gå rundt å vente på noe kan skje hvert øyeblikk!
Jeg skal ikke ha permisjon før fødsel så for min del kan han bli der inne frem til termin egentlig. Vi har så mye vi trenger å få i orden først også som det hadde vært fint å komme så langt som mulig med!
Hvordan går det med dere damer? Holder dere ut?
Jeg fødte dagen før termin og på termindagen med jentene mine. Etter det har jeg hatt to pks der guttene kom hhv 9 og 8 dager før termin
mye vondter og plager som jeg også gleder meg til å få overstått 
Håper det skjer noe snart! Hvordan går det med gubben? Er det litt mindre travelt nå når ferien er over?
Det er nok veldig fint å ha en fast dato å forholde seg til! For min del har jeg så lyst å oppleve det å gå i fødsel av meg selv en gang siden dette blir siste barnet for oss 
Jeg har litt mye svai i ryggen, så det hjelper ikke på med den store magen! 
Jeg kjenner at jeg gleder meg ikke en gang, jeg er bare redd egentlig, for at det skal bli for mye, for at jeg ikke skal klare det, at jeg bare skal føle meg dritt overfor hun vi allerede har. Det trekker hele gleden vekk. Jeg ser jo på alle som har fått de små klumpene sine og tenker at det skal bli godt å få han ut på utsiden, men jeg bare gruer meg for at jeg ikke skal få den gleden som jeg ikke fikk før veldig lenge etterpå med første. Blærh. Dumt at man alltid har tid til å overtenke uansett hvor travel man er 