En vond følelse..

[Detteharjegaldrigjorfør]

Hei
Jeg trenger å få luftet noen tanker, håper det er greit. Jeg er gravid for første gang, 5+0.
Jeg og ektemann ønsker barnet, og ble naturlig nok i ekstase når testen var positiv.

Men de siste dagene har jeg gått og kjent på en vond følelse. Ettersom det er min første graviditet er det vanskelig å gjenkjenne hva som er normalt og ikke. Mannen er far til to barn fra tidligere. Akkurat det er ikke en bekymring i seg selv, men jeg tror at det gjør at han håndterer det hele på en litt mer kontrollert måte, emosjonelt sett.
Jeg kjenner på en blanding av angst og redsel. Jeg gruer meg til de fysiske forandringene som kommer, og hvordan jeg vil håndtere det rent psykisk, og jeg blir uvel bare ved tanken på fødsel (ikke fødsel generelt, men det å skulle igjennom det).

Noen andre som har kjent på noe lignende? Fort gjort å føle seg litt alene når man ikke har delt nyheten med noen andre enn mannen enda, og jeg vil ikke sette skår i hans gleder med å legge mine bekymringer over på ham.

 

[IngeridElisabeth]

Det er HELT normalt å få en følelse av «shit!! Hva har vi/jeg gjort?!» noen timer, dager eller uker etter positiv test <3

 

[Pardon97]

Helt normalt å få en sånn reaksjon i etterkant, var kliss lik. Og jeg hadde i tillegg store komplekser med kroppen fra før av, hadde endelig kommet i en god og aktiv form så ble en stor knekk når jeg oppdaget en positiv test.

Det er ikke rart du føler det sånn, det er store forandringer i kroppen. Den skal tross alt produsere et helt menneske, var innstilt på alt er ødelagt. Men tid leger sorg som en sier, 9-10 mnd etter graviditeten følte jeg meg 100% selv utenom selvfølgelig strekkmerker (men de blekner med tiden som jeg fikk erfart godt!)

Nå er jeg gravid med nr 2 og angrer ikke et sekund, har i tillegg en helt annen ro. Så lenge du tar vare på deg selv så går det fint, alltid ta en dag om gangen for det er mye hormoner i sving som fører til mye følelser!

 

[Høstdrøm]

Slik tror jeg veldig mange har det, som de andre her også skriver vil bare tilføye at du vær så snill ikke må sammenligne dine følelser med feks din manns følelser det er noe helt spesielt ved å være gravid, og kroppen gjennomgår store forandringer både fysisk og psykisk på kort tid. Det er det DIN kropp som får kjenne på. Prøv og støtt deg på at mannen er rolig og balansert oppi dette snakk om det! Husk at det ingen følelse er feil, prøv å akseptere at du syns det er utfordrende og si til deg selv at det går bra og at du har lov til å føle det du føler pust med magen - dette går fint

 

[forumNoob]

Jeg tenker du ikke skal være redd for å dele dine bekymringer med mannen, dere er jo sammen om dette Delt glede er dobbel glede, og delt bekymring er halv bekymring - tenker jeg

 

[Detteharjegaldrigjorfør]

Det er HELT normalt å få en følelse av «shit!! Hva har vi/jeg gjort?!» noen timer, dager eller uker etter positiv test <3

Ja den tanken har slått meg ja.. opptil flere ganger i døgnet men godt å høre at det er flere som har vært på det sporet<3

 

[Detteharjegaldrigjorfør]

Helt normalt å få en sånn reaksjon i etterkant, var kliss lik. Og jeg hadde i tillegg store komplekser med kroppen fra før av, hadde endelig kommet i en god og aktiv form så ble en stor knekk når jeg oppdaget en positiv test.

Det er ikke rart du føler det sånn, det er store forandringer i kroppen. Den skal tross alt produsere et helt menneske, var innstilt på alt er ødelagt. Men tid leger sorg som en sier, 9-10 mnd etter graviditeten følte jeg meg 100% selv utenom selvfølgelig strekkmerker (men de blekner med tiden som jeg fikk erfart godt!)

Nå er jeg gravid med nr 2 og angrer ikke et sekund, har i tillegg en helt annen ro. Så lenge du tar vare på deg selv så går det fint, alltid ta en dag om gangen for det er mye hormoner i sving som fører til mye følelser!

Hvordan håndterte du dette underveis? Fikk du hjelp eller har du noen tips?
Er uansett veldig betryggende at flere har vært i samme situasjon <3

 

[Detteharjegaldrigjorfør]

Slik tror jeg veldig mange har det, som de andre her også skriver vil bare tilføye at du vær så snill ikke må sammenligne dine følelser med feks din manns følelser det er noe helt spesielt ved å være gravid, og kroppen gjennomgår store forandringer både fysisk og psykisk på kort tid. Det er det DIN kropp som får kjenne på. Prøv og støtt deg på at mannen er rolig og balansert oppi dette snakk om det! Husk at det ingen følelse er feil, prøv å akseptere at du syns det er utfordrende og si til deg selv at det går bra og at du har lov til å føle det du føler pust med magen - dette går fint

Tusen takk for gode råd <3 Jeg skal prøve å unngå å sammenligne, selv om det er litt vanskelig. Han har virkelig imponert meg så langt, blant annet med tanke på forståelse og omsorg (i større grad enn før, så kan jo være noe som "tikker inn" der også..) så kanskje jeg bør åpne meg å støtte meg mer til han, som du skriver

 

[Pardon97]

Hvordan håndterte du dette underveis? Fikk du hjelp eller har du noen tips?
Er uansett veldig betryggende at flere har vært i samme situasjon <3

Ingen ønsker jo å være slik, så jeg søkte aldri profesjonell hjelp da jeg ikke så alvoret i det. Men snakket mye med partner og forklarte hvordan jeg hadde det, for det er ikke lett for dem å forstå når de ikke er dem som går igjennom det..

Støtte fra partner og gode ord fra venner i tillegg til å fokusere mye på meg selv hjalp veldig! Tips som hjalp meg er:
- Beveg deg, enten det er turer / fjellturer/ sykling eller styrketrening. Frisk luft og et annet fokus og føle at kroppen på en måte fungerer hjalp psyken min mye.
- Ta en dag om gangen, av og til våkner du feil fot og bare aksepter det.
- Ta innover deg at hvordan du har det er helt normal, noe jeg tenkte mye på den siste tiden.
- Leste mye bøker relatert til hormoner og kroppens forandring, for å kunne være forberedt på hva som faktisk skjer. Blant annet hadde jeg ikke lest meg så mye opp på strekkmerker og fikk helt panikk når de kom. Nå kunne jeg ikke brydd meg mindre.
- Fokuser på en hobby du har, å prøve å ha en typisk ting som er deg og omhandler deg er viktig. Så fokuset ikke blir kun på babyen.
- Snakket litt med jordmor om noen av tingene jeg uroet meg, det hjalp og.

 

[Nordlys2018]

Jeg er nesten 17 uker på veg og tenker enda innimellom "herregud, herregud, herregud! vil vi dette? livet vil aldri bli som før!!". Men inne i sjela mi så er det et sterkt ønske og en glede forbundet med det, denne usikkerheten tror jeg er helt naturlig og man må på en måte "akseptere" den Blir som å kjøpe et hus og ta mange millioner i lån, da tenker man også "herregud, hjelp, hva har jeg gjort!!" fordi det er et enormt ansvar og livet endrer seg. Vi mennesker har en tendens til å være redd store endringer. Dette ordner seg, jo lenger du kommer jo mer kommer du til å glede deg. Kanskje går det over, kanskje ikke. Men jeg lover at så lenge du er åpen og ærlig om det, snakker med og (og med deg selv, kanskje viktigst av alt ) så blir det ikke et stort problem!