Avonlea
Flørter med forumet
Hei alle sammen!
Jeg tenker at kanskje det hjelper noen å lese det, kanskje det føler seg mindre alene og det hjelper jo kanskje meg for å skrive det ned.
Jeg blir 29 i september og da blir det også 10 år siden jeg for første gang fikk høre at jeg har PCOS. Som nesten alle både her i Norge og i utlandet fikk jeg ikke vite noe særlig om hva pcos er for noe, før det var for sent.
Det at jeg ikke har noe syklus ble en morsom fun fact om meg i tidlig 20-årene, vekt som vokste ble forklart med stress og dårlige matvaner. Så traff jeg mannen i mitt liv og når jeg ble 25, så var vi egentlig klare å få barn. Med da jeg gikk til lege, fikk jeg valg mellom vektnedgang eller medisiner. Jeg valgte det første.
Etter 1 år med intens prøving av alt mulig rart (og kommentarer fra ernæringsfysiolog som mente at det er jo helt innafor at jeg spiser 1200 kcal hvis det hjelper) fikk jeg tilbud om slankeoperasjon. Ble fortalt at så mange med pcos burde ta det, at det kommer til å løse alt. Vekta, hårvekst, fertilitet.
Tja..
jeg gikk ned i vekt. Det var absolutt ikke dans på roser, jeg har jobbet ræva ut av meg, gikk ned 40 kg og er per dags dato normalvektig - fikk beskjed av leger at jeg har prestert og at de har aldri forventet slik resultat hos meg. Og det er gøy. Mindre hår er også fantastisk.. Men hvor er min syklus?
Vi ventet som anbefalt 1 år etter operasjon med å finne ut av det, men etter 6 måneder visste jeg allerede at noe er galt. Om det er på grunn av vitaminmangel, genetikk, bad luck eller for noe som helst - det kunne/ville ikke noen forklare til oss. I april, 1 år etter operasjon begynte vi med letrozole for å fremkalle eggløsning hos privat gynekolog. Etter 6 måneder av å øke dose ble det endelig eggløsning og på det andre forsøket med høy dose - positiv test. Jeg var gravid. Men dessverre bare i 2 dager.
Etter det har jeg sett positive tester ganske ofte, nesten hver syklus - men ingen etter 14 dpo.
Rundt det første kjemiske vår fikk vi plass i fertilitetsklinikk i Porsgrunn. Ble møtt med smil og forsikringer at jeg ikke burde stresse, jeg er ung og sånt sett så er det ikke noe galt med meg. Nei vel? Så bra da. De ville bare fortsette på letrozole, men lavere dose og inkludere andre medisiner som de bruker ved ivf. Uten å sjekke om de er tilgjengelige..
Etter 2 sykluser (høst/vinter 2025) med klinikken som endrer planer, setter medisiner for sent og nekter å forklare hva er planen videre, sa jeg nok og ba om ivf. Det fikk vi ja for med en gang og da kom det ny bølge av håp og forvirring.
Jeg har høy amh, så vi visste at klinikken vil være forsiktig. Etter den første runde med stimulering så de så mange som 38 egg på ultralyd. Da ble totalfryst bestemt, selv om til slutt så fikk vi ut bare 14 egg. Hadde perfekt slimhinne den syklusen, ingen overstinulering, gynekolog skjønte ikke hvorfor de ville fryse ned. Men okei, tenkte jeg. Tar jo ikke så lang tid til neste syklus.
Vi fikk fryst ned 5 fantastiske embryo, 5AA, 4AA, 4BA og 4 BB. Fikk beskjed å vente på mensen som for en gang skyld kom fort og min syklus avsluttet etter 28 dager, for andre gsng i mitt liv. Så fikk jeg beskjed - så bra, da blir det letrozole denne syklusen og ingen insett - slag i magen. Ok, jeg kunne jo forutse at de vil vente en full syklus etter insett. Og at de vil bruke letrozole for at jeg har normal syklus. Men hvorfor i alle dager måtte vi på ultralyd og planlegge samleie? Har aldri lest eller hørt om noen som måtte prøve i pausesyklus. Prøvde å spørre sykepleie i Porsgrunn, men da hadde hun ikke tid til å lese journalen min..
Da var vi tilbake på stimulering igjen og hodet klarte ikke å følge med. Midt i ivf driver vi med samme behandling som ikke fungerte sist. men kanskje det går bra, men kanskje ikke..
Så gikk det ikke bra. CD 18 fikk ikke eggløsning og med dette fikk jeg beskjed at vi skal utsette insett enda lengre og at det ikke blir innsett neste syklus, bare blodprøver.Noe som jeg har bedt om når vi var i stimuleringsbehandling..
Så kom jeg til ultralyd på syklusdag 38, før de kunne eventuelt utskrive provera for meg å fremkalle mensen. Gynekologen som tok ultralyd kalte meg for verdens tålmodigste dame. Han skjønte ikke hvorfor de bestemte seg å vente så lenge, han hadde egentlig gått for fersk syklus siden jeg reagerte så fint på medisiner. Så skjønte han ikke hele venting med prøving opplegg. Men men. Vi tok ultralyd og der kom sjokket. Jeg har visst hatt eggløsning! Eneste vi fikk vite er at det måtte skje nylig, men ikke når. 10000 tanker. Okei, hva nå da? Kunne jeg blir gravid? Progesteron tester visste at eggløsning skjedde nylig, hcg var negativ, men mulig at den ble tatt på sånn dpo 4.
Da bestemte jeg å kjempe. Tekstet Porsgrunn at jeg vil ha mulighet for å få innsett i april, beste syklus. Og da kom det fram - spørsmål om når vlir neste syklus (er ikke overrasket lenger at de svarer meg som pm de ikke leste journalen min) fordi de tenker på påskeferie.. etter mye fram og tilbake fikk jeg kranglet meg til avtalt at hvis jeg får mensen 27.03 eller senere, så får vi innsett neste syklus. Men det betyr at blodprøver og alt dette var jo bare fordi de trodde at noe krasjer med påska. Altså - seriøst? Kunne de ikke bare si det?
Så nå sitter jeg her noen dager senere - samtidig ber jeg for graviditet og for forsinket mensen, slik at vi får innsett neste måned. Får beskjed om 3 andre som har just blitt gravide i nærmeste sirkel og prøver å ikke klikke.
Dette er langt innlegg, men det er viktig for meg å få alt ut, for å kanskje vise til meg selv at dette har vært lang og tung reise på ekte, ikke bare i hodet mitt. Jeg vet at alle må kjempe for noe. Men jeg føler at jeg har gjort og ofret så mye og fortsatt er på samme sted, bare denne gsngen med litt mindre jeans og magen som ikke tåler mer enn 100 gram med yoghurt om gangen.
Sender klem til alle dere
Jeg tenker at kanskje det hjelper noen å lese det, kanskje det føler seg mindre alene og det hjelper jo kanskje meg for å skrive det ned.
Jeg blir 29 i september og da blir det også 10 år siden jeg for første gang fikk høre at jeg har PCOS. Som nesten alle både her i Norge og i utlandet fikk jeg ikke vite noe særlig om hva pcos er for noe, før det var for sent.
Det at jeg ikke har noe syklus ble en morsom fun fact om meg i tidlig 20-årene, vekt som vokste ble forklart med stress og dårlige matvaner. Så traff jeg mannen i mitt liv og når jeg ble 25, så var vi egentlig klare å få barn. Med da jeg gikk til lege, fikk jeg valg mellom vektnedgang eller medisiner. Jeg valgte det første.
Etter 1 år med intens prøving av alt mulig rart (og kommentarer fra ernæringsfysiolog som mente at det er jo helt innafor at jeg spiser 1200 kcal hvis det hjelper) fikk jeg tilbud om slankeoperasjon. Ble fortalt at så mange med pcos burde ta det, at det kommer til å løse alt. Vekta, hårvekst, fertilitet.
Tja..
jeg gikk ned i vekt. Det var absolutt ikke dans på roser, jeg har jobbet ræva ut av meg, gikk ned 40 kg og er per dags dato normalvektig - fikk beskjed av leger at jeg har prestert og at de har aldri forventet slik resultat hos meg. Og det er gøy. Mindre hår er også fantastisk.. Men hvor er min syklus? Vi ventet som anbefalt 1 år etter operasjon med å finne ut av det, men etter 6 måneder visste jeg allerede at noe er galt. Om det er på grunn av vitaminmangel, genetikk, bad luck eller for noe som helst - det kunne/ville ikke noen forklare til oss. I april, 1 år etter operasjon begynte vi med letrozole for å fremkalle eggløsning hos privat gynekolog. Etter 6 måneder av å øke dose ble det endelig eggløsning og på det andre forsøket med høy dose - positiv test. Jeg var gravid. Men dessverre bare i 2 dager.
Etter det har jeg sett positive tester ganske ofte, nesten hver syklus - men ingen etter 14 dpo.
Rundt det første kjemiske vår fikk vi plass i fertilitetsklinikk i Porsgrunn. Ble møtt med smil og forsikringer at jeg ikke burde stresse, jeg er ung og sånt sett så er det ikke noe galt med meg. Nei vel? Så bra da. De ville bare fortsette på letrozole, men lavere dose og inkludere andre medisiner som de bruker ved ivf. Uten å sjekke om de er tilgjengelige..
Etter 2 sykluser (høst/vinter 2025) med klinikken som endrer planer, setter medisiner for sent og nekter å forklare hva er planen videre, sa jeg nok og ba om ivf. Det fikk vi ja for med en gang og da kom det ny bølge av håp og forvirring.
Jeg har høy amh, så vi visste at klinikken vil være forsiktig. Etter den første runde med stimulering så de så mange som 38 egg på ultralyd. Da ble totalfryst bestemt, selv om til slutt så fikk vi ut bare 14 egg. Hadde perfekt slimhinne den syklusen, ingen overstinulering, gynekolog skjønte ikke hvorfor de ville fryse ned. Men okei, tenkte jeg. Tar jo ikke så lang tid til neste syklus.
Vi fikk fryst ned 5 fantastiske embryo, 5AA, 4AA, 4BA og 4 BB. Fikk beskjed å vente på mensen som for en gang skyld kom fort og min syklus avsluttet etter 28 dager, for andre gsng i mitt liv. Så fikk jeg beskjed - så bra, da blir det letrozole denne syklusen og ingen insett - slag i magen. Ok, jeg kunne jo forutse at de vil vente en full syklus etter insett. Og at de vil bruke letrozole for at jeg har normal syklus. Men hvorfor i alle dager måtte vi på ultralyd og planlegge samleie? Har aldri lest eller hørt om noen som måtte prøve i pausesyklus. Prøvde å spørre sykepleie i Porsgrunn, men da hadde hun ikke tid til å lese journalen min..
Da var vi tilbake på stimulering igjen og hodet klarte ikke å følge med. Midt i ivf driver vi med samme behandling som ikke fungerte sist. men kanskje det går bra, men kanskje ikke..
Så gikk det ikke bra. CD 18 fikk ikke eggløsning og med dette fikk jeg beskjed at vi skal utsette insett enda lengre og at det ikke blir innsett neste syklus, bare blodprøver.Noe som jeg har bedt om når vi var i stimuleringsbehandling..
Så kom jeg til ultralyd på syklusdag 38, før de kunne eventuelt utskrive provera for meg å fremkalle mensen. Gynekologen som tok ultralyd kalte meg for verdens tålmodigste dame. Han skjønte ikke hvorfor de bestemte seg å vente så lenge, han hadde egentlig gått for fersk syklus siden jeg reagerte så fint på medisiner. Så skjønte han ikke hele venting med prøving opplegg. Men men. Vi tok ultralyd og der kom sjokket. Jeg har visst hatt eggløsning! Eneste vi fikk vite er at det måtte skje nylig, men ikke når. 10000 tanker. Okei, hva nå da? Kunne jeg blir gravid? Progesteron tester visste at eggløsning skjedde nylig, hcg var negativ, men mulig at den ble tatt på sånn dpo 4.
Da bestemte jeg å kjempe. Tekstet Porsgrunn at jeg vil ha mulighet for å få innsett i april, beste syklus. Og da kom det fram - spørsmål om når vlir neste syklus (er ikke overrasket lenger at de svarer meg som pm de ikke leste journalen min) fordi de tenker på påskeferie.. etter mye fram og tilbake fikk jeg kranglet meg til avtalt at hvis jeg får mensen 27.03 eller senere, så får vi innsett neste syklus. Men det betyr at blodprøver og alt dette var jo bare fordi de trodde at noe krasjer med påska. Altså - seriøst? Kunne de ikke bare si det?
Så nå sitter jeg her noen dager senere - samtidig ber jeg for graviditet og for forsinket mensen, slik at vi får innsett neste måned. Får beskjed om 3 andre som har just blitt gravide i nærmeste sirkel og prøver å ikke klikke.
Dette er langt innlegg, men det er viktig for meg å få alt ut, for å kanskje vise til meg selv at dette har vært lang og tung reise på ekte, ikke bare i hodet mitt. Jeg vet at alle må kjempe for noe. Men jeg føler at jeg har gjort og ofret så mye og fortsatt er på samme sted, bare denne gsngen med litt mindre jeans og magen som ikke tåler mer enn 100 gram med yoghurt om gangen.
Sender klem til alle dere