snowyo
Andre møte med forumet
Ja, hvordan skal man egentlig starte.. Jeg og kjæresten min har vært sammen i et år nå i mai. Har aldri vært så forelsket før, og følte at nå kunne jeg endelig ha det bra.
I fjor høst begynte jeg på voksenopplæring for å endelig bli ferdig med videregående, som har blitt utsatt så mange ganger pga andre uforutsette hendelser, blant annet graviditet med sønnen min, som nå blir 3 i april. Jeg hadde et tungt svangerskap med han, der jeg fant ut 2 mnd før fødsel at barnefaren hadde sendt nakenbilder med ei 15(!) år gammel jente. Har for det meste klart meg alene med sønnen min, men har nå flyttet til samme sted som bf bor pga skolegangen. Han har nå samvær med ham annenhver helg, noe som heldigvis funker veldig bra, men gud det har vært en lang vei dit...
Nå blir det mye info på en gang her, men føler at jeg bare vil skrive i fra meg, og håper det er greit..
Det er nå 1 mnd siden kjæresten min fortalte at han hadde vært utro før jul... (fortalte meg det 2 mnd etter det skjedde). Han hadde vært på julebord og blitt med en annen jente hjem..
Jeg ble helt knust, klarte ikke spise, klarte nesten ikke fungere. Så kan dere jo gjette hvorfor jeg legger dette innlegget inn her? Jo, 1 uke etterpå lyste to streker mot meg. Jeg har ikke gått på prevensjon på en stund, fordi jeg plutselig fikk ekstremt dårlig hud etter jeg fikk barn, aldri hatt kviser før! Kjæresten sa at jeg bare kunne slutte på p-pillene om det var det som ga meg dårlig hud, og vi snakket såvidt om det at om det kom et barn nå, så hadde det ikke vært krise. Det hadde jo ikke det nei, hvis han ikke hadde valgt å være utro.
Dagene bare går, og jeg er like lei meg hver dag. Jeg føler meg så ekstremt alene. Vi prøver å få forholdet til å funke, men det er bare så ekstremt vanskelig. Jeg klarer ikke stole på han, og tiden vi ikke er sammen, sitter jeg bare og plager meg selv med mine egne tanker. Føler meg ikke god nok. Jeg sliter meg gjennom skoledagene, eneste som holder meg oppe er den nydelige sønnen min, som virkelig er det eneste som gir meg glede nå.
Har lyst å glede meg over graviditeten, at et lite mirakel vokser i magen min, men det er så vanskelig. Tanken på at risikoen for at jeg blir alene med 2 stk er skremmende. Hadde lovet meg selv at neste gang jeg ble gravid skulle det være med en jeg virkelig følte meg elsket av, og som jeg selv virkelig elsket.. Hvordan kan jeg noen gang stole på han igjen?
Beklager for et så trist innlegg, men er så nedfor, og vet ikke helt hvem jeg skal snakke med dette om.. Dere virker som noen herlige jenter utifra det jeg ser i andre innlegg her!
I fjor høst begynte jeg på voksenopplæring for å endelig bli ferdig med videregående, som har blitt utsatt så mange ganger pga andre uforutsette hendelser, blant annet graviditet med sønnen min, som nå blir 3 i april. Jeg hadde et tungt svangerskap med han, der jeg fant ut 2 mnd før fødsel at barnefaren hadde sendt nakenbilder med ei 15(!) år gammel jente. Har for det meste klart meg alene med sønnen min, men har nå flyttet til samme sted som bf bor pga skolegangen. Han har nå samvær med ham annenhver helg, noe som heldigvis funker veldig bra, men gud det har vært en lang vei dit...
Nå blir det mye info på en gang her, men føler at jeg bare vil skrive i fra meg, og håper det er greit..
Det er nå 1 mnd siden kjæresten min fortalte at han hadde vært utro før jul... (fortalte meg det 2 mnd etter det skjedde). Han hadde vært på julebord og blitt med en annen jente hjem..
Jeg ble helt knust, klarte ikke spise, klarte nesten ikke fungere. Så kan dere jo gjette hvorfor jeg legger dette innlegget inn her? Jo, 1 uke etterpå lyste to streker mot meg. Jeg har ikke gått på prevensjon på en stund, fordi jeg plutselig fikk ekstremt dårlig hud etter jeg fikk barn, aldri hatt kviser før! Kjæresten sa at jeg bare kunne slutte på p-pillene om det var det som ga meg dårlig hud, og vi snakket såvidt om det at om det kom et barn nå, så hadde det ikke vært krise. Det hadde jo ikke det nei, hvis han ikke hadde valgt å være utro.
Dagene bare går, og jeg er like lei meg hver dag. Jeg føler meg så ekstremt alene. Vi prøver å få forholdet til å funke, men det er bare så ekstremt vanskelig. Jeg klarer ikke stole på han, og tiden vi ikke er sammen, sitter jeg bare og plager meg selv med mine egne tanker. Føler meg ikke god nok. Jeg sliter meg gjennom skoledagene, eneste som holder meg oppe er den nydelige sønnen min, som virkelig er det eneste som gir meg glede nå.
Har lyst å glede meg over graviditeten, at et lite mirakel vokser i magen min, men det er så vanskelig. Tanken på at risikoen for at jeg blir alene med 2 stk er skremmende. Hadde lovet meg selv at neste gang jeg ble gravid skulle det være med en jeg virkelig følte meg elsket av, og som jeg selv virkelig elsket.. Hvordan kan jeg noen gang stole på han igjen?
Beklager for et så trist innlegg, men er så nedfor, og vet ikke helt hvem jeg skal snakke med dette om.. Dere virker som noen herlige jenter utifra det jeg ser i andre innlegg her!
det må være utrolig tungt det du går igjennom nå. Du skriver at du ikke helt vet hvem du skal snakke med, og det høres ut som dette er noe du trenger. Ingen kan gå med alle de tankene og følelsene helt alene. Har dere vurdert å sammen oppsøke noen for å prøve å finne tilbake, og slik at du kan se om du kan stole på han igjen?
Her må du bare ta tiden til hjelp og føle på hva som er riktig for deg. Håper du snart føler deg bedre 
