En utblåsning om jobbsituasjon

Cashmere

Cashmere

Blir kjent med forumet
Jeg er ikke helt sikker på hva jeg vil fram til med dette, men har bare behov for å lufte det med noen andre gravide..

Jeg var heldig og fikk jobb i vår, som jeg startet i nå i august. Det er såklart veldig mange ting å sette seg inn i og bli kjent med, og ikke minst mye arbeid. Jeg har aldri før jobba 100% (og dette er første «ordentlige» jobb etter utdannelsen). Men jeg tenkte det var like greit å kombinere det med et svangerskap! :P (Vi har en gutt på 4 fra før og har venta veldig lenge på en økonomisk anledning til å prøve å gjøre ham til storebror).

Jeg har heldigvis vært minimalt kvalm (er nå 8+3), men ble syk (bihulebet) allerede etter etpar dager i den nye jobben pga stress (det kjer stadig vekk). Føler en del på press fra sjefen som også er i ny jobb og sikkert er stressa selv. Men pga et par kjedelige episoder som har svekka tilliten min til ham (og omvendt?), føler jeg meg ikke klar for å fortelle om graviditeten, og at den gjør meg litt mer sliten enn vanlig. Jeg ligger litt etter med noe arbeid, men alle kollegene sier at det er vanlig å få dispensasjon med den type oppgaver når en er ny. Det virka dessverre ikke helt sånn da jeg snakka med sjefen om det.

Jeg vet at jeg bare må ta meg sammen og få kommet à jour, men er såå lei av jobben allerede. Og veldig sliten. Må jobbe på kvelden ofte også. Jeg juger hvis jeg sier at jeg ikke lengter etter permisjon ca hver eneste dag...

Det skal nevnes at kollegene er veldig hyggelige og at jeg føler jeg mestrer jobben greit. Allikevel føler jeg ikke at jeg trives helt, dessverre.

Takk for at du leste.:signs001
 
Off! Aldri lett å være ny i jobb, men å være gravid i tillegg gitt[emoji28] Godt å ha det økonomiske på plass da<3
 
Cashmere skrev:
Jeg er ikke helt sikker på hva jeg vil fram til med dette, men har bare behov for å lufte det med noen andre gravide..

Jeg var heldig og fikk jobb i vår, som jeg startet i nå i august. Det er såklart veldig mange ting å sette seg inn i og bli kjent med, og ikke minst mye arbeid. Jeg har aldri før jobba 100% (og dette er første «ordentlige» jobb etter utdannelsen). Men jeg tenkte det var like greit å kombinere det med et svangerskap! :p (Vi har en gutt på 4 fra før og har venta veldig lenge på en økonomisk anledning til å prøve å gjøre ham til storebror).

Jeg har heldigvis vært minimalt kvalm (er nå 8+3), men ble syk (bihulebet) allerede etter etpar dager i den nye jobben pga stress (det kjer stadig vekk). Føler en del på press fra sjefen som også er i ny jobb og sikkert er stressa selv. Men pga et par kjedelige episoder som har svekka tilliten min til ham (og omvendt?), føler jeg meg ikke klar for å fortelle om graviditeten, og at den gjør meg litt mer sliten enn vanlig. Jeg ligger litt etter med noe arbeid, men alle kollegene sier at det er vanlig å få dispensasjon med den type oppgaver når en er ny. Det virka dessverre ikke helt sånn da jeg snakka med sjefen om det.

Jeg vet at jeg bare må ta meg sammen og få kommet à jour, men er såå lei av jobben allerede. Og veldig sliten. Må jobbe på kvelden ofte også. Jeg juger hvis jeg sier at jeg ikke lengter etter permisjon ca hver eneste dag...

Det skal nevnes at kollegene er veldig hyggelige og at jeg føler jeg mestrer jobben greit. Allikevel føler jeg ikke at jeg trives helt, dessverre.

Takk for at du leste.:signs001
Klikk for å utvide …
Uff, ikke så greit. Jeg ville nok likevel forsøkt å ta en prat med lederen din. Kanskje ført om arbeidssituasjonen og at du opplever at det må kveldsarbeid til for å holde seg ajour, så kanskje dere kan finne en løsning. Liker du arbeidsoppgavene da? Så kan du ta det med graviditeten litt senere. Lykke til!!
 
GunnElise skrev:
Uff, ikke så greit. Jeg ville nok likevel forsøkt å ta en prat med lederen din. Kanskje ført om arbeidssituasjonen og at du opplever at det må kveldsarbeid til for å holde seg ajour, så kanskje dere kan finne en løsning. Liker du arbeidsoppgavene da? Så kan du ta det med graviditeten litt senere. Lykke til!!
Klikk for å utvide …

Tusen takk! :)

Jeg regner ikke med så mye medfølelse eller tilrettelegging av denne type oppgaver, det må bare gjøres (og jeg er heldigvis på god vei nå). Jeg begynner å like jobben litt mer for hver dag som går, heldigvis! Men nå begynner magen virkelig å komme til syne, så må kanskje si noe snart. Vil jo helst vente lenger, men. Siden jeg ikke er dårlig.
 
Cashmere skrev:
Tusen takk! :)

Jeg regner ikke med så mye medfølelse eller tilrettelegging av denne type oppgaver, det må bare gjøres (og jeg er heldigvis på god vei nå). Jeg begynner å like jobben litt mer for hver dag som går, heldigvis! Men nå begynner magen virkelig å komme til syne, så må kanskje si noe snart. Vil jo helst vente lenger, men. Siden jeg ikke er dårlig.
Klikk for å utvide …
Hvilken uke er du?
 
Det tar jo alltid litt tid å sette seg inn i en ny jobb. Tror bare du må senke skuldrene å gi det litt tid. Hvis du ikke trenger tilrettelegging ville jeg ventet med å fortelle det til nærmere uke 12. Uansett hva du velger lykke til det går seg til skal du se :):)
 
  • Liker
Reactions: B
Det pleier å hjelpe å snakke om det med andre. Så godt du kan få ut litt til oss :) ta en prat med legen eller jordmoren din. Det kan hjelpe det og. Da føler man at man har støtte fra en viktig part, som kan gjøre det lettere å si det til sjefen. Jeg snakket selv med min lege om jobbsituasjonen min. Han anbefalte meg å si det for å lette på min situasjon. Noe det absolutt gjorde! Selv om sjefen min ikke er like fornøyd som meg med situasjonen, er det nå sånn det er. Sett deg selv og barnet først! Vær litt ego ;)
 
Jeg skjønner deg litt, jeg starter i ny jobb i uke 12[emoji85] har ikke sagt i fra enn da men kommer til å gjøre det så snart jeg starter, men jeg synes jo det er litt ekkelt klassisk at den "nye" går rett ut i permisjon. Tror det viktigeste er bare å si det når en er klar, jobben er uansett ikke det viktigeste i verden lenger når en venter barn.
 
Takk for støttende ord, alle sammen! Godt å høre hva dere tenker. :)

Jeg er stressa nå, for jeg føler jeg MÅ bli ferdig med noe nå i helga, men orker rett og slett ikke å jobbe så mye. Og jeg er litt redd for å bli konfrontert av sjefen. Han veit at jeg jobber med saken, men syns sikkert jeg har en fart som en snegle.

Men jeg syns det er litt teit å komme med gravid-kortet nå.. For faktisk har denne situasjonen ikke så mye med at jeg er gravid å gjøre; jeg burde fått mer slækk i begynnelsen med den type arbeid FORDI JEG ER NY, det forteller kollegene meg.

Jeg er straks i uke 9. :)
 
Donna skrev:
Det pleier å hjelpe å snakke om det med andre. Så godt du kan få ut litt til oss :) ta en prat med legen eller jordmoren din. Det kan hjelpe det og. Da føler man at man har støtte fra en viktig part, som kan gjøre det lettere å si det til sjefen. Jeg snakket selv med min lege om jobbsituasjonen min. Han anbefalte meg å si det for å lette på min situasjon. Noe det absolutt gjorde! Selv om sjefen min ikke er like fornøyd som meg med situasjonen, er det nå sånn det er. Sett deg selv og barnet først! Vær litt ego ;)
Klikk for å utvide …

Hvor langt var du da du fortalte det til sjefen? Var det fordi du hadde utfordringer pga graviditeten på jobben? Hvordan tok han det? Min sjef er helt ny (som sjef), og jeg er veldig spent på hvordan han uttrykker seg når jeg skal si det! Han er midt i 30-åra og har tre eller fire barn selv! Men han er som sagt ny og sikkert derfor litt stressa. Så han blir sikkert ikke mindre stressa av at en av de nyansatte skal ut i permisjon etter sju-åtte måneder..
 
RainbowDash skrev:
Jeg skjønner deg litt, jeg starter i ny jobb i uke 12[emoji85] har ikke sagt i fra enn da men kommer til å gjøre det så snart jeg starter, men jeg synes jo det er litt ekkelt klassisk at den "nye" går rett ut i permisjon. Tror det viktigeste er bare å si det når en er klar, jobben er uansett ikke det viktigeste i verden lenger når en venter barn.
Klikk for å utvide …
Helt sant! Jobben kommer forresten aldri til å være det viktigste i livet mitt. :p Men ja, det er ekkelt å være den nyansatte som skal ut i permisjon med én gang. Men det er jo sånn samfunnet er lagt opp, så da må man bare regne med det. Jeg har nesten bare kvinnlige kolleger, men merker at det skal bli litt tøft å si allikevel (eller kanskje derfor). Vi får bare manne oss opp (haha, passende ord..) ;)

Lykke til med nye jobb! :)
 
Cashmere skrev:
Hvor langt var du da du fortalte det til sjefen? Var det fordi du hadde utfordringer pga graviditeten på jobben? Hvordan tok han det? Min sjef er helt ny (som sjef), og jeg er veldig spent på hvordan han uttrykker seg når jeg skal si det! Han er midt i 30-åra og har tre eller fire barn selv! Men han er som sagt ny og sikkert derfor litt stressa. Så han blir sikkert ikke mindre stressa av at en av de nyansatte skal ut i permisjon etter sju-åtte måneder..
Klikk for å utvide …

Jeg sliter med angst, og den ble værre da jeg gruet meg med å si det til sjefen. Akkurat som det var en ekstra ting å bære på hvis du skjønner. Det hjalp derfor å få sagt det. Man må jo si det til slutt uansett :) Sjefen min ble glad jeg sa det tidlig. Jeg var da 7-8 uker på vei. Sjefen min tok det helt greit. Man kan jo ikke bli sur. Så klart byr det jo alltid på en utfordring for en sjef når man får en sånn beskjed. Det er jo ikke som om noen arbeidsplasser er laget for at man skal bli gravide hvis du skjønner, men det er din fulle rett!! Det er en overgang for alle som får en slik beskjed, deg og meg og, også for sjefer. Så går det seg til :) lykke til <3
 
Jeg hadde også en jobb i forrige svangerskap, som jeg absolutt ikke trivdes i. Sjefen var kjipt og spurte meg i tilegg rett ut om jeg var gravid, rett etter uke 12, da jeg ved et par anledninger hadde reist fra jobb for å dra til lege. Jeg ble etterhvert sykemeldt 25%, deretter 50%, tilslutt 100%, et par mnd før termin. Sa opp jobben i permisjon [emoji23][emoji1384] Må innrømme at jeg er veldig umotivert for jobb denne gangen også. Nå jobber jeg alene på natt, med mange tunge løft/forflytninger. Jeg er flink til å ta hensyn til meg selv under svangerskap (mitt 3. nå), og har ikke dårlig samvittighet ovenfor jobb. Ellers gir jeg alt på jobb og trives, men baby går foran [emoji4]
 
Donna skrev:
Jeg sliter med angst, og den ble værre da jeg gruet meg med å si det til sjefen. Akkurat som det var en ekstra ting å bære på hvis du skjønner. Det hjalp derfor å få sagt det. Man må jo si det til slutt uansett :) Sjefen min ble glad jeg sa det tidlig. Jeg var da 7-8 uker på vei. Sjefen min tok det helt greit. Man kan jo ikke bli sur. Så klart byr det jo alltid på en utfordring for en sjef når man får en sånn beskjed. Det er jo ikke som om noen arbeidsplasser er laget for at man skal bli gravide hvis du skjønner, men det er din fulle rett!! Det er en overgang for alle som får en slik beskjed, deg og meg og, også for sjefer. Så går det seg til :) lykke til <3
Klikk for å utvide …

Tusen takk :) Glad det ble bedre for deg!
 
Begynte i ny jobb i fjor, og ble gravid etter 9 mnd. Sjefen sier veldig ofte til meg at han blir svært skuffet om jeg blir gravid de tre første årene jeg jobber der. Sier det selvfølgelig når det kun er oss to der. Hvis jeg er trøtt på jobb kan han skive til meg på Skype "Er du gravid?" Og etter jeg har svart "Haha, tulla bare". Jeg har en jobb med svært mye å lære og stort ansvar osv.. Så hans største frykt er at jeg blir gravid. Men jeg gruer meg til å fortelle ham det! Håper det ikke synes før jeg har vært der i ett år, rundt november. Da er jeg 4 mnd på vei.
 
Kenriketta skrev:
Begynte i ny jobb i fjor, og ble gravid etter 9 mnd. Sjefen sier veldig ofte til meg at han blir svært skuffet om jeg blir gravid de tre første årene jeg jobber der. Sier det selvfølgelig når det kun er oss to der. Hvis jeg er trøtt på jobb kan han skive til meg på Skype "Er du gravid?" Og etter jeg har svart "Haha, tulla bare". Jeg har en jobb med svært mye å lære og stort ansvar osv.. Så hans største frykt er at jeg blir gravid. Men jeg gruer meg til å fortelle ham det! Håper det ikke synes før jeg har vært der i ett år, rundt november. Da er jeg 4 mnd på vei.
Klikk for å utvide …

Oj, det er jo IKKE greit! Han har vel ikke lov til å uttale sånt, uansett burde han holde seg for god for det! Prøv å ikke la deg stresse av det. Jobbe kan man gjøre hele livet, det er nå du er gravid og skal få barn, og det er det ingen som skal få ødelegge! Lykke til, håper at du kan slappe av og ikke være engstelig. Og ikke minst at han gir deg en profesjonell og medmenneskelig reaksjon!
 
Kenriketta skrev:
Begynte i ny jobb i fjor, og ble gravid etter 9 mnd. Sjefen sier veldig ofte til meg at han blir svært skuffet om jeg blir gravid de tre første årene jeg jobber der. Sier det selvfølgelig når det kun er oss to der. Hvis jeg er trøtt på jobb kan han skive til meg på Skype "Er du gravid?" Og etter jeg har svart "Haha, tulla bare". Jeg har en jobb med svært mye å lære og stort ansvar osv.. Så hans største frykt er at jeg blir gravid. Men jeg gruer meg til å fortelle ham det! Håper det ikke synes før jeg har vært der i ett år, rundt november. Da er jeg 4 mnd på vei.
Klikk for å utvide …

Dette er virkelig ikke greit! Men det er han som er barnslig, og du skal ikke ha dårlig samvittighet for at du er gravid! Graviditet kan ikke planlegges og man bør ikke vente med det pga jobbsituasjon. Det har jeg en mor og en tante som har gjort, og i dag angrer de på det da de kanskje hadde hatt flere unger hvis det ikke var for det... [emoji6] Det er jo det som er viktigeste i livet! [emoji173]️
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp