En uke til bomben slippes

[Oktoberstorken]

Grugleder meg og er fortsatt i villrede for hvordan jeg skal si jeg er gravid igjen...

Blir kun min mor og evt venninna mi som får vite nå så "tidlig".. resten får vite i juni en gang tenker jeg....

Skal på OUL denne uka og kjønn er så å si klart så det er jo greit men hvordan jeg skal fortelle gjør meg nervøs og spent.. skal jeg vise et bilde fra oul? Skrive et kort? Si det kun muntlig. Kjøpe en liten ting med hint??

 

[Nikita82]

Grugleder meg og er fortsatt i villrede for hvordan jeg skal si jeg er gravid igjen...

Blir kun min mor og evt venninna mi som får vite nå så "tidlig".. resten får vite i juni en gang tenker jeg....

Skal på OUL denne uka og kjønn er så å si klart så det er jo greit men hvordan jeg skal fortelle gjør meg nervøs og spent.. skal jeg vise et bilde fra oul? Skrive et kort? Si det kun muntlig. Kjøpe en liten ting med hint??

Off , jeg forstår deg godt Har ikke noe gode forslag på hvordan du skal si det , men kanskje like greit å bare si det rett ut ?
Jeg er i litt samme situasjon selv , har ikke sagt noe til min familie da jeg vet det vil bli tatt dårlig imot. Jeg har ingen kontakt med foreldrene mine til vanlig , men må vel på et tidspunkt fortelle det allikevel

 

[Oktoberstorken]

Off , jeg forstår deg godt Har ikke noe gode forslag på hvordan du skal si det , men kanskje like greit å bare si det rett ut ?
Jeg er i litt samme situasjon selv , har ikke sagt noe til min familie da jeg vet det vil bli tatt dårlig imot. Jeg har ingen kontakt med foreldrene mine til vanlig , men må vel på et tidspunkt fortelle det allikevel

Ja misunner de som har "normal" familie... Vet ikke om jeg tør å si det rett ut... Er dårlig med ord når jeg blir nervøs det er nå våre liv da.. vi velger jo våre liv selv at noen skal kjøre over andre som enkelte gjør er bare fryktelig dårlig gjort...

 

[Nikita82]

Ja misunner de som har "normal" familie... Vet ikke om jeg tør å si det rett ut... Er dårlig med ord når jeg blir nervøs det er nå våre liv da.. vi velger jo våre liv selv at noen skal kjøre over andre som enkelte gjør er bare fryktelig dårlig gjort...

Det er fryktelig trist at det er slik ja Vi er voksne med våres liv , og det at vi skal ha et barn til uansett hvor mange eller få vi har fra før av burde være en god nyhet , ikke noe vi må grue oss til å fortelle
Håper der går greit for deg å slippe bomben

 

[Naoomi]

Ja misunner de som har "normal" familie... Vet ikke om jeg tør å si det rett ut... Er dårlig med ord når jeg blir nervøs det er nå våre liv da.. vi velger jo våre liv selv at noen skal kjøre over andre som enkelte gjør er bare fryktelig dårlig gjort...

Syns det er så trist at du skal måtte grue deg til å fortelle nyheten om det største som skal skje i livet! Tenker ikke bare på deg, men også alle andre som gruer seg til å fortelle den store nyheten til familie og venner... Familien burde juble og støtte deg uansett om det er barn nr 1,2,3 eller 7! Det er like stort uansett å få et nytt liv inn i denne verden. Tror bare jeg ville sagt det rett ut hvis jeg var i din situasjon, så får reaksjonene bli som de blir. Kanskje du blir positivt overrasket tross alt? Masse lykke til med å dele nyheten, håper du vil føle deg bedre etterpå!

 

[Mininr3]

Jeg føler sånn med deg! Her er hemmeligheten godt bevart enda, men den må ut i løpet av kort tid. Gruer meg ekstremt, har mareritt om natta om det til og med

ønsker deg lykke til, og krysser finga for oss begge

 

[Kulenr3]

Lykke til! Tenke på seg selv og ikke bry seg. Dette er min nr 3 - med far nr 3

Var i et forhold med begge de to første, men av en eller annen grunn gikk det ikke i lengden. Jeg hadde egentlig innfunnet meg med å kose meg med de to jeg hadde og var ferdig med menn for en periode, men så traff jeg sambo (som ikke hadde barn fra før), og plutselig ble jeg overtalt til nr 3. Altså, ting skjer bare. Er ikke alt vi kan kontrollere eller bruke for mye energi til å tenke på. Blir vel fort litt snakk her også siden jeg bor på en liten plass...

 

[Xenalita]

Jeg gleder meg til å dele nyheten med venner og de aller nærmeste.
Men jeg vet samtidig at det er noen som kommer til å komme med negative bemerkninger og enkelte i mine barns kretser kommer til og med til å åpenlyst kritisere meg. Eksen min sin familie blant annet
Men jeg skal leve livet mitt slik jeg selv ønsker. Og alle de som ønsker meg negativitet kan ryke og reise en viss plass!
Ingen skal få makten til å ta fra meg gleden ved å få dette barnet! Heldigvis ønsker kjæresten min sin familie at vi skal stifte familie og spør etter når vi skal få ut fingeren og lage barn sammen.. Så reaksjonene der kommer til å være utelukkende positive!!

Jeg er rimelig usikker selv for hvilken fremgangsmåte vi skal bruke...
Har lyst til å kle opp minstejenta i en t-skjorte med «jeg skal bli storesøster» på..
Men vurderer også å bare la typen stå for all praten og la han være den som avslører dette... Ettersom det er hans første barn, men mitt fjerde..

 

[Isla]

Vet akkurat hvordan dette er. Har to fra før, før jeg møtte sambo. Ingen av de to svangerskapene var noe glede å fortelle. Med første var jeg i et fast forhold, over flere år. Sammen i 6 år men jeg var jo ung. 19 når jeg ble mamma. Absolutt ingen glede å fortelle det, selv om vi gledet oss over det.

Nr 2 er en annen historie. Han kom 9 år etter og har alltid vært alene med han. Så var en ensom glede. Å ingen lykke å fortelle.

10 år etter og med en samboer, verdens beste stepappa, snilleste på jord og svigermors drøm. Så ønsker vi oss barn sammen. Han har jo ingen barn fra før. Vi blir gravide i 2018 og da sier jeg det bare rett ut. Til min familie. Ventet til uke 11 etter tul så vi var sikker på at ungen levde osv. Men hans familie og mine barn ble gjort stas på når det ble fortalt å for en glede.

Men denne gang var vi også sikre på at vi skulle ha en til etterpå så det sa jeg klart i fra om når min side tutret om at ja dette ble siste da. Nei sier jeg, vi skal ha to tette vi.

Så denne gangen så tar vi faktisk gjort stas på å fortelle det til min side Ikke at de akkurat hoppet i taket men vi og ungene syntes det var Morro å si det på en morsom måte

 

[Mininr3]

Lykke til! Tenke på seg selv og ikke bry seg. Dette er min nr 3 - med far nr 3

Var i et forhold med begge de to første, men av en eller annen grunn gikk det ikke i lengden. Jeg hadde egentlig innfunnet meg med å kose meg med de to jeg hadde og var ferdig med menn for en periode, men så traff jeg sambo (som ikke hadde barn fra før), og plutselig ble jeg overtalt til nr 3. Altså, ting skjer bare. Er ikke alt vi kan kontrollere eller bruke for mye energi til å tenke på. Blir vel fort litt snakk her også siden jeg bor på en liten plass...

Er som å høre min historie det her

 

[lilleperle]

Jeg mener at å få barn må man få bestemme selv Men i spesielle tilfeller så er ikke alle i en livssituasjon der det er det klokeste valget da feks. mtp. rus osv.
Men hvorfor gleder de seg ikke på deres vegne?
Er det sånn at de må sitte barnevakt 24/7?

Jeg vet av et vennepar som har 2 barn hvor et av barna har en krevende diagnose og de har gjort noen livsstilsvalg som gjør at det går utover alle andre, spesielt besteforeldrene til barna (de har kun ett sett besteforeldre) som hele tiden FORVENTES å stille opp og slite seg ut - hvor de er skrale, dårlig form og har vonde kropper.. Valgene dette paret har gjort har KUN gått utover familien deres som må jobbe seg ihjel fordi de ikke har tenkt på andre enn seg selv (dette valget var ikke en nødvendighet, men en luksus kan jeg avsløre). Forholdet mellom dette foreldreparet har heller ikke vært på topp, likevel ønsker fruen seg et barn nr. 3. Selvfølgelig er det deres valg, men det som gjør at vi rundt blir nølende til dette er fordi det viser seg at det blir ekstremt mye på de rundt hvis ting skjærer seg eller lignende, så man tenker jo «hvorfor kan de ikke være fornøyd med det de har og prøve å få til en god livskvalitet med det de har nå, å ikke forhaste seg videre hele tiden?». Dette er jo deres valg, men noen valg går unødvendig mye utover andre. Dermed lurer jeg:

Er det fremdeles ingen andres sak hvis det i høyeste grad går utover andre?

 

[Oktoberstorken]

Jeg mener at å få barn må man få bestemme selv Men i spesielle tilfeller så er ikke alle i en livssituasjon der det er det klokeste valget da feks. mtp. rus osv.
Men hvorfor gleder de seg ikke på deres vegne?
Er det sånn at de må sitte barnevakt 24/7?

Jeg vet av et vennepar som har 2 barn hvor et av barna har en krevende diagnose og de har gjort noen livsstilsvalg som gjør at det går utover alle andre, spesielt besteforeldrene til barna (de har kun ett sett besteforeldre) som hele tiden FORVENTES å stille opp og slite seg ut - hvor de er skrale, dårlig form og har vonde kropper.. Valgene dette paret har gjort har KUN gått utover familien deres som må jobbe seg ihjel fordi de ikke har tenkt på andre enn seg selv (dette valget var ikke en nødvendighet, men en luksus kan jeg avsløre). Forholdet mellom dette foreldreparet har heller ikke vært på topp, likevel ønsker fruen seg et barn nr. 3. Selvfølgelig er det deres valg, men det som gjør at vi rundt blir nølende til dette er fordi det viser seg at det blir ekstremt mye på de rundt hvis ting skjærer seg eller lignende, så man tenker jo «hvorfor kan de ikke være fornøyd med det de har og prøve å få til en god livskvalitet med det de har nå, å ikke forhaste seg videre hele tiden?». Dette er jo deres valg, men noen valg går unødvendig mye utover andre. Dermed lurer jeg:
Er det fremdeles ingen andres sak hvis det i høyeste grad går utover andre?

Hun ser dem kanskje 10 ganger i året da vi ikke bor i nærheten og hun jobber mye. Det går ikke utover noen andre. Har aldri hatt barnevakt og eldste er 11 år så det sier sitt! Her er det rett og slett fordi ingen andre i familien har så mange barn, og jeg sliter med bl.a. fibromyalgi. Har også fått beskjed om at dette er vår siste sjanse til å få barn av to overleger som ba oss starte så fort som mulig med prøvingen.

 

[Oktober2020baby]

Lykke til! Tenke på seg selv og ikke bry seg. Dette er min nr 3 - med far nr 3

Var i et forhold med begge de to første, men av en eller annen grunn gikk det ikke i lengden. Jeg hadde egentlig innfunnet meg med å kose meg med de to jeg hadde og var ferdig med menn for en periode, men så traff jeg sambo (som ikke hadde barn fra før), og plutselig ble jeg overtalt til nr 3. Altså, ting skjer bare. Er ikke alt vi kan kontrollere eller bruke for mye energi til å tenke på. Blir vel fort litt snakk her også siden jeg bor på en liten plass...

«People make plans, and God laughs» Det er noe i det ordtaket der. Livet skjer og folk får bare snakke. Husk de som sladrer mest er også de som har ett miserabelt liv selv og MÅ fokusere på noen andre. Det viktigste er at barna har det bra og at du er lykkelig. Masse lykke til!

 

[lilleperle]

Hun ser dem kanskje 10 ganger i året da vi ikke bor i nærheten og hun jobber mye. Det går ikke utover noen andre. Har aldri hatt barnevakt og eldste er 11 år så det sier sitt! Her er det rett og slett fordi ingen andre i familien har så mange barn, og jeg sliter med bl.a. fibromyalgi. Har også fått beskjed om at dette er vår siste sjanse til å få barn av to overleger som ba oss starte så fort som mulig med prøvingen.

Åhh Da er nå ihverfall ikke begrunnelsen at hun legger for mye arbeid i barna hører jeg! ..men jeg forstår det sånn at det hun sier kanskje egentlig kommer fra omtanke da, når det kommer til fibroen. At hun er redd det skal tippe deg over og du skal få enda mer smerter og bli totalt sengeliggende. Jeg har fibromyalgi selv og vurderte abort pga. nettopp den sykdommen, fordi jeg var redd for at jeg kom til å trenge mye hjelp. Men det høres jo ut som du klarer deg fint selv, og det er jo 100% ditt valg

 

[Skach]

Hvordan gikk det?

 

[Kulenr3]

Er som å høre min historie det her

Veien blir til mens man går
Ville ikke ha gjort noe annerledes om jeg så fikk valget! Begge barna er elsket av fedrene og to store familier rundt. Alle er fortsatt gode venner, og vi kan feire bursdager sammen osv. Ingen drama

 

[BabyMamma89]

Kjenner til følelsen

Nr 1: gruet meg fordi vi var unge og fordi vi ikke hadde vært sammen mer enn i 6-7 mnd
Nr 2: gruet meg fordi det nå ble to tette med knapt et års mellomrom og at avsløringen av nr 1 ble som forventet ‍
Nr 3: gruet meg fordi dette ble en «attpå klatt» (6år etter nr 1) med en ny far som ikke hadde barn fra før.. han gledet seg derimot.. i sin beste alder, første barn, var liksom litt forventet at han skulle bli pappa nå.. så vr det meg da, som allerede hadde to barn fra før som jeg var blitt alene mor til på heltid OG var på siste semester i bachelor studiene ‍
Nr 4: jeg visste ikke selv at jeg var gravid før i uke 14 (ble gravid 2,5 mnd etter fødsel og fikk aldri mensen) og etter alle kommentarene om «nå holder det vel» «håper ikke du skal ha flere nå» « tre barn holder vel i massevis» så klarte jeg ikke å si det før jeg var i uke 25.. nekta til og med da kommentarene som «du er vel ikke gravid igjen» kom.. media, var luft liksom
Nr 5: er i uke 20 nå.. kun sagt det til et fåtall fordi jeg følte jeg måtte.. gruer meg av ganske åpenlyse årsaker? og ja, jeg vet hva prevensjon er og hvordan det brukes ‍

Heldigvis elsker jeg allerede lille mini i magen og ingen kan ta fra meg det Det er som sagt ditt liv og dine valg.. kjenner jeg blir dårlig av alle som må komme med nedlatende og unødvendige kommentarer når du først er gravid. Ja det er mye jobb med barn, ja det er utfordrende og til tider krevende, men for meg overgår gleden og lykken av barna alt det der Så jeg må vel bare bite tenna sammen og gi litt faen snart jeg også

 

[Oktoberstorken]

Jeg feiget ut men mannen fortalte det gikk bedre enn forventet. Litt mye spm om helse og om jeg virkelig orker dette osv men ja det er mitt siste og sårt ønskede barn

 

[Mamacita]

Kjenner til følelsen

Nr 1: gruet meg fordi vi var unge og fordi vi ikke hadde vært sammen mer enn i 6-7 mnd
Nr 2: gruet meg fordi det nå ble to tette med knapt et års mellomrom og at avsløringen av nr 1 ble som forventet ‍
Nr 3: gruet meg fordi dette ble en «attpå klatt» (6år etter nr 1) med en ny far som ikke hadde barn fra før.. han gledet seg derimot.. i sin beste alder, første barn, var liksom litt forventet at han skulle bli pappa nå.. så vr det meg da, som allerede hadde to barn fra før som jeg var blitt alene mor til på heltid OG var på siste semester i bachelor studiene ‍
Nr 4: jeg visste ikke selv at jeg var gravid før i uke 14 (ble gravid 2,5 mnd etter fødsel og fikk aldri mensen) og etter alle kommentarene om «nå holder det vel» «håper ikke du skal ha flere nå» « tre barn holder vel i massevis» så klarte jeg ikke å si det før jeg var i uke 25.. nekta til og med da kommentarene som «du er vel ikke gravid igjen» kom.. media, var luft liksom
Nr 5: er i uke 20 nå.. kun sagt det til et fåtall fordi jeg følte jeg måtte.. gruer meg av ganske åpenlyse årsaker? og ja, jeg vet hva prevensjon er og hvordan det brukes ‍

Heldigvis elsker jeg allerede lille mini i magen og ingen kan ta fra meg det Det er som sagt ditt liv og dine valg.. kjenner jeg blir dårlig av alle som må komme med nedlatende og unødvendige kommentarer når du først er gravid. Ja det er mye jobb med barn, ja det er utfordrende og til tider krevende, men for meg overgår gleden og lykken av barna alt det der Så jeg må vel bare bite tenna sammen og gi litt faen snart jeg også

Vi har 5 barn, eldste 7år og yngste 10måneder, og alle har samme mor&far, og alle er planlagt. Vi prøver nå på nr.6, og ønsket er like sterkt nå som med de andre! Jeg kommer allikevel til å holde det for oss selv- både prøvingen og så lenge det går i svangerskapet, for jeg VET at folk kommer til å synes både ditt&datt Begynte å få kommentarer etter nr.3- nå holder det vel? Vet dere hva prevensjon er? Tenk at disse barna skal følges opp når de blir tenåringer også etc.. Vi elsker flokken vår, og jeg har alltid ønsket meg en stor familie, så jeg skjønner ikke hvorfor folk skal legge seg oppi hvis noen velger å leve livet annerledes enn det man vil selv.. Jeg kommenterer ikke hvis noen jeg kjenner har valgt å ikke få barn, eller å få kun ett liksom Merkelig det der- at man skal få så mange kommentarer hvis man velger flere barn enn 1,62