LilleBall
Forumet er livet
Jeg anbefaller og lese masse og deprisjoner.. ulike deprisjoner.. Hva tanker som kommer opp i hodet ditt når du er så langt nede at du vet ikke hvor du skal stå eller sitte. Les litt hva som skjer når alt du hører er gråt, krangling mellom deg og bf, lite eller ingen søv på noen mnd, null avlastning for du er så redd for at ungen skal slutte og puste av utmattelse så du vil ha henne med deg hele tiden.
Ironisk hva? Livredd for at ungen skal dø, men samtidig så har du tanken selv.. Vel.. Det er uansett hva en deprisjon gjør med deg. Aldri har jeg følt meg mer bedriten eller håpløs som da jeg hadde ett kolikkbarn i 4mnd. Jeg fikk ikke til ammingen, hun ville ikke ta flaske.. Brystene mine silblødde til tider, men jeg pressa meg selv til det ytterste for og få i henne mat. Hun spiste i 5min også hylte hun i 1 time før det samme gjentok seg. Slik var vårt liv.. Vi fikk ingen hjelp fra hs da hun mente dette vare normalt selv om ungen hylte så hun var nesten blå i ansiktet. Jeg gråt og gråt og gråt om midt oppi dette beynte jeg og min eks og krangle som hund og katt siden vi begge var manko på søvn og jeg ikke gjorde annet enn og prøve bysse henne og gråte. Jeg stelte meg ikke og var ikek ute av dørene på nesten 3mnd.
Fikk sjelden i meg mat og holdt på besvime av utmattelse 2 ganger.. Etter nesten 3mnd kjente jeg at det var nok.. Nå klarte jeg ikke mer. Jeg lure på om jeg skulle legge henne ned og bare gå, rett og slett bare gå. Så kom den snikende tanken på og faktisk putte henne i do. Jeg blei livredd meg selv og begynte hylgråte enda mer, da sambo kom hjem og jeg fortalte han dette gikk vi raka vegen til legen og jeg fikk endelig snakket med noen om hvordan jeg opplevde det og ha ett kolikk barn.. Jeg gråt bøttevis med tårer og satt hos han i sikkert 2 og en halv time og bare snakket. Og vet dere hva han sa? Når man er så langt nede som du er er det faktisk "normalt" med den tanken. MEN det er virktig at når man kjenner det slik kommer seg til lege og får hjelp. For det er langt fra tanke til handling.
Begynte og gå til han regelmessig og etter og ha vært mamma i 1år og ca 7mnd begynte jg endelig og føle den herlige morsgleden som alle snakket så masse om, men jeg følte jeg aldri fikk. jeg var livredd for og få andremann og tenkte at dette går til helvete med en gang, men denne gangen gikk det helt fint med meg, men nå var det eksen som fikk det dessverre, men han får også hjelp nå.
Jeg folteller dette for at dere skal prøve og forstå hvorfor deprimerte mennesker kan ha vonde og stygge tanker til tider, men som oftes blir det bare med det gudsjelov.
Ironisk hva? Livredd for at ungen skal dø, men samtidig så har du tanken selv.. Vel.. Det er uansett hva en deprisjon gjør med deg. Aldri har jeg følt meg mer bedriten eller håpløs som da jeg hadde ett kolikkbarn i 4mnd. Jeg fikk ikke til ammingen, hun ville ikke ta flaske.. Brystene mine silblødde til tider, men jeg pressa meg selv til det ytterste for og få i henne mat. Hun spiste i 5min også hylte hun i 1 time før det samme gjentok seg. Slik var vårt liv.. Vi fikk ingen hjelp fra hs da hun mente dette vare normalt selv om ungen hylte så hun var nesten blå i ansiktet. Jeg gråt og gråt og gråt om midt oppi dette beynte jeg og min eks og krangle som hund og katt siden vi begge var manko på søvn og jeg ikke gjorde annet enn og prøve bysse henne og gråte. Jeg stelte meg ikke og var ikek ute av dørene på nesten 3mnd.
Fikk sjelden i meg mat og holdt på besvime av utmattelse 2 ganger.. Etter nesten 3mnd kjente jeg at det var nok.. Nå klarte jeg ikke mer. Jeg lure på om jeg skulle legge henne ned og bare gå, rett og slett bare gå. Så kom den snikende tanken på og faktisk putte henne i do. Jeg blei livredd meg selv og begynte hylgråte enda mer, da sambo kom hjem og jeg fortalte han dette gikk vi raka vegen til legen og jeg fikk endelig snakket med noen om hvordan jeg opplevde det og ha ett kolikk barn.. Jeg gråt bøttevis med tårer og satt hos han i sikkert 2 og en halv time og bare snakket. Og vet dere hva han sa? Når man er så langt nede som du er er det faktisk "normalt" med den tanken. MEN det er virktig at når man kjenner det slik kommer seg til lege og får hjelp. For det er langt fra tanke til handling.
Begynte og gå til han regelmessig og etter og ha vært mamma i 1år og ca 7mnd begynte jg endelig og føle den herlige morsgleden som alle snakket så masse om, men jeg følte jeg aldri fikk. jeg var livredd for og få andremann og tenkte at dette går til helvete med en gang, men denne gangen gikk det helt fint med meg, men nå var det eksen som fikk det dessverre, men han får også hjelp nå.
Jeg folteller dette for at dere skal prøve og forstå hvorfor deprimerte mennesker kan ha vonde og stygge tanker til tider, men som oftes blir det bare med det gudsjelov.
