Hoppande teltplugg
Forumet er livet
Min farfar tok oss barnebarna med på fisketur.. Vi kokte krabbe hele sommeren, i "krabbepannen" i hagen. Selvfanget krabbe naturligvis.. Han var fisker av yrke, og levde for båtlivet.. Vi fikk alltid være med farfar om han skulle noe.. Det være seg på båttur, hogge ved, ut i skogen, lage mat, eller alt annet egentlig..
Nå er min kjære, gode, spreke farfar en skygge av seg selv. På kort tid har han måttet begynne med stokk, og deretter gåstol, han klarer ikke gå lengre stykker om gangen (vi snakker fra hagen og inn) uten støtte, og han har "falt bort" enkelte ganger..
Han er klår som dagen i hodet, men han ser så og si ingenting lengre (kjenner oss igjen på konturer og farger på hår o.l.), og han hører ikke lengre.. Hørselsproblemer har han hatt lenge, men synet har forsvunnet siste tiden.
Idag sa han selv at det ikke er gøy å være gammel lengre.. Da han kunne styre selv, fiske, og gjøre som han ville, da var det gøy å være gammel, men nå når han trang hjelp til alt så var det rett og slett ikke gøy lengre.. Litt senere falt han litt bort, og måtte ha hjelp til å komme seg inn i huset..
Farfar er gammel.. Han har vært frisk hele sitt liv, nå er han noenog nitti år, og han er gammel.. Et ord jeg før aldri forbandt med min farfar. han var ikke gammel, han var mangen år, men ellers bar han lite preg av alderdommen egentlig..
Neste år skal vi har kirkelig vielse, og jeg vet det er en teit ting å bekymre seg for, men jeg er så veldig redd for at min farfar ikke skal få oppleve det! Jeg tilbrakte mange varme sommerdager, og mange kalde vinterkvelder hos farmor og farfar, og tanken på at HAN snart er borte skremmer meg.. Tanken på at HAN ikke skal få se meg gå til alters gjør at det stikker så langt inn i hjertet at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre...
Min gode farfar, borte? En tanke jeg ikke har kunnet uttrykke, men nå ser det ut som det kanskje er en tanke vi alle må venne oss til likevel, om den er aldri så vond...
Nå er min kjære, gode, spreke farfar en skygge av seg selv. På kort tid har han måttet begynne med stokk, og deretter gåstol, han klarer ikke gå lengre stykker om gangen (vi snakker fra hagen og inn) uten støtte, og han har "falt bort" enkelte ganger..
Han er klår som dagen i hodet, men han ser så og si ingenting lengre (kjenner oss igjen på konturer og farger på hår o.l.), og han hører ikke lengre.. Hørselsproblemer har han hatt lenge, men synet har forsvunnet siste tiden.
Idag sa han selv at det ikke er gøy å være gammel lengre.. Da han kunne styre selv, fiske, og gjøre som han ville, da var det gøy å være gammel, men nå når han trang hjelp til alt så var det rett og slett ikke gøy lengre.. Litt senere falt han litt bort, og måtte ha hjelp til å komme seg inn i huset..
Farfar er gammel.. Han har vært frisk hele sitt liv, nå er han noenog nitti år, og han er gammel.. Et ord jeg før aldri forbandt med min farfar. han var ikke gammel, han var mangen år, men ellers bar han lite preg av alderdommen egentlig..
Neste år skal vi har kirkelig vielse, og jeg vet det er en teit ting å bekymre seg for, men jeg er så veldig redd for at min farfar ikke skal få oppleve det! Jeg tilbrakte mange varme sommerdager, og mange kalde vinterkvelder hos farmor og farfar, og tanken på at HAN snart er borte skremmer meg.. Tanken på at HAN ikke skal få se meg gå til alters gjør at det stikker så langt inn i hjertet at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre...
Min gode farfar, borte? En tanke jeg ikke har kunnet uttrykke, men nå ser det ut som det kanskje er en tanke vi alle må venne oss til likevel, om den er aldri så vond...