Labben
Elsker forumet
Jeg skulle til legen for svangerskapskontroll. Vi hadde snakket om tanker omkring fødselen, sjekket blodtrykk og målt symfysen da vi kom til hjertelyden. Legen fant frem dette lytteapparatet og satte på høyttaleren. Jeg regnet med at hjertedunkene ville dukke opp med en gang, slik de har gjort hver gang jeg har vært hos lege/jordmor. Men ingen lyd. Hun lette på ulike steder i magen, men etter mine begreper var det kun min puls vi hørte.
Legen sier ingenting før hun spør om jeg har noen som kan bli med meg til sykehuset. Hun er tydelig bekymret og sier at pulsen er for lav og at hun vil ringe sykehuset og be dem undersøke om alt er vel med barnet. Det er da jeg skjønner at den lave pulsen vi nettopp hadde hørt ikke var min, men barnets. Jeg er glad for at min mor sitt arbeidssted er like ved legekontoret.
Jeg har aldri i mitt liv vært så redd før og den 25 minutter lange turen til sykehuset føles som en evighet. En jordmor ber meg legge meg på benken og lytter med en sånn gammeldags greie. "Pulsen er 120. Helt fin" sier hun og lettelsen er ubeskrivelig hos både meg og min mor. Vi hadde begge sett for oss haste-keisersnitt og tanken om at barnet kanskje ikke ville overlevd hadde jeg ikke en gang turt å tenke. De kobler meg til et apparat som viser nøyaktig puls og som registrerer hvert spark i magen min. Etter å ha drukket et glass sterk saft blir det liv i lille Eivind.
Jordmødrene på sykehuset mente at legen min hadde overreagert. Jeg er evig takknemlig for at jeg har en lege som tar ting på alvor og som ikke tar noen sjanser. Dessuten var pulsen nede i 60-90 da hun målte, så jeg skjønner at hun ble usikker. Trolig får vi en sønn med et veldig godt sovehjerte [:)]
Legen sier ingenting før hun spør om jeg har noen som kan bli med meg til sykehuset. Hun er tydelig bekymret og sier at pulsen er for lav og at hun vil ringe sykehuset og be dem undersøke om alt er vel med barnet. Det er da jeg skjønner at den lave pulsen vi nettopp hadde hørt ikke var min, men barnets. Jeg er glad for at min mor sitt arbeidssted er like ved legekontoret.
Jeg har aldri i mitt liv vært så redd før og den 25 minutter lange turen til sykehuset føles som en evighet. En jordmor ber meg legge meg på benken og lytter med en sånn gammeldags greie. "Pulsen er 120. Helt fin" sier hun og lettelsen er ubeskrivelig hos både meg og min mor. Vi hadde begge sett for oss haste-keisersnitt og tanken om at barnet kanskje ikke ville overlevd hadde jeg ikke en gang turt å tenke. De kobler meg til et apparat som viser nøyaktig puls og som registrerer hvert spark i magen min. Etter å ha drukket et glass sterk saft blir det liv i lille Eivind.
Jordmødrene på sykehuset mente at legen min hadde overreagert. Jeg er evig takknemlig for at jeg har en lege som tar ting på alvor og som ikke tar noen sjanser. Dessuten var pulsen nede i 60-90 da hun målte, så jeg skjønner at hun ble usikker. Trolig får vi en sønn med et veldig godt sovehjerte [:)]
