x1x...Rosa...
Flørter med forumet
Jeg skriver litt merkelige fortellinger inn i mellom. Såkalte nattafortellinger for meg selv...[8D]
Vil dere høre en?
Here we go...
Han har sitroner i øyne. Sliten. Hard dag.
Konen krever. Livet strever.
Får jeg være i fred, tenker han. Det er en stille tanke.
Konen er en giraff. Hun bøyer halsen sin ned og napper han i nakken bak øret.
Jeg kommer...
Han gnir sitronene ut i øyekroken. Kroppen er en stein som synker gjennom fjær.
Pass på ungen, befaler hun. Han får ikke med seg mer... hun fortsetter å prate.
Han stirrer mot det milde, varme, vakre ansiktet. Det er hvile.
Ikke lenge.
Ææææ paba... krever ungen. Sinnet er sand i vind.
Han lar seg lede av ungen. Fjern i det han gjør. Henter noe ned fra en hylle, fortsetter med det.
Sinnet er et helt annet sted. Langt vekke. Ingensteder.
Barnet er solen på himmelen. Nær, men fjern. Varmer, men er utilstrekkelig.
Alt rundt forvandles til stearinlys. Smelter vekk.
Sengetid. Han blåser på lyset.
Han betraker sin kone. Hun er travel. Dagen hennes er ikke over.
Hun er som en tarantella. Selv når hun sitter stille blir han nervøs av hun.
Hun strekker ut et ben og sukker. Han kjenner igjen sukket.
Glasset hennes trenger påfyll. Han strekker ut sine ord. Får et slag på hånden.
Han trekker seg tilbake. Hennes ansikt forvandles til grå skyer en liten stund.
Hun forlater rommet. Oksygen fyller vakumet.
Når hun kommer inn igjen i rommet, er hun fortsatt travel, men hun holder sine grå skyer bak fjell.
Han tar seg selv i hånden. Hilser på seg selv. Finner en venn.
Venter på kveldens myke time. Går inn i skyggen, sammen med konen.
Sovner, med dårlig samvittighet i hjerterota, men for sliten til å tenke på det.
Vil dere høre en?
Here we go...
Han har sitroner i øyne. Sliten. Hard dag.
Konen krever. Livet strever.
Får jeg være i fred, tenker han. Det er en stille tanke.
Konen er en giraff. Hun bøyer halsen sin ned og napper han i nakken bak øret.
Jeg kommer...
Han gnir sitronene ut i øyekroken. Kroppen er en stein som synker gjennom fjær.
Pass på ungen, befaler hun. Han får ikke med seg mer... hun fortsetter å prate.
Han stirrer mot det milde, varme, vakre ansiktet. Det er hvile.
Ikke lenge.
Ææææ paba... krever ungen. Sinnet er sand i vind.
Han lar seg lede av ungen. Fjern i det han gjør. Henter noe ned fra en hylle, fortsetter med det.
Sinnet er et helt annet sted. Langt vekke. Ingensteder.
Barnet er solen på himmelen. Nær, men fjern. Varmer, men er utilstrekkelig.
Alt rundt forvandles til stearinlys. Smelter vekk.
Sengetid. Han blåser på lyset.
Han betraker sin kone. Hun er travel. Dagen hennes er ikke over.
Hun er som en tarantella. Selv når hun sitter stille blir han nervøs av hun.
Hun strekker ut et ben og sukker. Han kjenner igjen sukket.
Glasset hennes trenger påfyll. Han strekker ut sine ord. Får et slag på hånden.
Han trekker seg tilbake. Hennes ansikt forvandles til grå skyer en liten stund.
Hun forlater rommet. Oksygen fyller vakumet.
Når hun kommer inn igjen i rommet, er hun fortsatt travel, men hun holder sine grå skyer bak fjell.
Han tar seg selv i hånden. Hilser på seg selv. Finner en venn.
Venter på kveldens myke time. Går inn i skyggen, sammen med konen.
Sovner, med dårlig samvittighet i hjerterota, men for sliten til å tenke på det.