En Pinups bekjennelser

[PinUp-Mama]

Ja, hvor skal man starte? En dagbok kan jo være en artig måte å sortere hormonelle, kaotiske og stormfulle tanker på. Tross alt har det vært mange tanker i dette hodet de siste 4 månedene. Så la oss starte fra begynnelsen;

Slutten av November 2017, jeg er sliten, kvalm og generelt uvell. Har jobbet mye det siste året og har tidligere vært utbrent så det var teorien denne gangen også. 24. November kommer menstruasjon (tror jeg), etter 2 1/2 uker slutter den ikke, samtidig som jeg blir såpass uvell at jeg ikke klarer drikke kaffe en gang (jeg er KAFFEKJÆRRING), så noe var definitivt galt! Bestillt meg en telefontime med lege, mensturasjon kan vare opptil 10 dager hos meg, men alle de andre plagene gjorde at dette ble litt mer bekymringsverdig. Venninene mine spøkte om at "Du er vel ikke gravid da? haha" Nei det var jeg skråsikker på at jeg ikke var, fantes ikke et fiber i kroppen min som trodde eller håpet på dette, så jeg avfeide dem; "Vi har jobbet oss ihjel nå den siste tiden, kroppen sier stopp" Joda, hun ene hadde lignende symptomer som meg som kom og gikk og hun kunne si seg enig i det (hun er ikke gravid)

2 dager før et etterlenget venninejulebord; 14. Desember har jeg telefontime med legen. Ettersom jeg tross alt er i "min best alder", 25 og er kvinne så er jeg godt rutinert med legebesøk og spørsmål man ofte får. Derfor ble en graviditetstest kjøpt inn for å utelukke. Denne ble tatt, jeg har aldri sett 2 så tydelige streker før. De slo mot meg som en knyttneve og jeg begynte å hyperventilere. 10 minutter med panikkangst før venninen min ble varslet, ikke snakk om at jeg hadde klart å gå gjennom dette alene - har jeg nevnt at samboeren min er fisker og jobber på havet med en uforutsigbar turnus? Ikke? Vel han var tilfeldigvis på havet når jeg fant ut dette, noe som atpåtill var et jordbær på kaka... Alene i panikkangst, ingen nær familie som bor her, kun 2 venniner i bygda. Har aldri følt meg så alene før. Telefontime ble gjort om til akutttime etter mye diskutering med damen i røret.

Joda, UL jeg fikk tatt hos fastlegen min viste en liten larve inni magen. Hjertelyd var det også og vi kom frem til at jeg måtte være ca 6 uker på vei. Ingenting mer ble gjort, oppfordring til å ta sette opp time hos Jordmor og at en besluttelse måtte tas. Jeg hadde jo tross alt satt meg ned i stolen, begynt å hylgrine og vist bilde av testen istedenfor å si hva som faktisk hadde skjedd, så han så jo at jeg var en fortvilet ung dame... Men, hadde han glemt at jeg tross alt hadde blødninger? Time ble booket hos Jordmor, denne fikk jeg ikke før uti Januar(synes det var utrolig lenge å vente når man allerede er 6 uker på vei...)

Samboeren ble informert om hendelsen (hadde tidligere på dagen informert ham om at jeg skulle til legen grunnet kvalme og menstrusajon som ikke ga seg, han spurte også om jeg var gravid, jeg benektet dette - til tross for at jeg nettopp hadde tatt testen og "visste" jeg var det. Sa jeg skulle få meg testet hos legen) - Neste post kommer samtalen vi hadde

 

[PinUp-Mama]

Ikke den værste reaksjonen man kan få, men når man er hormonell, dårlig og i utgangspunktet har følt seg sviktet og dumpa av mange tidliger "venner" og nå kun sitter igjen med 2 (2 stk riktige gode venner må man få understreke, de er uerstattelige!!) så ble den ensomhetsfølelsen virkelig forsterket. Samboer er like sjokkskada og satt ut som meg, vel nesten.



Vi fortsetter en ganske nøytral tone den kommende tiden. Ingen "wooho, tjohei", men ganske rolig og monotont egentlig. Jeg slutter ikke å blø så jeg få ny time hos legen uka etter. Etter å ha vært på legekontoret i 30 sekunder får jeg umiddelbart henvisning til gynekolog på sykehuset. Han jeg er hos denne dagen skjønte ikke hvorfor jeg ikke var blitt henvist uka før. Jeg får time allerede dagen etter.

Dette må være den 21. desember. Hos Gynekolog får jeg heller ikke riktig svar på hva som er galt. Alt ser bra ut, gynekolog bekrefter at ungen lever og har en tydelig hjertelyd, ingen abnormaliteter å påpeke. Mulig årsak kan være morkaka som ligger slik til at når den vokser så skraper det og blør, men som sagt; han kunne ikke være sikker, men det var en teori. Jeg får i det minste en oppfølgings time 5. Januar.

Jula kommer og samboer er endelig hjemme en kort liten tur. Vi har en veldig kort samtale som går mer ut på; "Da skal vi ha barn da?" "Ja skal vi det?" "Det kommer til å gå bra" og slik bestemte vi oss for å beholde larven i magen... Ikke den mest betryggende samtalen. Han gikk hele jula og skulle ta på magen da, så det var jo tegn til at han brydde seg, men han var fremdeles nøytral i følelsene og alt han sa.

Familien hans kom for å feire jula hos oss, vi bestemte oss for å holde kjeft om graviditeten, mest for ikke å gi svigerfar hjerteinfarkt under julemiddagen, men også fordi jeg fremdeles blødde. Vel. 4 timer etter at søstera hadde vært der klarte min kjære samboer å avsløre seg da hun spøkefullt påpekte at vi hadde alkoholfri vin stående i garasjen(som ble brukt som kjøleskap) "Haha, er dere pregga eller?" som mannfolk ofte gjør når de "blir tatt på senga" så ble kjæresten ganske stum "Øh,, uhm,, øøh" Så det som var ment som en spøk, endte opp med en bekreftelse. Men hun respekterte at vi ikke ville noen skulle vite det enda (hun delte det selvsagt med sin mann, men han holdt også tett slik at svigerfar og ingen av barna fikk vite det) noe som var greit å ha noen til å dekke for meg når jeg plutselig måtte løpe inn på badet for å brekke meg.. Helvettes kvalme. Flere brekninger til dagen, kun 1 tallerken med mat om dagen, passet meg IKKE under julefeiringen!! Men jeg overlevde. Heldivis kastet jeg ikke opp, men det var slitsomt nok, brekningene ble noen ganger så voldsomme at jeg ble litt paralysert og klarte ikke bevege meg, ble svimmel og helt "groggy".

Så mitt første møte med denne søstra endte opp med å annonsere en graviditet ved et uhell, men det gikk bra. Svigerfar fikk også vite det dagen etter de dro, og han var faktisk kjempeglad på våre vegne og syntes det var bare kos. Noe som var veldig betryggende. Men så kom jo min tur til å annonsere det for min familie.

Vi er på 2. juledag og min familie skal ha "slektsjulebord" med tanter, onkler og søskenbarn. Jeg pratet med lillesøter #2 som hadde fått vite det uken før og avtalte at jeg skulle ringe når alle var kommet og satt seg til bord, så skulle jeg komme med julehilsen og deretter annonsere på høytaler. Dette ble gjort; og det ble da jubel i andre enden og gratulasjoner fra alle rundt bordet. Søskenbarn som sendte meg meldinger like etter og var tydelig rørt og utrolig glad på mine vegne. Men gleden ble kortvarig - for min del.

Min mor sendte meg en melding på messenger å lurte på om hun kunne poste nyheten på facebook. Dette sa jeg pent og tydelig om at "Nei, det synes jeg ikke. Jeg vil gjøre det selv, og det er enda tidlig. Må få annonsere det til jobb først" Ok det.

Men dagen etter ser jeg at min far har lagt ut en post med bilde at mamma og teksten "Denne dama skal bli mormor i august"

Dette gjør at jeg ender opp i en nedover spiral. Jeg hadde akkurat klart å komme meg over sjokket med graviditeten og NÅ kommer min egen PAPPA og hijacker MIN annonsering? Vi har mange felles venner på facebook, og mange av dem er folk jeg gjerne ville sagt det til personlig selv! De neste dagene tikket det inn gratulasjonsmeldinger og jeg ble bare verre og verre, gråt hver dag og var helt fly forbanna. Så forbanna at jeg fant det best å ikke si noe med det første. Min pappa er en person som ikke tåler kritikk særlig bra, og han blir akkurat som en barn.... Jeg tenkte; så lenge han ikke skriver hvilken datter som ska ha barn så kan jeg overleve dette, han har tross alt 4 døttre hvorav 3 har kjæreste, men også yngste er i kjønnsmoden alder. Så det var mange alternativer.

Så oppdager jeg at han faktisk har skrevet mitt navn i kommentarfeltet; en tante som har spurt hvilken av jente som skal bli mor; og der, svart på hvitt, ser jeg mitt eget navn. Da tipper begeret over. Hva gir han retten til å annonsere dette offentlig? Det har nå gått noen dager og INGEN av dem har ringt meg for å høre hvordan det går med den vordende moren!! Mine søsken har jeg daglig dialog med via messenger og snapchat, så de er unnskyldt, men mine egne foreldre har ikke tatt seg bryet med å ringe meg etter å ha fått vite at de skal bli besteforeldre for første gang?

Jeg prater med en annen tante av meg som nylig hadde sett/blitt vist annonseringen på facebook av en tante og onkel som også hadde reagert og syntes dette var litt feil. Da jeg fikk høre dette reagerte jeg også med fortvilelse. Så mange som har reagert men INGEN har sagt noe? Tanten min som faktisk har møtt samboren min og forguder ham (Les; mamma og pappa har faktisk ikke besøkt meg etter at jeg flyttet hit, og har ikke møtt samboeren min...) - hun reagerer i fortvilelse likt som meg og prøver å trøste. Og som den gode "reserve mamman" hun er så legger hun igjen en kommentar som setter i gang en domino effekt. Hun gratulerer besteforeldrene, samt kommende moren, men synes det er rart bestefaren annonserer det og ikke den kommende mor selv.

Dette resulterer i neste post som viser dialog med min far - les; her er det mye hormoner på spill og jeg skal ærlig innrømme; ja dialogen er krass og brutal, MEN jeg holdt igjen mye sinne og følelser, så det kunne faktisk vært verre.

 

[PinUp-Mama]

Jeg bør kanskje påpeke, før folk kommer og retter med pekefingeren mot meg, at her er det mye underliggende. Meg og min pappa hadde en stor krangel før jeg flyttet da jeg annonserte at jeg ikke ville ha noe mer med familiebedriften å gjøre, jeg ønsket ikke å ta over den, jeg ville gjøre min egen greie, finne min egen sti. Dette gjorde at han beskyldte meg for å ha ødelagt alt, i sinne bristet han sin egen hånd etter å ha hamret løs på en vegg fordi han kastet meg ut og nektet å la meg slippe inn igjen. Jeg valgte å ikke prate med ham mer, jeg var lei av å være den "voksne" i familien. Det hadde jeg vært siden jeg var 10. Fikk også beskjed noen måneder senere om at jeg trengte ikke be om noe hjelp o.l. fra dem før jeg ba HAM om unnskyldning...? For hva da? For at jeg som voksen kvinne fant ut hva jeg ikke ville? For at jeg ga beskjed? Dette resulterte også i 4 måneder med pannikangst og depresjon som holdt på å ta knekken på meg. Så kom muligheten til å flytte og den grep jeg med glede. Etter dette har jeg ikke hørt fra dem. En melding fra min mamma på facebook i ny og ne, samt at de kun deler de positive tingene. Bilder av minner fra tidligere familearrangement, prestasjoner jeg har gjort osv. men jeg har kanskje ikke hørt fra dem på 4 mnd...

Det første de gjorde når jeg kom hjem på besøk etter 2 år var å begynne å overtale meg til å flytte hjem igjen, dele planer for familiebedriften; alle vi søsken kunne ta over og styre hver vårt felt av bedriften. Det ville vært så bra... Nei, det ville ikke det, jeg har sagt jeg ikke vil!!

Samtidig drakk min mor seg full allerede første kvelden jeg var der... og jeg fikk da slengt i trynet at; "Dette er hva jeg har latt han være igjen med" som om det er MIN feil at min mor har et alkoholproblem? Som om det er MITT ansvar å ta vare på dem? Jeg har hatt mine kvelder hvor jeg har båret den fulle kroppen hennes opp i seng etter 4 flasker vin, jeg har hatt mine kvelder hvor jeg har innvitert søsken på rommet mitt for å spille spill, se film slik at de ikke skal sitte nede for å se hvor mange glass(les; flasker) vin mamma faktisk drikker i løpet av en kveld.

Så ja, her er det mye underliggende og jeg ville trodd at dette var en ypperlig mulighet for dem å gjennoppta kontakten på; ringe å prate med meg, høre hvordan jeg har det, Om jeg har kvalmer og plager allerede eller om jeg er ferdig med dem? Om/når jeg får vite kjønnet osv. men nei..

Det er nå 1 mnd etter denne dialogen og jeg har enda ikke hørt noe fra dem. Jo nå lyver jeg; min mamma sendte meg en melding for 2 dager siden og spurte om det var greit at hun strikket noe til ungen min... men enda; ingen spørsmål om hvordan det går med meg..

Så der har vi en gjennomgang av mine 4 første måneder som gravid.

Blødningene sluttet etter 5 uker, og ingen vet egentlig helt hva som var galt, vi håper det er/var morkaken som har skylden. Oppfølgings ultralyd hos gynekolog i Januar viste at alt var bra med ungen. Denne gangen lignet den på spøkelset Casper på det ene bildet og en Alien på det andre bildet..

Min første time hos jordmor syntes jeg heller ikke var så bra. Ikke hadde hun fått noe informasjon virket det som om at jeg hadde blødd eller vært på TUL(2 ganger allerede), men jeg fikk pratet litt med henne. Satt og gråt nå også. (jupp, jeg har grått på hver eneste time jeg har hatt etter jeg ble gravid, og det er ikke gledestrårer)

Forklarte henne at jeg ikke kjenner på følelsen av glede eller spenning enda. Jeg er mer fortvilet enn noe annet. Vi snakket også om at jeg har depresjon og angst, og dette ble tatt godt imot av henne. Og hun har nå sagt at om jeg har behov for det så er det bare å ringe så kan jeg få "akutt konsultasjon" om jeg trenger det. Denne følelsen om fortvilelse skulle jeg ikke føle at var unormal, men vi skal ta den på alvor var beskjeden. Så jeg følte i det minste at jeg ble hørt på det punktet.

Jeg er nå på slutten av uke 15 og føler fremdeles ikke noe "glede seg" følelse. Samboer har blitt helt super "lovvey dovvey baby daddy" og klarer ikke la mange være i fred. Noe som er bra, han gleder seg tydeligvis og er stolt over det nå. Jeg på min side klarer ikke helt slappe av.

21. Februar skal jeg til sykehuset igjen på den vanlige kontrollen, forhåpentligvis ligger ungen rett slik at vi kan få vite kjønnet.

Håper at når vi får vite kjønnet, eller at når det kommer så langt at jeg faktisk kjenner spark; at jeg begynner å glede meg eller i det minste bli litt mer spent. Men akk, prøver å ikke stresse over det og tar det dag for dag.

Hadde det ikke vært for at magen vokser og jeg har sett UL bilder, hadde jeg ikke trodd at jeg var gravid...

 

[PinUp-Mama]

I dag var vi på bakeriet for å kjøpe frokost, koselig det. Må si jeg setter så utrolig stor pris på hvor kjærlig og god samboer er [emoji173] Han skal snart på havet og da tar han virkelig godt vare på meg og viser at han er her for "oss" selv om han blir borte i 3-4uker.

Jeg har ikke ropt høyest om graviditeten min, faktisk gjør jeg alt for å skjule det uten å få det til å se ut som jeg skjuler no [emoji85]

Jeg har fått med meg at det hviskes på bygda om min graviditet, noe som faktisk stikker mer enn det burde. Kanskje pga. min opplevelse med pappa som annonserte til hele sør-norge at jeg var gravid? Jeg tror nok det, men selv om jeg er klar over dette faktum plager det meg for hver gang jeg hører det blir pratet om.

I dag er første gang noen her gratulerte oss face-2-face istedefor å sladre over kaffen bak ryggen på oss. Og det kjentes ikke godt... :/

Ettersom første tiden av svangerskapet har vært så følelsesladd og dramapreget(i min mening) så er jeg veldig var med å annonsere noe offentlig i tilfelle noe viser seg å være galt. Jeg vil være heeelt 100% sikker først... Så det at folk jeg ikke har fortalt personlig om min graviditet gratulerer meg fyller meg ikke akkurat med glede enda...

Men det går vel over det også.

 

[Cadillac]

Skal si du har hatt en turn på denne veien. Jeg skjønner godt at du har hatt mange tøffe følelser, det med å annonsere på andres vegne er jo ikke greit. Det finnes det mange eksempler på, og reaksjonen din er forståelig hva enn som i tillegg må være bakenforliggende.
Jeg håper relasjoner kan bedres på veien og at de 4 neste månedene blir langt bedre enn de 4 første.

 

[PinUp-Mama]

Skal si du har hatt en turn på denne veien. Jeg skjønner godt at du har hatt mange tøffe følelser, det med å annonsere på andres vegne er jo ikke greit. Det finnes det mange eksempler på, og reaksjonen din er forståelig hva enn som i tillegg må være bakenforliggende.
Jeg håper relasjoner kan bedres på veien og at de 4 neste månedene blir langt bedre enn de 4 første.

Det håper jeg også. Er så utrolig sliten nå av alt dette. Trodde at ens første graviditet skulle være spesiell, men på en positiv måte - ikke en "berg-og-dalbane opp til månen" måte [emoji33]

Vi får håpe hormoner roer seg slik at jeg får slappet av, eller at det i det minste roer seg litt rundt meg med hendelser. Tror jeg må gå ut offentlig når jeg får vite kjønnet, litt for min egen del.

Neste graviditet skal jeg være tydelig når jeg annonserer at folk skal holde det for seg selv en stund, eller bare vente enda lengre med å fortelle min egen familie [emoji85]

 

[Cadillac]

Får håpe din far har lært og ikke gjør dette igjen. Moren din hadde i alle fall vett til å spørre og det er jo realt. Noen bryr seg jo ikke og ville sagt ja til det.

 

[PinUp-Mama]

Får håpe din far har lært og ikke gjør dette igjen. Moren din hadde i alle fall vett til å spørre og det er jo realt. Noen bryr seg jo ikke og ville sagt ja til det.

Ja, stusset bare på at min mor ikke kommuniserte med min far, de er tross alt gift og bor sammen men men, man kan ikke styre alt. Tror nok han har lært nå og jeg har også lært. For når sant skal sies så burde jeg kjent på magefølelsen og ventet med å informere min egen familie, magen sa vent.

Men samboer var så nysgjerrig og "på" om når jeg skulle fortelle nyheten til min familie ettersom han hadde fortalt det til sin. Jeg var nok bare overveldet av følelser og tanker og kaos i øyeblikket så jeg tenkte ikke klart, men det var 8 timer til han skulle reise på havet og vi hadde bare fått 5 dager sammen x) Men nå vet jeg og det har kjæresesten også skjønt at neste gang venter vi litt, fordi jeg er tydeligvis ikke i stand til å tenke klart eller ta beslutninger iløpet av de første 2 månedene etter at jeg har funnet ut at jeg er gravid

 

[strikkemamma]

I alle dager... Eg e RYSTET! For en oppførsel?? Her har heldigvis ingen sagt det videre slik at vi fikk delt det i vårt tempo. Eg hadde også bli mildt sagt rasende!

 

[Ano-nymus]

Fy f...!! Kjenner jeg blir forbanna på dine vegne!!! Vi annonserte på fb etter ultralyden i uke 14 fordi jeg var så utrolig bekymra for at noen skulle avsløre det før meg. Jeg hadde reagert akkurat likt som deg! Utrolig at det finnes folk som gjør det - men det gjør det altså! Har selv sett folk andre enn foreldre som har avslørt f
Eks fødsel på fb. "gratulerer med prinsen" før moren selv har fått kommet til hektene etter fødsel. Hva feile det folk??

Jeg håper virkelig at du snart kan nyte graviditeten og legge dette bak deg, eller i det minste akseptere at det har skjedd og at du ikke kan gjøre noe med det nå ❤ du fortjener å være glad ❤

 

[PinUp-Mama]

Tusen takk dere <3

Jeg annonserte det nå i uke 18 på FB fordi jeg hadde begynt å høre rykter om at folk allerede delte det rundt, pluss at folk begynte å studere kroppen min på leit etter gravidmage, men ingen turde si noe til meg...? Og jeg fikk jo også høre at jeg skulle ha tvillinger?

Folk hadde tatt kontakt med "svigersøstrene mine" og gratulert dem med at meg og samboer skal ha tvillinger. Men ingen har tatt kontakt med oss? Er oppgitt og sliten over all frekkheten til folk som jeg har opplevd den siste tiden. Samtidig som ingen tar kontakt med oss/meg, og alle anntar at jeg er overlykkelig. Hadde folk tatt seg bryet med å faktisk ta kontakt personlig ville de visst at jeg ikke ville ha det spredt fordi ting har vært litt "småskummelt" og det har skjedd ting som har gjort at jeg var redd for at noe var galt.

Fikk foresten bekreftet på OUL at morkaka ligger foran åpnigen!! Og jenta i magen, ja det blir jente, lever og spreller i magen i aller beste velgående. Jeg tror hun enten øver på dansing eller kampsport i magen for hun bevegde seg noe fryktelig mye på UL Jeg kjenner enda at den "glede seg" følelsen mangler. Men først nå er jeg blitt noelunde komfortabel med tanken på å være gravid. Og jeg kan lettere "bære det" blandt folk. på OUL var første gang jeg ikke gråt. Hver eneste UL, ordinære lege/jordmortime og ekstratime jeg har hatt har jeg sittet og hylgrint, men denne gangen var jeg ganske rolig

Vi får se hvordan tiden blir fremover. Snart kommer samboer hjem fra havet og da skal vi sette opp en UL hos fastlegen min slik at han får være med for første gang, dette for å inkludere ham i svangerskapet fordi han har gitt små tegn på at han synes det er helt fryktelig at alle mine timer til nå har landet på datoer han ikke har vært hjemme Og litt fordi at kanskje det vil hjelpe meg å se hans reaksjon når han ser ungen bevege seg på skjermen. Han gleder seg utrolig mye nå, det ser jeg og han sier det, men det blir noe annet når vi sitter der sammen og ser livstegna vil jeg tro.

Så alt i alt har fortvilelsen blitt erstattet med... vel ingenting? Jeg bare går rundt i en boble uten følelser akkurat nå og tenker at "jada, alt er ok, dette går bra.. Oj der var det en gravidmage i speilet.. jaja" haha

 

[PinUp-Mama]

Har endt opp med å bli henvist (frivillig) til Psykisk Helse avdelinga til kommunen. Både jordmor og fastlege er bekymret nå, jeg har virkelig virkelig prøvd å prate i håp om at det hjelper og går over, men føler det blir værre. Hun lille i magen har begynt å bevege seg nå slik at man kan kjenne det. Noe jeg syns er utrolig ubehagelig, jeg får helt noia. Synes ikke det er en koselig ting Har lyst å begynne å prate med henne, men får det liksom ikke til. Sitter og stirrer på magen og får helt panikk.

I det siste har det vært mye fokus på mobbing på sosiale medier i kretsene jeg følger/er venner med. Noe som IKKE har hjulpet, for nå har jeg sykt dårlig samvittighet for å bringe liv til verden. Jeg er selv offer for mobbing. Nå gruer jeg meg til å bli mor. Unger er faktisk ondskapsfulle og det har jeg tenkt mye på i det siste. Tenk om jenta mi blir mobbet slik som jeg ble? Hvor fælt det må være å skal trøste henne, det å faktisk vite hvor vondt hun har det. Eller... Hun kan jo bli en mobber? Jeg tror faktisk mobbere i dagens samfunn har mindre å gjøre med oppgragelse, det er vanskelig å skylde på det, man kan aldri helt vite hvem som blir mobbere og DET skremmer meg :/ Tenk om jeg gjør alt rett men at jenta mi er en av de som ikke bare psykisk mishandler andre unger, men tyr til fysiske plager også..

Så nå er jeg bare fortvilet. Og enda klarer jeg ikke helt sette meg i morsrollen, jeg klarer ikke se det for meg heller når jeg fantaserer. Jeg klarer se for meg samboeren min med datteren vår, men hver gang jeg skal prøve å sette meg selv inn i fantasien så blir alt helt feil..

 

[Cadillac]

Sender deg en god klem - du har fått en tøff start på dette, virkelig, og det virker i tillegg som om du har en del mennesker rundt deg som burde skamme seg. Jeg forstår ikke at folk kan spekulere på den måten de har gjort her, gå ut med falske rykter osv. Helt psykt!

Jeg håper ellers at du får god hjelp til å takle vonde og vanskelige følelser. Det er jo faktisk sånn at man ikke kan vite, men det man vet er at det som regel går veldig veldig fint og at barna hverken blir det ene eller det andre. Og skjer det, så er det noe man må takle der og da, om enn det er flott å ha gjort seg opp en mening ifht hvilken holdning man har og hva man aksepterer og ikke. Og der kommer jo mye av foreldrerollen inn; dette med oppdragelse og tydeligheten av den, vær tydelig med barnet/barna om hva dere mener og hvordan dere vil ha det, vær konsekvente, så går det seg oftest veldig godt til.

Klem klem

 

[PinUp-Mama]

De siste 2 månedene har vært innholdsrike kan man si når det gjelder fokus på egen helse. Jeg har vært innom DPS på sykehuset en del ganger og pratet med 2 terapauter der. Snakket med kommunal psykisk avdeling en del ganger også. Vi går gjennom oppvekst, tanker/følelser, øvelser på å sortere tanker og følelser. Har også vært innom jordmor på sykehuset for å besøke fødeavdelingen og prate om fødsel og "kontakt med baby"

Vi har valgt å ikke sette opp flere timer hos jordmor på føden, da det ser ut til av jeg får god hjelp og veiledning av de psykiske avdelingene jeg er i kontakt med. Og jeg har kommet på et litt "roligere" stadie enn hva jeg har vært de første 5-6 månedene av svangerskapet. Jeg føler fremdeles ingen særlig tilknytning til babyen i magen og jeg sliter virkelig med å .. tja.. "skjønne at jeg er gravdi" ? om jeg kan si det slik? det høres kanskje helt rart ut for enkelte. Men jeg sliter virkelig med å forstå at det vokser et menneske inni meg. Jeg forstår ikke at det er et barn. Jeg forstår ikke at jeg er gravid. Jeg skjønner, men skjønner ikke at det er et barn som sparker meg i ribbeina..? Men jeg har ikke panikkangst flere ganger til dagen lenger! Så woop!

Terapautene skal begynne med hjemmebesøk ettersom jeg begynner å kjenne på kroppen at all reisingen til alle avtalene begynner å bli for mye for meg... Jeg sliter nok som det er med å gå på butikken å handle smør liksom og det å kjøre over 1 time til sykehuset tar på, spesielt når jeg har bekkenløsning - ja jeg har det enda.. så jeg er enda 100% sykemeldt...

Hvis man setter sinnsteminger og slikt farger som hvitt og sort, hvitt er jo selvsagt kjempebra og sort er "no return" supermega deppa. Så er jeg mer i gråsonen. Så sånnsett kunne det vært verre. Jeg klarer ikke se helt positivt på fremtiden, men frykter den ikke med samme angsten som før. Den er mer ukjent og skummel, men ikke slik at jeg gråter mer i søvn pga. det ukjente. Så håper de siste 3 månedene fortsetter slik som dette. Eller at det holder seg slik det er nå