Igår var vi på UL, dagen før jeg ble 12 uker. legen min abefalte visst
også UL rundt denne tiden, og vi dro til en han anbefalte.
Alt var helt perfekt, og det var så fantastisk å se det lille fine barnet vårt sprelle og vifte med armer og bein! Han dyttet fælt på magen for å få fosteret til å snu seg, og husker jeg tenkte at dette er ikke bra. Nå kan dere senke skuldrene sa han. Og vi var i lykkerus etterpå, og tenkte at nå kan vi trygt fortelle jenta vår at hun skal bli storesøster.
Jeg dro hjem, og noen timer etter gik jeg på do, og som sikkert alle gjør så sjekker man dopapiret for å se etterblødning, men jeg kjente det rant og så ned i do, og det bare rant blod... Jeg fikk panikk og reiste meg opp og bare skreik. Trodde jeg skulle svime av!
Det var helt forferdelig!
Jeg ringte Riksen, men selvom de ville kunne de ikke ta meg imot,siden det var før uke 18, de ba meg ta kontalt med Ullevåll, de tok meg heller ikke imot selvom de ville. jeg var hysterisk på tlf og hylgrein. jeg måtta ta kontakt med legevakten, Så da bar det dit, Jeg knakk bare sammen når jeg sto og skulle forklare for jeg kjnete det bare rant og var redd alt bare skulle dette ut. Livredd for at jeg måtte se det lille barnet mitt. Alle tanker gikk i hodet mitt, jeg hadde akkruratt sett barnet i magen og satt med bilder av det i vesken, tanken på at jeg måtte begynne på nytt med Ivf, at det ikke ble noen lillesøster eller lillebror, at den fine magen min sakte skulle bli borte igjen. Det værste var at jeg timer før hadde sett det og gledet meg enda mer, og nå var alt snudd på hodet, og jeg visste det var UL sin skyld! Skulle vi miste alt vi har jobbet mot i flere år, Dagen før vi skulle fortelle alle nyheten.
Heldivis kom vi fort inn, de så at jeg var helt uttafor.
Hun som sjekket meg sa at livmor munnen var fortsatt lukket, at det var bra, men kunne ikke si noe mer, hun skulle gjøre alt hun kunne for at jeg skulle få komme på Ullevåll samme dag. Og det fikk jeg så da ble det videre opp dit med blodprøver og vente i 2 lange timer. Det var grusomt, jeg var helt sikker på at at vi hadde mistet lille barnet vårt, var liksom ikke tvil når hver gnag jeg reiste meg så rant det. der satt jeg med høygravide damer og bare ventet på å få svaret jeg fryktet. Alene var jeg og da samboeren måtta dra hjem med datteren vår.
Da jeg endelig kom inn bare knakk jeg sammen igjen, jeg turte ikke se på skjermen, var livredd, ville ikke se den lille jeg så sprelle ista ligge der livløs. Hun ene sykepleieren hold meg i hånda, men legen undersøkte... så sa hun at det er liv der, den ligger og spreller, og hjertet slår. Jeg bare gråt, og kunne ikke tro det etter alt det blodet. Jeg hadde virkelig ikke trodd det var noe håp.
Hun mente det kunne være et blodkar som hadde sprekt, og at blødningen ville gi seg. det så ikke ut som en truende abort. Men skulle ta kontakt om det ble mer eller smerter, og måtte holde meg i ro en uke.
Jeg er selvfølgelig overlykkelig, men er veldig redd. Er redd det kunne være begynnelsen på abort eller at noe er galt. Har ubehag i magen, og det føles ikke bra.
Klarer ikke slappe av og bare slå meg til ro med at dette går bra. Er livredd for at det skal skje igjen! Men jeg kan ikke gjøre noe annet enn å ta en dag av gangen. Skulle bare så gjerne hørt hjertelyden for å vite at den var stabil. Men legen sa til meg idag at det kunne man ikke før i uke 16..
Så jeg får bare håpe at den lille har det bar og klorer seg fast, og at det er meningen at hun eller han skal komme til oss..
Etter den opplevelsen jeg har hatt vil jeg ikke anbefale noen å ta tidlig UL, det er ikke verdt det hvis man er ung og egentlig ikke trenger det. Vi gjorde det jo for å forsike oss om at alt var fint, men angrer nå, den oppleverlsen skulle jeg vært uten..
Hvertfall ikke gjør det på Majorstuaklinikken hos Carsten Trolle!!
Alt var helt perfekt, og det var så fantastisk å se det lille fine barnet vårt sprelle og vifte med armer og bein! Han dyttet fælt på magen for å få fosteret til å snu seg, og husker jeg tenkte at dette er ikke bra. Nå kan dere senke skuldrene sa han. Og vi var i lykkerus etterpå, og tenkte at nå kan vi trygt fortelle jenta vår at hun skal bli storesøster.
Jeg dro hjem, og noen timer etter gik jeg på do, og som sikkert alle gjør så sjekker man dopapiret for å se etterblødning, men jeg kjente det rant og så ned i do, og det bare rant blod... Jeg fikk panikk og reiste meg opp og bare skreik. Trodde jeg skulle svime av!
Det var helt forferdelig!
Jeg ringte Riksen, men selvom de ville kunne de ikke ta meg imot,siden det var før uke 18, de ba meg ta kontalt med Ullevåll, de tok meg heller ikke imot selvom de ville. jeg var hysterisk på tlf og hylgrein. jeg måtta ta kontakt med legevakten, Så da bar det dit, Jeg knakk bare sammen når jeg sto og skulle forklare for jeg kjnete det bare rant og var redd alt bare skulle dette ut. Livredd for at jeg måtte se det lille barnet mitt. Alle tanker gikk i hodet mitt, jeg hadde akkruratt sett barnet i magen og satt med bilder av det i vesken, tanken på at jeg måtte begynne på nytt med Ivf, at det ikke ble noen lillesøster eller lillebror, at den fine magen min sakte skulle bli borte igjen. Det værste var at jeg timer før hadde sett det og gledet meg enda mer, og nå var alt snudd på hodet, og jeg visste det var UL sin skyld! Skulle vi miste alt vi har jobbet mot i flere år, Dagen før vi skulle fortelle alle nyheten.
Heldivis kom vi fort inn, de så at jeg var helt uttafor.
Hun som sjekket meg sa at livmor munnen var fortsatt lukket, at det var bra, men kunne ikke si noe mer, hun skulle gjøre alt hun kunne for at jeg skulle få komme på Ullevåll samme dag. Og det fikk jeg så da ble det videre opp dit med blodprøver og vente i 2 lange timer. Det var grusomt, jeg var helt sikker på at at vi hadde mistet lille barnet vårt, var liksom ikke tvil når hver gnag jeg reiste meg så rant det. der satt jeg med høygravide damer og bare ventet på å få svaret jeg fryktet. Alene var jeg og da samboeren måtta dra hjem med datteren vår.
Da jeg endelig kom inn bare knakk jeg sammen igjen, jeg turte ikke se på skjermen, var livredd, ville ikke se den lille jeg så sprelle ista ligge der livløs. Hun ene sykepleieren hold meg i hånda, men legen undersøkte... så sa hun at det er liv der, den ligger og spreller, og hjertet slår. Jeg bare gråt, og kunne ikke tro det etter alt det blodet. Jeg hadde virkelig ikke trodd det var noe håp.
Hun mente det kunne være et blodkar som hadde sprekt, og at blødningen ville gi seg. det så ikke ut som en truende abort. Men skulle ta kontakt om det ble mer eller smerter, og måtte holde meg i ro en uke.
Jeg er selvfølgelig overlykkelig, men er veldig redd. Er redd det kunne være begynnelsen på abort eller at noe er galt. Har ubehag i magen, og det føles ikke bra.
Klarer ikke slappe av og bare slå meg til ro med at dette går bra. Er livredd for at det skal skje igjen! Men jeg kan ikke gjøre noe annet enn å ta en dag av gangen. Skulle bare så gjerne hørt hjertelyden for å vite at den var stabil. Men legen sa til meg idag at det kunne man ikke før i uke 16..
Så jeg får bare håpe at den lille har det bar og klorer seg fast, og at det er meningen at hun eller han skal komme til oss..
Etter den opplevelsen jeg har hatt vil jeg ikke anbefale noen å ta tidlig UL, det er ikke verdt det hvis man er ung og egentlig ikke trenger det. Vi gjorde det jo for å forsike oss om at alt var fint, men angrer nå, den oppleverlsen skulle jeg vært uten..
Hvertfall ikke gjør det på Majorstuaklinikken hos Carsten Trolle!!
