L
lindaen
Guest
Jeg våkner tidlig.. Selv om jeg la meg seint.. Kroppen er sliten, hodet er tungt, øynene er såre.. Men det er ikke mulig å få mer søvn, ikke litt engang. Allerede når jeg står opp kjenner jeg følelsen. Det føles som noen sitter på brystet mitt, det er vanskelig å få inn luft.. Kvalmen brer seg.. I dag er dagen, vi skal ta farvel med deg for siste gang.. Det ligger et lokk over huset, alle føler tyngden.. Vi må være tidlig ute, det vet vi.. Om vi skal få sitteplass, bør vi være der over en time før.. Du har satt mange spor, det er mange som ønsker å følge deg til ditt siste hvilested..
Når vi kommer til kirka er det allerede mange der.. Du er ikke kommet enda.. Vi står utfor og venter.. Fra gammelt av heter det seg at man ikke skal gå inn i kirka når ikke kista er kommet enda.. Mange har likevel gått inn og satt seg.. Jeg kjenner at det plager meg litt.. Bagateller blir så store, jeg skulle ønske det kunne være perfekt.. Når man tenker på det, så finnes det ingenting perfekt med at 18 år gamle gutter dør.. Mens vi står der, kommer du.. Det er ufattelig å tenke på at du ligger i kista der.. "Tom, hjelper du oss å bære Andreas inn?" Det er sterkt, så utrolig sterkt. Mine eneste to onkler, er med på å bære deg inn. Tårene triller.
Kirka er full, allerede en halvtime før det skal starte. Folk står oppover midtgangen.. Det er ikke flere sitteplasser, selv om alle rom i kirka er åpen. Det er blomster overalt. Eneste tanken som slår er at det er vakkert.. Vi sitter på fjerde rad.. Det betyr bare at det er for nært.. Jeg skulle ønske jeg kunne sitte bakerst.. Ikke egentlig kjenne deg, ikke være så nært. Slik er det ikke.. Det er stille i kirka, eneste lyden man kan høre er svak snufsing. Alle sørger over deg.. Tårene triller sakte nedover kinnene mine, jeg prøver å stoppe det, men det er nytteløst.. Alt er vondt..
Mamman din har skrevet et dikt til deg.. Hun skulle egentlig lese det selv, men hun klarte ikke.. Alle holder pusten mens en venninne leser det opp.. Siste setning får alle til å briste ut i gråt: "Jeg kan ikke nå deg der du er nå".. Det var vakkert.. Det er mange taler, vi gråter og vi ler omhverandre.. Den siste som skal holde tale er min pappa. Han starter talen sin med at alle barna hans er som diamanter for han.. Jeg og mine nærmeste ser på hverandre.. Oppi alt dette må jeg kjempe enda en kamp.. For han som står der oppe å taler om hvor viktig barna hans er, har nektet å ha kontakt med meg hele mitt liv.. Tårene triller igjen..
(Foto VG)
"Nå skal Rolffa framføre Hjerteknuser" sier presten.. Jeg svelger hardt.. Jeg har hørt den sangen hver dag etter du døde.. Det er virkelig din sang.. Jeg puster tungt, biter meg i leppa, ser i taket.. Dette går bra.. Gitarene begynner å spille, jeg kjenner at jeg takler dette.. Han begynner å synge, det revner inni meg.. Tårene strømmer, jeg får ikke puste.. Var ikke forberedt, trodde ikke det skulle bli så ille.. Det vrir seg i kroppen, jeg prøver å krølle meg sammen på kirkebenken.. Alt gjør så vondt.. Kroppen bare rister, prøver å trekke pusten, men det kommer bare hikst.. Papiret jeg har i handa klarer ikke å ta i mot alle tårene, di siler i strie strømmer nedover.. Jeg kjenner hender stryker på meg, det er godt.. Jeg vet at jeg ikke er alene, jeg vet jeg må finne tilbake, få kontrollen.. "På min fing har æ ringen din, å på ringen står d blankt, at du e min hjerteknuser" Jeg har fått laget den ringen til pappan din.. Men han har den ikke på fingeren, han har den i et kjede rundt halsen for å ha den nærmest mulig hjertet. "Jeg skal aldri ta den av" sa han.. Det betyr mye for meg at jeg har gjort noe så betydningsfullt for han.. Du var virkelig pappa sin lille hjerteknuser...
300 biler følger din siste kjøretur. Motkommende biler stopper.. Det varmer, en slik respekt finnes nesten ikke lengre. Vi står lenge på parkeringsplassen å venter på at alle skal parkere.. Det er kommet to fulle busser i tillegg.. Vi er så mange at vi bruker nesten 20 minutter på å gå til gravplassen din.. Her skal du senkes i jorden, og være for alltid.. Det er uforståelig.. Du skal ikke ligge i jord, du skal begynne livet ditt.. Men slik er det ikke.. Det er vondt å vite.. Vi står der i -6 grader.. Kulden biter seg fast i kroppen.. Vi er kledd for kulde, men det er nok ingen som ikke fryser.. Vi synger, legger roser på kista di.. Stryker på den, visker til deg et siste farvel.. Til slutt holder vi ikke ut kulda lenger, det er så vondt.. Jeg føler ikke tærne mine.. Klarer ikke bøye fingrene mine.. Jeg har stått ute i 30 minutter.. Jeg tenker på deg.. Hvordan kan jeg klage? Du lå ute i 17 timer før du døde av kulda, jeg føler at jeg ikke holder ut etter 30 minutter.. Du var virkelig en fighter, unge mann.. Dette skulle aldri skje..
Hvil i fred
Når vi kommer til kirka er det allerede mange der.. Du er ikke kommet enda.. Vi står utfor og venter.. Fra gammelt av heter det seg at man ikke skal gå inn i kirka når ikke kista er kommet enda.. Mange har likevel gått inn og satt seg.. Jeg kjenner at det plager meg litt.. Bagateller blir så store, jeg skulle ønske det kunne være perfekt.. Når man tenker på det, så finnes det ingenting perfekt med at 18 år gamle gutter dør.. Mens vi står der, kommer du.. Det er ufattelig å tenke på at du ligger i kista der.. "Tom, hjelper du oss å bære Andreas inn?" Det er sterkt, så utrolig sterkt. Mine eneste to onkler, er med på å bære deg inn. Tårene triller.
Kirka er full, allerede en halvtime før det skal starte. Folk står oppover midtgangen.. Det er ikke flere sitteplasser, selv om alle rom i kirka er åpen. Det er blomster overalt. Eneste tanken som slår er at det er vakkert.. Vi sitter på fjerde rad.. Det betyr bare at det er for nært.. Jeg skulle ønske jeg kunne sitte bakerst.. Ikke egentlig kjenne deg, ikke være så nært. Slik er det ikke.. Det er stille i kirka, eneste lyden man kan høre er svak snufsing. Alle sørger over deg.. Tårene triller sakte nedover kinnene mine, jeg prøver å stoppe det, men det er nytteløst.. Alt er vondt..
Mamman din har skrevet et dikt til deg.. Hun skulle egentlig lese det selv, men hun klarte ikke.. Alle holder pusten mens en venninne leser det opp.. Siste setning får alle til å briste ut i gråt: "Jeg kan ikke nå deg der du er nå".. Det var vakkert.. Det er mange taler, vi gråter og vi ler omhverandre.. Den siste som skal holde tale er min pappa. Han starter talen sin med at alle barna hans er som diamanter for han.. Jeg og mine nærmeste ser på hverandre.. Oppi alt dette må jeg kjempe enda en kamp.. For han som står der oppe å taler om hvor viktig barna hans er, har nektet å ha kontakt med meg hele mitt liv.. Tårene triller igjen..
(Foto VG)
"Nå skal Rolffa framføre Hjerteknuser" sier presten.. Jeg svelger hardt.. Jeg har hørt den sangen hver dag etter du døde.. Det er virkelig din sang.. Jeg puster tungt, biter meg i leppa, ser i taket.. Dette går bra.. Gitarene begynner å spille, jeg kjenner at jeg takler dette.. Han begynner å synge, det revner inni meg.. Tårene strømmer, jeg får ikke puste.. Var ikke forberedt, trodde ikke det skulle bli så ille.. Det vrir seg i kroppen, jeg prøver å krølle meg sammen på kirkebenken.. Alt gjør så vondt.. Kroppen bare rister, prøver å trekke pusten, men det kommer bare hikst.. Papiret jeg har i handa klarer ikke å ta i mot alle tårene, di siler i strie strømmer nedover.. Jeg kjenner hender stryker på meg, det er godt.. Jeg vet at jeg ikke er alene, jeg vet jeg må finne tilbake, få kontrollen.. "På min fing har æ ringen din, å på ringen står d blankt, at du e min hjerteknuser" Jeg har fått laget den ringen til pappan din.. Men han har den ikke på fingeren, han har den i et kjede rundt halsen for å ha den nærmest mulig hjertet. "Jeg skal aldri ta den av" sa han.. Det betyr mye for meg at jeg har gjort noe så betydningsfullt for han.. Du var virkelig pappa sin lille hjerteknuser...
300 biler følger din siste kjøretur. Motkommende biler stopper.. Det varmer, en slik respekt finnes nesten ikke lengre. Vi står lenge på parkeringsplassen å venter på at alle skal parkere.. Det er kommet to fulle busser i tillegg.. Vi er så mange at vi bruker nesten 20 minutter på å gå til gravplassen din.. Her skal du senkes i jorden, og være for alltid.. Det er uforståelig.. Du skal ikke ligge i jord, du skal begynne livet ditt.. Men slik er det ikke.. Det er vondt å vite.. Vi står der i -6 grader.. Kulden biter seg fast i kroppen.. Vi er kledd for kulde, men det er nok ingen som ikke fryser.. Vi synger, legger roser på kista di.. Stryker på den, visker til deg et siste farvel.. Til slutt holder vi ikke ut kulda lenger, det er så vondt.. Jeg føler ikke tærne mine.. Klarer ikke bøye fingrene mine.. Jeg har stått ute i 30 minutter.. Jeg tenker på deg.. Hvordan kan jeg klage? Du lå ute i 17 timer før du døde av kulda, jeg føler at jeg ikke holder ut etter 30 minutter.. Du var virkelig en fighter, unge mann.. Dette skulle aldri skje..
Hvil i fred
![[ellaumbrella]](/data/avatars/m/32/32969.jpg?1298548165){kind=avatar}
