En følelse av at jeg ikke kan bli gravid

[Vilblimamma99]

Jeg sliter sånn med å se for meg å være gravid, klarer liksom ikke skjønne at jeg skal kunne være det. Og har en litt dårlig magefølelse på å om jeg i det hele tatt kan bli gravid. Er det noen som har sittet med de samme følelsene og har noen solskinnshistorier å fortelle? Det er ingenting jeg vil mer enn å bli gravid, men denne magefølelsen sitter så dypt og er så redd den stemmer. Har vært hos gynekolog og alt ser bra ut i følge han, samboer har ikke sjekket seg, men vi har ikke prøvd særlig lenge heller.

 

[Inkana]

Jeg sliter sånn med å se for meg å være gravid, klarer liksom ikke skjønne at jeg skal kunne være det. Og har en litt dårlig magefølelse på å om jeg i det hele tatt kan bli gravid. Er det noen som har sittet med de samme følelsene og har noen solskinnshistorier å fortelle? Det er ingenting jeg vil mer enn å bli gravid, men denne magefølelsen sitter så dypt og er så redd den stemmer. Har vært hos gynekolog og alt ser bra ut i følge han, samboer har ikke sjekket seg, men vi har ikke prøvd særlig lenge heller.

Jeg har også gått med en magefølelse på at jeg ikke kunne bli gravid, eller i hvertfall ikke uten hjelp. Det var nok pessimisten i meg som "forventer det verste og håper på det beste" i et forsøk på å ikke bli knust dersom det aldri skulle gå. I flere år hadde jeg også kluss med syklus om høsten (kun om høsten), og kunne ha én eller to sykluser på ca 60 dager. Da jeg prøvde å bli gravid, tok det 4-5 forsøk før spiren satt. Trodde ikke helt på det før jeg hadde ham gråtende i armene mine 8 måneder etterpå. Tror det er en bekymring mange har, og den forsterkes nok for hver negative test. Plutselig står de der med en positiv test og kan ikke tro det, selv om det er det som faktisk er mest sannsynlig - at den testen før eller siden blir positiv.

 

[FruO93]

Jeg sliter sånn med å se for meg å være gravid, klarer liksom ikke skjønne at jeg skal kunne være det. Og har en litt dårlig magefølelse på å om jeg i det hele tatt kan bli gravid. Er det noen som har sittet med de samme følelsene og har noen solskinnshistorier å fortelle? Det er ingenting jeg vil mer enn å bli gravid, men denne magefølelsen sitter så dypt og er så redd den stemmer. Har vært hos gynekolog og alt ser bra ut i følge han, samboer har ikke sjekket seg, men vi har ikke prøvd særlig lenge heller.

Jeg hadde samme følelse som deg. Viste seg at jeg har PCOS (og fått endometriose-diagnosen etter jeg fikk barn). Måtte ivf (icsi) til for at vi skulle få barn, men begge satt på hvert sitt første forsøk

 

[Vilblimamma99]

Jeg hadde samme følelse som deg. Viste seg at jeg har PCOS (og fått endometriose-diagnosen etter jeg fikk barn). Måtte ivf (icsi) til for at vi skulle få barn, men begge satt på hvert sitt første forsøk

Jeg har også gått med en magefølelse på at jeg ikke kunne bli gravid, eller i hvertfall ikke uten hjelp. Det var nok pessimisten i meg som "forventer det verste og håper på det beste" i et forsøk på å ikke bli knust dersom det aldri skulle gå. I flere år hadde jeg også kluss med syklus om høsten (kun om høsten), og kunne ha én eller to sykluser på ca 60 dager. Da jeg prøvde å bli gravid, tok det 4-5 forsøk før spiren satt. Trodde ikke helt på det før jeg hadde ham gråtende i armene mine 8 måneder etterpå. Tror det er en bekymring mange har, og den forsterkes nok for hver negative test. Plutselig står de der med en positiv test og kan ikke tro det, selv om det er det som faktisk er mest sannsynlig - at den testen før eller siden blir positiv.

Tusen tusen takk for at dere deler med meg <3 Jeg setter så enormt stor pris på det og det gir meg virkelig håp! Tror jeg er inne i en veldig negativ boble som jeg må jobbe meg ut av. Var hos gynekolog i dag igjen fordi jeg har gått på letrozol da jeg hadde en lang syklus forrige gang, og da så alt mye bedre ut enn det gjorde forrige gang med flere store og fine egg og bedre slimhinne. Dette roet meg ned litt, men likevel klarer jeg å overbevise meg selv om det verste, derfor hjelper det veldig å høre historiene dere forteller. Igjen, tusen takk <3

 

[Bailey]

Jeg sliter sånn med å se for meg å være gravid, klarer liksom ikke skjønne at jeg skal kunne være det. Og har en litt dårlig magefølelse på å om jeg i det hele tatt kan bli gravid. Er det noen som har sittet med de samme følelsene og har noen solskinnshistorier å fortelle? Det er ingenting jeg vil mer enn å bli gravid, men denne magefølelsen sitter så dypt og er så redd den stemmer. Har vært hos gynekolog og alt ser bra ut i følge han, samboer har ikke sjekket seg, men vi har ikke prøvd særlig lenge heller.

Jeg slet med det! Var forberedt da både mor og søster slet med å bli gravid. Så ille at jeg ikke kunne se for meg at jeg skulle få lov å oppleve å bli mor , selv som høygravid. Det utviklet seg til dødsangst når det nærmet seg fødsel fordi jeg var overbevist om at å bli mor ikke var i «min tidslinje» om du skjønner hva jeg mener , og derfor kom jeg jo aldri til å faktisk få oppleve det. Men joda , jeg ble gravid på første forsøk og, fødselen gikk bra og nå har jeg en nydelig datter på straks 20 mnd. så om du sliter etter å ha blitt gravid så anbefaler jeg å ta tak i det , spesielt om du har en underliggende angstproblematikk

 

[Inkana]

Tusen tusen takk for at dere deler med meg <3 Jeg setter så enormt stor pris på det og det gir meg virkelig håp! Tror jeg er inne i en veldig negativ boble som jeg må jobbe meg ut av. Var hos gynekolog i dag igjen fordi jeg har gått på letrozol da jeg hadde en lang syklus forrige gang, og da så alt mye bedre ut enn det gjorde forrige gang med flere store og fine egg og bedre slimhinne. Dette roet meg ned litt, men likevel klarer jeg å overbevise meg selv om det verste, derfor hjelper det veldig å høre historiene dere forteller. Igjen, tusen takk <3

Kjenner meg veldig igjen i følelsene dine rundt det her. Husker det var noen som stilte spørsmålet "Hva er din største frykt?" på et forum en gang for mange år siden, og folk svarte at de var redde for å bli gale, eller sykdom, eller å miste noen, men for meg var det å aldri få barn. Jobbet med tanken på at det kanskje ikke ville skje i mange år, og ble egentlig nokså fortrolig med det til slutt. Men da alt plutselig lå til rette for det i en alder av 34, så var jeg jo veldig spent på om det ville gå. Har alltid hatt litt pcos-tendenser (ikke fått diagnosen), vært mye stresset og div. helseproblemer, så følte virkelig på meg at jeg nok var en av de som ikke skulle få til dette.

Det er jo også litt som å kaste terning dette med prøving. Vi har vel alle vært med på brettspill der vi ikke kommer oss av flekken, mens andre er i mål for lengst. Noen prøver i flere år på første, mens nr to og tre sitter på første forsøk, og motsatt. Jeg vet ikke hvor gammel du er, eller hvor lenge dere har prøvd, men at ting ser bra ut etter sjekk er jo veldig positivt! Og hvis det faktisk skulle være noe som hindrer dere i å bli gravide naturlig, så er mulighetene for ivf/donor en fantastisk trygghet! Syntes jeg i hvertfall. Håper du kan finne litt ro i sjela, og at du kan kose deg litt med prosessen også. Prøving er litt av en boble, og selv om den kunne være nervepirrende å stå i, så elsker jeg å se tilbake på den nå!

 

[Inkana]

Det utviklet seg til dødsangst når det nærmet seg fødsel fordi jeg var overbevist om at å bli mor ikke var i «min tidslinje» om du skjønner hva jeg mener , og derfor kom jeg jo aldri til å faktisk få oppleve det.

Oi, dette var gjenkjennelig for meg. Husker jeg bare fikk vondt da folk sa "nå er han her snart", for intuitivt stemte det ikke.

 

[Vilblimamma99]

Jeg slet med det! Var forberedt da både mor og søster slet med å bli gravid. Så ille at jeg ikke kunne se for meg at jeg skulle få lov å oppleve å bli mor , selv som høygravid. Det utviklet seg til dødsangst når det nærmet seg fødsel fordi jeg var overbevist om at å bli mor ikke var i «min tidslinje» om du skjønner hva jeg mener , og derfor kom jeg jo aldri til å faktisk få oppleve det. Men joda , jeg ble gravid på første forsøk og, fødselen gikk bra og nå har jeg en nydelig datter på straks 20 mnd. så om du sliter etter å ha blitt gravid så anbefaler jeg å ta tak i det , spesielt om du har en underliggende angstproblematikk

Den første følelsen du beskriver er akkurat den jeg sitter med nå, at jeg ikke klarer å se det for meg fordi jeg har overbevist meg selv om det Jeg er veldig glad for å høre at den følelsen ikke stemte for deg selv om den føltes så sterk og får vondt av den angsten du må ha følt på, men det gir meg skikkelig håp å høre det du forteller Tusen takk for at du deler og for tips Det er godt å høre om fler som har vært i samme båt og som det har gått bra for.

 

[Vilblimamma99]

Kjenner meg veldig igjen i følelsene dine rundt det her. Husker det var noen som stilte spørsmålet "Hva er din største frykt?" på et forum en gang for mange år siden, og folk svarte at de var redde for å bli gale, eller sykdom, eller å miste noen, men for meg var det å aldri få barn. Jobbet med tanken på at det kanskje ikke ville skje i mange år, og ble egentlig nokså fortrolig med det til slutt. Men da alt plutselig lå til rette for det i en alder av 34, så var jeg jo veldig spent på om det ville gå. Har alltid hatt litt pcos-tendenser (ikke fått diagnosen), vært mye stresset og div. helseproblemer, så følte virkelig på meg at jeg nok var en av de som ikke skulle få til dette.

Det er jo også litt som å kaste terning dette med prøving. Vi har vel alle vært med på brettspill der vi ikke kommer oss av flekken, mens andre er i mål for lengst. Noen prøver i flere år på første, mens nr to og tre sitter på første forsøk, og motsatt. Jeg vet ikke hvor gammel du er, eller hvor lenge dere har prøvd, men at ting ser bra ut etter sjekk er jo veldig positivt! Og hvis det faktisk skulle være noe som hindrer dere i å bli gravide naturlig, så er mulighetene for ivf/donor en fantastisk trygghet! Syntes jeg i hvertfall. Håper du kan finne litt ro i sjela, og at du kan kose deg litt med prosessen også. Prøving er litt av en boble, og selv om den kunne være nervepirrende å stå i, så elsker jeg å se tilbake på den nå!

Dette hjelper skikkelig å høre, selv om jeg selvfølgelig ikke unner noen å ha hatt det sånn her, men det hjelper veldig å høre om andre som har tendens til å tenke i samme baner som meg Jeg forbereder meg alltid på det verste av det verste Veldig sant det du sier om at det går mye på flaks/uflaks og at det finnes masse hjelp å få, det hjelper å tenke på det sånn og tror det er det jeg må jobbe med, å se mulighetene og løsningene HVIS det ikke skulle gå naturlig. Da blir det ikke like skummelt. Tusen takk for at du har tatt deg tid til å svare og for alt det fine som blir skrevet

 

[FruO93]

Tusen tusen takk for at dere deler med meg <3 Jeg setter så enormt stor pris på det og det gir meg virkelig håp! Tror jeg er inne i en veldig negativ boble som jeg må jobbe meg ut av. Var hos gynekolog i dag igjen fordi jeg har gått på letrozol da jeg hadde en lang syklus forrige gang, og da så alt mye bedre ut enn det gjorde forrige gang med flere store og fine egg og bedre slimhinne. Dette roet meg ned litt, men likevel klarer jeg å overbevise meg selv om det verste, derfor hjelper det veldig å høre historiene dere forteller. Igjen, tusen takk <3

Det er jo veldig positivt at det ser bedre ut nå enn sist gang! Krysser fingrene for at det ordner seg! Jeg vet hvor tøft det er å stå i det

 

[Førstegangs1992]

Trenger en plass å få ut litt tanker rundt prøving! Sliter med det samme, følelsen av at jeg ikke kommer til å bli gravid! Vi har prøvd rundt 5 mnd, ikke super lenge, men lenge nok til at det negative i meg får ta godt feste. Måtte fjerne en eggleder for et år siden på grunn av svangerskap utenfor livmor, og sitter nå igjen med følelsen av at det ikke skal gå. Får heller aldri positive el test, men har regelmessig syklus og alle symptomer på el. Vanskelig å være positiv merker jeg

 

[Ametyst83]

Trenger en plass å få ut litt tanker rundt prøving! Sliter med det samme, følelsen av at jeg ikke kommer til å bli gravid! Vi har prøvd rundt 5 mnd, ikke super lenge, men lenge nok til at det negative i meg får ta godt feste. Måtte fjerne en eggleder for et år siden på grunn av svangerskap utenfor livmor, og sitter nå igjen med følelsen av at det ikke skal gå. Får heller aldri positive el test, men har regelmessig syklus og alle symptomer på el. Vanskelig å være positiv merker jeg

Det er så kjipt og sitte med den følelsen.. Har følt at det og ha en gjør alt vanskeligere, men der tok jeg feil. Etter masse lesing og en samtale med gynekolog så endret det seg. Den friske egglederen plukker opp egget fra den som mangler. Mange tror at egglederne sitter på hver sin de, men egentlig er det rett ved siden av hverandre. Så sjangsen for at den plukker opp egg er veldig stor

 

[Lille my.]

Jeg tenkte at det aldri skulle bli problemer. Jeg skulle bli lett gravid. Og ungene skulle komme på rad og rekke. Men så feil kan man ta. Reisen min ble lang. 3 spontanabort på rad. Etter 2 år søkte jeg hjelp. Baby nummer 4 kom på medisin fra gyn . Fikk baby 2014. I 2020 starter ønsket igjen. Og fikk baby med medisiner fra gyn. I 2021. I 2023 gravid på egenhånd. Blir oppdaget ma uke 16. Fremdeles ikke gravid