Endelig er jeg gravid! Jeg kan nesten ikke tro det! Jeg har ønsket meg barn lenge, men fra samboerens side har det vært litt fra og til. Jeg er 28 år(fyller 29 i år), og har vært sammen med barnefar i over 11 år.
November 2013 hadde jeg en graviditet utenfor livmor. Dette var ikke en planlagt graviditet og jeg forstod ikke selv at jeg var gravid, før legen ville at jeg skulle ta en graviditetstest fordi jeg blødde. Jeg aner ikke hvor langt jeg var på vei, men graviditeten satt ikke i livmoren og HCG var synkende. Jeg måtte få en injeksjon metotrexat for å fjerne siste rest. Jeg følte ingen sorg etter dette, men etterhvert som jeg ble ferdig med studiene og begynte å jobbe, jo mer bekymret ble jeg for at dette kunne skje igjen eller at jeg ikke kunne bli gravid. Januar 2016 spurte samboer om jeg ikke skulle slutte med P-piller. Jeg ble kjempeglad! Håpet at nå skulle jeg bli gravid med en gang! I mars kjente jeg "alle" symptomer! Jeg tok en graviditetstest samme dag som IKM, og den var positiv! Gleden ble dessverre kortvarig. Jeg begynte å blø senere den dagen. Jeg snakket med fastlegen og hun mente det var en spontanabort. Etter en ukes tid tok jeg en ny test, den var negativ. Men jeg tenkte at det ville ikke ta lang tid før jeg ble gravid på nytt. Men månedene kom og gikk. Samboer var plutselig ikke så interessert lenger i å få barn og jeg hadde nesten gitt opp håpet om å bli gravid. 23.august ventet jeg mensen, men den dukket ikke opp. Jeg går sjelden over tiden. Jeg ble opprømt og tenkte at nå må jeg ta en test. Jeg kunne skimte en svak strek! Hurra! Nå gleder jeg meg til fortsettelsen, og håper at den lille spiren ligger trygt og godt inne i livmoren min i en lang stund fremover!
November 2013 hadde jeg en graviditet utenfor livmor. Dette var ikke en planlagt graviditet og jeg forstod ikke selv at jeg var gravid, før legen ville at jeg skulle ta en graviditetstest fordi jeg blødde. Jeg aner ikke hvor langt jeg var på vei, men graviditeten satt ikke i livmoren og HCG var synkende. Jeg måtte få en injeksjon metotrexat for å fjerne siste rest. Jeg følte ingen sorg etter dette, men etterhvert som jeg ble ferdig med studiene og begynte å jobbe, jo mer bekymret ble jeg for at dette kunne skje igjen eller at jeg ikke kunne bli gravid. Januar 2016 spurte samboer om jeg ikke skulle slutte med P-piller. Jeg ble kjempeglad! Håpet at nå skulle jeg bli gravid med en gang! I mars kjente jeg "alle" symptomer! Jeg tok en graviditetstest samme dag som IKM, og den var positiv! Gleden ble dessverre kortvarig. Jeg begynte å blø senere den dagen. Jeg snakket med fastlegen og hun mente det var en spontanabort. Etter en ukes tid tok jeg en ny test, den var negativ. Men jeg tenkte at det ville ikke ta lang tid før jeg ble gravid på nytt. Men månedene kom og gikk. Samboer var plutselig ikke så interessert lenger i å få barn og jeg hadde nesten gitt opp håpet om å bli gravid. 23.august ventet jeg mensen, men den dukket ikke opp. Jeg går sjelden over tiden. Jeg ble opprømt og tenkte at nå må jeg ta en test. Jeg kunne skimte en svak strek! Hurra! Nå gleder jeg meg til fortsettelsen, og håper at den lille spiren ligger trygt og godt inne i livmoren min i en lang stund fremover!
det blir spennende å følge deg! Håper vi begge (endelig) får friske og fine svangerskap <3
