Det går helt ok. Synes det er tungt at det skal være så vanskelig denne gangen. Fikk vite at et vennepar er gravide (uke7) denne helgen og jeg tror et annet vennepar også har noe på gang.
Det går helt ok. Synes det er tungt at det skal være så vanskelig denne gangen. Fikk vite at et vennepar er gravide (uke7) denne helgen og jeg tror et annet vennepar også har noe på gang.
Fikk plutselig positiv EL-test i dag da. 2 dager før forventet. Kanskje Lutinusen gjorde at kroppen er i balanse igjen for alt er plutselig mer normalt. Who knows! Hvordan går det med deg?
skal klaffe for deg snart og! men skal ikke klage!
Det skjønner jeg er slitsomt. Det er slitsomt med en ettåring uten noen plagerAlltid tøft å høre at andre er gravide, når man ønsker det så mye selv. ❤
Woho, krysser fingrene for det
Går greit her, mye kvalme som er slitsomt sammen en liten gærning som løper rundt
Håper du slipper kvalme gjennom hele graviditeten 
5 dpo:
Ja, litt har skjedd siden sist. Ble selvfølgelig syk forrige helg. Akkurat i det vi gikk inn i eggløsningsuka. Hadde egentlig ikke tenkt å ta noe EL test før cd15 da EL har kommet på CD 16/17 de siste 5 månedene, men endte med å ta en pga. elsmerter CD14 - den var VELDIG positiv. Så da kjørte vi på 2 ganger den dagen til tross for elendig form. Ble bare dårligere og dårligere og Det endte til slutt med legevakt og sykehusinnleggelse pga pustevansker og skyhøy puls. Det var heldigvis ikke covid og de hele bedret seg ila. natten så jeg fikk reise hjem dagen etter, men puh!! Wtf?
Flere familiemedlemmer mener jeg gikk på en smell og at dette var kroppens måte å si i fra at nok er nok - RO NED!! Og at en vanlig forkjølelse da ble såpass forsterket/ille. Jeg vet ikke helt om det er mulig, men jeg tar til meg det de sier. Har visstnok vært en snakkis at jeg snart går på en smell/blir utbrent og både samboers mor og mine foreldre har snakket med samboer om det, men ikke meg?! Igjen - wtf!!
Uansett så må jeg stress ned. Vanskelig å bli gravid når kroppen er unntakstilstand hele tiden. Har bare blitt for mye den siste tiden og jeg vet jo selv at jeg er maks stressa. Bare skummelt dersom det faktisk er sånn at stress kan gi så alvorlig utslag. Man blir jo ikke lagt inn på sykehus for ingenting...
Tilbake til syklusen og symptomer. Cd20 i dag. Vært å tatt blodprøver for å sjekke stoffskifte og hormonnivåer. Så fort det var gjort satte jeg Lutinus. Ganske mange dager senere enn forrige syklus, men helt innafor i følge gyn. Symptomer så lang er at det kribler i brystvortene og at puppene er tyngre. Se fra forrige pp at det var likt da. Lite murringer så langt, men bittelitt i går kveld og noe i dag. Noen stikk innimellom. Har virkelig ikke trua denne pp. Har nesten ikke hatt sex. På en annen side var det vi fikk til optimalt timet og skal jo ikke mer enn en gang til
vi får se!
hva med å kontakte en psykolog? Jeg tror man har veldig godt av å prate med noen utenforstående, når man strever.
).
Stress kan definitivt gi alvorlige følger på kroppen. Både fysisk og psykisk, og det kan bli langvarige konsekvenser. Så ja, jeg vil absolutt anbefale deg hvis du klarer, å roe ned litt. Du har ikke godt av et slikt stressnivå
Når familien din i tillegg ser dette, ville jeg tatt det alvorlig.
Hva tror du at du selv kan gjøre for å senke stressnivået? Hva vil fungere for deg? Man har jo alt fra yoga, meditasjon, musikk, gåturer, naturen, maling, you name it. Man må finne noe som fungerer for seg slik at man klarer å roe ned litt hver dag. I tillegg til noen å snakke med om roten til stresset.
Hva med å "late" som en periode at du ikke vil bli gravid likevel. Bare tenke på sex som ren moro, ha seg annenhver dag fra cd9 feks, også tenke at en til baby nå hadde jo vært litt slitsomt?
Høres kanskje teit ut, men jeg tror man kan klare å lure hjernen/kroppen litt, og at man da kanskje klarer å senke stresset/forventningene litt. Heller bare nyte ettåringen og kaoset der, og fokusere på den fantastiske lille familien din.
At nr 2 kommer for deg, er jeg 100% overbevist om.
Jeg var i sommeren 2018 veldig deprimert og stresset over å aldri skulle få barn. Fikk pratet med en psykolog et par ganger, og tilslutt så bare ga jeg opp. Jeg ble nesten heller litt sint, og bare jaja, da blir jeg ikke gravid da. Også ble jeg det, og da satt den også heldigvis
Mye tanker her, litt rot og kaos haha. Håper det kanskje er noe som kan hjelpe her.
Tenker på deg ❤
Ta vare på deg selvTakk for så hyggelig og langt svar
Ja, hva kan jeg gjøre? Det har vært helgens tema for å si det sånn. Jeg hadde så vidt begynt å ta noen grep før det smalt, men det var kanskje litt for sent. Jeg skal hvert fall droppe det ene vervet mitt fullstendig og delegere mer oppgaver i styret der jeg er styreleder. Skal ta et stort steg tilbake. Leiligheten er solgt så det trenger jeg ikke tenke mer på nå, men vi har endt opp med å totalrenovere huset vi kjøpte i februar og det tar på kjenner jeg. Burde bare satt alt bort til en entreprenør, men det har vi ikke råd til. I tillegg synes jeg det er veldig krevende med en samboer i pappaperm som er mye hjemme med kidden når jeg har hjemmekontor. Mye frustrasjon for alle, særlig lille M som ikke skjønner hvorfor jeg ikke er sammen med han. Så dårlig samvittighet på alle fronter - hund, mann, barn og jobb! Vi står opp med M annen hver dag og de dagene samboer kan sove lenger så får ikke jeg begynt på jobb før kl 10. Det stresser meg veldig! Så det er et par enkle grep vi/jeg kan ta, men hovedkilden til stresset mitt er jobben min i seg selv, oppussingen og babyprosjektet som ikke går vår vei. 3 ting som er vanskeligere å gjøre noe med. Jeg har også veldig vanskelig for å be om hjelp og flink pike syndrom til tuuuusen. Det er ingen god kombinasjon.
Jeg er god på å planlegge og organisere dagene mine så ikke noe særlig å hente der. Det at jeg er så organisert har vel heller blitt en del av problemet siden jeg legger opp til alt for mye.
Jeg tror det som kan hjelpe meg mest er å gå turer med podcast på øra. Evt. uten mobilen i det hele tatt. Mobilfri tid hver dag er sikkert også lurt. Kanskje jeg burde begynne med akupunktur igjen. Også trene. Problemet er at jeg er så lite motivert at selve treningen blir et stressmoment det og Tror det kommer til å hjelpe å flytte ut av byen. Vi trives ikke så godt her vi bor. MANGE irritasjonsmomenter for å si det sånn.
Uff, så skremmende det måtte vært å få slike symptomer i "disse tidene"
Er det noe spesielt som stresser da? Jobb? Håper du får orden på det, det er så viktig å ta vare på seg selv. Jeg er overbevist om at det tok så lang tid på bli gravid igjen for meg fordi at det var så mye drama og stress på jobb. Og når det endelig klaffa for oss så var det den ene gangen vi bare på trass hadde sex til tross for at jeg lå til sengs og var kjempedårlig (endog ikke så dårlig som det du har vært her da!!!
God bedring og ta vare på deg og dine <3 Gå noen gode turer med vofs og baby og få litt avlastningshjelp om du trenger! Ta deg "meg" tid - kanskje med bare hund på tur? Eller bare du og baby? <3 Eller bare du alene?!
Jeg gjør hvert fall det
Kan sikkert hende det!Lurer litt på om jeg kanskje hadde en kjemisk forrige pp? Hvis man går tilbake å ser på testen (s.27) så ser man jo streken veldig godt!
).