En annen tidsregning

[kiki82]

Før jeg fikk barn, så trodde jeg at barn var babyer så lenge. At de jeg så på gata med små babyer kunne jeg treffe igjen lenge etter, og de ville fremdeles ha babyer. Og så er det egentlig bare noen få mnd. de er sånne skikkelige babyer. Og hva er vel egentlig noen få måneder i det lange løpet?

Dersom en f.eks gleder seg til ferie om 3 mnd, så er det ingenting. Og tiden med babyer går fort. Men de første mnd. med baby kan og føles veldig lange, med lite søvn, såre brystvorter, ammeproblemer, vondt her og der osv. Månedene inneholder så mye, både på godt og vondt. De føles både lange og korte. En kan si: -Tenk at h*n er 1 mnd allerede! Akkurat som om en mnd. er en evighet. Men med omtrent alle andre ting så er jo en mnd. ingenting.

Husker når alle 3 barna har vært noen uker, så har jeg følt at jeg har hatt dem en evighet. Men samtidig så har jeg følt at jeg fødte i går.

Å få barn er en helt annen tidsregning, og jeg tror ikke det går an å forstå det når en ikke har barn.

Andre som føler det samme?

 

[Zita]

Skjønner akkurat hva du mener!

 Vi skal snart feire Adrian sin 4 (!) års dag... Hvor i all verden ble det av den lille nydelig babyen min med masse mørkt hår? Hvor ble det av den herlige ett-åringen som akkurat har lært å gå? Eller to-åringen som så vidt pjusket litt borti den nye lillesøsteren og lurte på hva rart det der var[:D][:D] Syns vi akkurat feiret tre-årsdagen, og nå er han FIRE?
Likevel er det som han har vært sammen med oss for alltid, husker ikke hvordan livet var uten unger jeg[8D] Hvordan i allverden fikk vi tiden til å gå da[8|][:D]

 

[Tanntrollet09]

Jeg også føler det slik. Jeg synes tiden går så alt for fort, men likevel føles det som i går at vi kom hjem fra sykehuset, og det føles heller ikke så lenge siden hun ble døpt... Enda jeg har hatt dobbelt så langt døgn etter hun kom til, som før...

Etter jeg fikk barn selv så har jeg virkelig skjønt hva foreldrene mine, besteforeldre og andre folk mener med at tiden går så fort...

 

[kiki82]

ORIGINAL: Zita

Skjønner akkurat hva du mener!

Vi skal snart feire Adrian sin 4 (!) års dag... Hvor i all verden ble det av den lille nydelig babyen min med masse mørkt hår? Hvor ble det av den herlige ett-åringen som akkurat har lært å gå? Eller to-åringen som så vidt pjusket litt borti den nye lillesøsteren og lurte på hva rart det der var[:D][:D] Syns vi akkurat feiret tre-årsdagen, og nå er han FIRE?
Likevel er det som han har vært sammen med oss for alltid, husker ikke hvordan livet var uten unger jeg[8D][8|][:D] Hvordan i allverden fikk vi tiden til å gå da

Ja, ikke sant? Jeg husker omtrent ikke tiden før jeg ble gravid med tvillingene engang, og hvertfall ikke tiden før jeg fikk storebror. Og det er akkurat som om jeg er en helt annen person nå. Klart, jeg har jo blitt eldre, men det er ikke bare det. Jeg føler jeg tenker annerledes, er annerledes. Rar følelse, som det ikke helt går an å forklare.

 

[*lille*my*]

Kjenner meg kjempegodt igjen i det dere skriver. Merkelig det der altså... [;)]