Er det noen andre som har opplevd å bli helt ekstremt emosjonell på overtid?
Jeg hadde termin på lørdag. Jeg jobbet en del i tiden før meg å forberede meg selv på at jeg skulle gå over tiden, siden jeg er førstegangs og var ganske sikker på at jeg kom til å gå over.
Men på torsdag begynte jeg så smått å merke økende murringer, som gikk over til å bli det jeg trodde var modningsfase / veldig tidlige rier på fredagen. Natt til lørdag våknet jeg ca annenhver time av lette smerter, og det var ganske regelmessig hver 1-2 time gjennom lørdagen. Men på lørdagskvelden så stoppet det opp. Fortsatt litt murringer av og på, men ikke regelmessig og det blir ikke vondere.
Nå er jeg to dager på overtid og merker fortsatt ingenting. Hun ligger godt neddi bekkenet og presser litt av og på, men det skjer jo ingenting. Jeg har ventet på å få time på sykehuset til trivselskontroll, og fikk nå time på fredag. Og da knakk jeg helt sammen. Jordmor sa når jeg var hos henne sist at hun forventet at jeg skulle få time tidlig i uka, så jeg var innstilt på det. Det å skulle vente nesten en hel uke til uten å vite noe som helst føles bare helt jævlig ut akkurat nå. Og jeg vet jeg er ekstremt emosjonell nå med masse hormoner i kroppen, og jeg føler meg så dum som sitter her og hylgriner. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal takle å gå gjennom den neste uken. Det å føle at jeg var i gang og kom til å møte jenta mi snart, for å så vite at det ikke kommer til å skje noe på mange dager, det har gått veldig inn på meg.
Jeg vet ikke helt hva jeg vil her… jeg trenger vel kanskje litt støtte, litt tips om hvordan man overlever på overtid. Er det noen andre som har opplevd å tro de var i gang også stoppet alt? Hvordan taklet dere det? Hva gjorde dere som måtte gå flere dager på overtid? Har dere noen tips til å komme gjennom dagene?
Jeg hadde termin på lørdag. Jeg jobbet en del i tiden før meg å forberede meg selv på at jeg skulle gå over tiden, siden jeg er førstegangs og var ganske sikker på at jeg kom til å gå over.
Men på torsdag begynte jeg så smått å merke økende murringer, som gikk over til å bli det jeg trodde var modningsfase / veldig tidlige rier på fredagen. Natt til lørdag våknet jeg ca annenhver time av lette smerter, og det var ganske regelmessig hver 1-2 time gjennom lørdagen. Men på lørdagskvelden så stoppet det opp. Fortsatt litt murringer av og på, men ikke regelmessig og det blir ikke vondere.
Nå er jeg to dager på overtid og merker fortsatt ingenting. Hun ligger godt neddi bekkenet og presser litt av og på, men det skjer jo ingenting. Jeg har ventet på å få time på sykehuset til trivselskontroll, og fikk nå time på fredag. Og da knakk jeg helt sammen. Jordmor sa når jeg var hos henne sist at hun forventet at jeg skulle få time tidlig i uka, så jeg var innstilt på det. Det å skulle vente nesten en hel uke til uten å vite noe som helst føles bare helt jævlig ut akkurat nå. Og jeg vet jeg er ekstremt emosjonell nå med masse hormoner i kroppen, og jeg føler meg så dum som sitter her og hylgriner. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal takle å gå gjennom den neste uken. Det å føle at jeg var i gang og kom til å møte jenta mi snart, for å så vite at det ikke kommer til å skje noe på mange dager, det har gått veldig inn på meg.
Jeg vet ikke helt hva jeg vil her… jeg trenger vel kanskje litt støtte, litt tips om hvordan man overlever på overtid. Er det noen andre som har opplevd å tro de var i gang også stoppet alt? Hvordan taklet dere det? Hva gjorde dere som måtte gå flere dager på overtid? Har dere noen tips til å komme gjennom dagene?
(Kanskje det er en trøst at jeg er i samme situasjon).
Krysser fingrene for at det skjer noe snart - hvis du ikke allerede er i mål da 
