Ekteskap og vennskap...

Hysj...

Hysj...

Glad i forumet
Jeg og min mann har vært gift i nærmere 9 år nå. Vi har tre barn i alderen 7 til 2. Vi har det fint sammen, vi er gode venner. Vi krangler så å si aldrig og er enige om det meste. Vi er enige om arbeidsfordeling i huset. Han er en topp pappa og venn. Men jeg har ikke følelsene jeg trenger for at han kan være en kjæreste. Jeg har ikke hatt dem på mange år, kanskje siden det første barnet vårt ble født. Etter det har alt av intimitet vært noe tvungent fra min side. Mannen min er oppriktig glad i meg. Sikkert forelsket ennå. Jeg er ikke. Sexlivet er en vits, jeg har jo ikke lyst. Dvs. jeg har ikke noe imot sex, men jeg har ikkje følelsene som skal til for å ha sex med mannen min. Det byr meg nesten imot. Nå er det flere måneder siden sist, jeg kan sikkert telle på en hånd hvor ofte vi har vært i sving det siste året. Jeg liker ikke å bli kysset av han. Det føles feil. Han presser meg ikke. Vi har det fint sammen, vi liker å tilbringe tid i hverandres selskap.

Ja, en må jobbe med ekteskapet for å få det til å fungere. Men kan man virkelig få tilbake følelser som ikke har vært der på mange år? Ærlig talt så har jeg heller ikke LYST til å få følelsene tilbake, fordi jeg ikke har lyst på mannen min. Jeg er jo kjempeglad i han, han er en super venn og en fantastisk pappa, men jeg elsker han ikke. Og jeg vil ikke såre han.

Det har gått veldig bra veldig lenge å leve sammen som venner. Men et helt liv er fryktelig lenge å leve uten en kjæreste. Er det ikke? Men jeg vil heller ikke skape problemer for barna.

Hva tenker dere? Hva hadde dere gjort i min situasjon?
 
Skjønner at dette er vanskelig og føler at det på en måte blir lett for meg å sitte og si hva jeg hadde gjort, men du vil kanskje ikke like det du hører. 

Jeg hadde ikke gått fra en mann om vi hadde det så bra som du sier. Gode menn vokser ikke på trær nå om dagen, og spesielt etter å ha vært her på babyverden så lenge, og sett hva for noe mannfolk som finnes rundt omkring norges land, så hadde jeg villet beholde min. 
Du må ikke tro at gresset er grønnere på den andre siden for i 99% av forholdene så forsvinner forelskelsen etter noen år. Er en da heldig så sitter en igjen med noe dypere som for meg er harmoni, vennskap, omsorg og kjærlighet og jeg vil si at du har mange av de punktene i ditt ekteskap(svarer ut i fra det du skriver). 
Jeg anbefaler deg å jobbe med deg selv og snakke med mannen din om dette. 
Har et par bekjente som hadde gitt sin ene arm for  kunne krype tilbake til ektefellene som de forlot pga manglende følelser.. 
 
Vel...det var vel sånn vi hadde det...og i vårt tilfelle var det mannen som forlot meg.

Jeg satt igjen med tusen spørsmål...om hvorfor han ikke hadde snakket med meg om dette før, sånn at vi kunne ha jobbet mer for forholdet, for når han først sa noe, hadde han allerede bestemt seg for å dra...

Det var etter 16 år sammen, gift i 8 av de, og to små barn sammen.
Jeg trodde aldri jeg skulle klare å leve videre.

Nå er dette 2 år siden, og jeg har fått meg en ny kjæreste.
Og det er deilig. Deilig å kjenne på følelsen av å være forelsket, deilig sex, en ny partner å diskutere sammen med.

Jeg kan ikke råde deg til enten det ene eller det andre.
Jeg har det supert nå, men tanken på at min eks ga opp for tidlig uten å jobbe for ekteskapet vårt, kommer alltid til å være der. Det er urettferdig av meg nå å sammenligne et helt nytt forhold med et som varte så lenge som 16 år.

Jeg er ferdig med å gå gravid, ferdig med spedbarnsperioden...alt dette tærte på vårt ekteskap...som egentlig var bra - og dette har jeg jo ikke i mitt nye forhold som derfor ikke blir satt på samme prøve.

Nå har vi ungene en uke hver, og det vil si mer fri til meg og hva jeg vil bruke tiden på.
Jeg kan trene, dra bort annenhver helg, sove annenhver helg (sammen med kjæresten) - vi har en helt annen tid å bruke på oss selv.

På Familievernkontoret lærte vi at følelser KAN vekkes til liv, at det er mange teknikker/ting man kan gjøre for å få dem tilbake - men det forutsetter at begge vil jobbe for det. Det var ikke min mann.

Ønsker deg lykke til....skjønner det er vanskelige tanker du sliter med nå, men husk at negative tanker ikke hjelper deg i familielivet ditt og ekteskapet ditt.
Og snu på det litt: hvor morsom/sexy/snill/utfordrende er DU for din mann???
 

leonorasmamma skrev:
Skjønner at dette er vanskelig og føler at det på en måte blir lett for meg å sitte og si hva jeg hadde gjort, men du vil kanskje ikke like det du hører. 

Jeg hadde ikke gått fra en mann om vi hadde det så bra som du sier. Gode menn vokser ikke på trær nå om dagen, og spesielt etter å ha vært her på babyverden så lenge, og sett hva for noe mannfolk som finnes rundt omkring norges land, så hadde jeg villet beholde min. 
Du må ikke tro at gresset er grønnere på den andre siden for i 99% av forholdene så forsvinner forelskelsen etter noen år. Er en da heldig så sitter en igjen med noe dypere som for meg er harmoni, vennskap, omsorg og kjærlighet og jeg vil si at du har mange av de punktene i ditt ekteskap(svarer ut i fra det du skriver). 
Jeg anbefaler deg å jobbe med deg selv og snakke med mannen din om dette. 
Har et par bekjente som hadde gitt sin ene arm for  kunne krype tilbake til ektefellene som de forlot pga manglende følelser.. 

Sign. Uansett om denne "forelskelsen" går over, så vil du uansett ha det mennesket som kjenner deg bedre enn noen andre, som alltid vil støtte deg og være der for deg og barna dine. 

Virker som om mange har en viss illusjon av hvordan det er å leve sammen med andre i mange år. Det du sier nå, det er vel sånn det blir for alle på sikt. Det går over i en rutine, en kjærlighet på et dypere plan. Kall det gjerne vennskap. 
Ville ALDRI i vide verden brutt opp barna, hjemmet og det vennskapet (som du kaller det) fordi jeg brått ikke var forelska lenger.. 
 
Man kan jo fortsatt elske personen og ha lyst på sex med personen selv om forelskelsen har gått over. Størstedelen av livet er jo faktisk med partneren uten forelskelsen. Når du da ikke føler du elsker han på den måten lenger, så er det i mine ører dødere enn at bare forelskelsen er borte. Jeg kan ikke råde deg til hva du skal gjøre, til det synes jeg det er for stort. Det kan ikke være godt å ha det slik når alt annet er så bra. Må føles ensomt
 
Er forholdet så dødt skjønner jeg ikke at man skal holde på det for ungene sin skyld nei, det blir veldig feil på så mange måter!

MEN etter mange år sammen skylder du han ærlighet og terapi timer sammen for å prøve å løse det..det kan hende dere kan vekke det til livet, uansett syns jeg man skal prøve hardt før man går!!
 

Rebecca85 skrev:
Er forholdet så dødt skjønner jeg ikke at man skal holde på det for ungene sin skyld nei, det blir veldig feil på så mange måter!

MEN etter mange år sammen skylder du han ærlighet og terapi timer sammen for å prøve å løse det..det kan hende dere kan vekke det til livet, uansett syns jeg man skal prøve hardt før man går!!
Enig i denne!

 

Rebecca85 skrev:
Er forholdet så dødt skjønner jeg ikke at man skal holde på det for ungene sin skyld nei, det blir veldig feil på så mange måter!

MEN etter mange år sammen skylder du han ærlighet og terapi timer sammen for å prøve å løse det..det kan hende dere kan vekke det til livet, uansett syns jeg man skal prøve hardt før man går!!

lykke til!!

 Tror det er viktig å være 100% ærlig, sjansen er stor for at din mann går å kjenner på noen av de samme følelsene som deg.
Håper dere finner ut hva som er best for dere!! :-))
 
Det jeg reagerte på, er at du verken ville ha sex med mannen din, eller bli kysset av ham/ha nærhet på annen måte. Selv om du sier at du er fornøyd med ham som far, ektemann, person - dvs det er ikke hans oppførsel som gjør at du synes det er ekkelt med nærhet med ham. Enda du sier at han ikke presser deg til noe eller klager på mangel på nærhet. Her synes jeg det er to veier å gå:
* fortelle det til mannen, hvordan du føler, og prøve å jobbe sammen for forholdet
* hvis det ikke lykkes, så synes jeg at han bør få valget om å bli eller gå. Det ER grusomt å leve i flere måneder med at den du er mest glad i, avviser deg på det kaldeste både når det gjelder sex og annen nærhet. Kyssing, jevnlig sexliv og nærhet er etter min mening veldig viktig i et forhold, og oftest blir den parten som blir avvist hele tiden, ulykkelig, selv om han/hun ikke innrømmer det overfor partneren og biter sammen tennene for barnas skyld. Man trenger nærhet og kjærtegn fra sin kjære for å føle seg elsket.

Lykke til, synes dere burde snakke ut om det først, uansett hvor vanskelig det er for deg (å utsette problemet er bare å gjøre ting verre), og begynne i familieterapi for å se om det er noe igjen der å bygge videre på. Barna er ikke tjent med å vokse opp i et hjem der mor avviser far følelsesmessig.
 
Det første som slo meg er at noen av tingene du snakker om henger sammen. Hvis lysten din er dårlig og du kjenner at det ikke er det samme å kysse mannen din som før f.eks. så tror jeg det kan ha sammenheng med at du nå gjerne tenker og analyserer følelser mens du kysser osv.

Hva hvis dere f.eks. er litt brisne begge to en kveld, klarer du å legge vekk tanker og hemninger og slappe litt mer av? (bare for å teste ut, sier ikke at du vanligvis skal måtte drikke for å kose med mannen din! Langt i fra!)

Snakker av litt egen erfaring her, jeg må ha god lyst på plass for at mer enn bare nussing skal være skikkelig bra.

Etter så mange år sammen så er man ikke forelsket lenger, det har gått over til noe dypere som det er vanskelig å sette fingeren på i hverdagen. Anbefaler deg å prøve å legge vekk tankene på at DU ikke kjenner forelskelsesfølelser lenger og heller bruke tid på å se hva du setter pris på med mannen din, hva som gjør ham til en flott fyr, se de små tingene han gjør for deg og familien i hverdagen. Og så se hva du selv gjør og kan gjøre for ham, flørte litt mer, klype ham i baken, klemme om ham når han står og holder på med noe. Sette seg sammen med ham i sofaen om kvelden i stedet for hver sin krok med hver sin laptop. Ha det litt moro i hverdagen og så kanskje du klarer å reboote kroppen litt. Du har latt kroppen og følelsene sovne og det er ikke mannen din sin feil vettu! :-)
 

Rebecca85 skrev:
Er forholdet så dødt skjønner jeg ikke at man skal holde på det for ungene sin skyld nei, det blir veldig feil på så mange måter!

MEN etter mange år sammen skylder du han ærlighet og terapi timer sammen for å prøve å løse det..det kan hende dere kan vekke det til livet, uansett syns jeg man skal prøve hardt før man går!!
Veldig enig!

 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp