Min historie startet i Desember 2020 med jeg skal ikke gi dere hele historien om fertilitetsbehandling og utfordringer med å bli gravid i denne tråden. Vi testet positivt litt over to uker etter inseminering 8. Juli. Selv om testen var positiv var vi ikke helt i skyene, frykten for at testen skulle bli negativ igjen var stor, så vi klarte ikke helt å begynne å glede oss enda. Heldigvis skulle vi inn på tidlig ultralyd på fertilitets klinikken noe vi så veldig frem til. Dessverre rakk jeg å bli grusomt dårlig før vi kom oss inn dit. Dagen før jeg nådde 6 uker startet en intens kvalme og jeg måtte reise hjem fra jobb denne torsdagen. Kvalmen tok meg fullstendig og den var kontstant, jeg slet med å få i meg mat og dagene ble lange. Den første uken var samboeren bortreist så jeg hadde venninner som kom innom å hjalp meg å lage mat, handle og rydde litt. Jeg klarte minimalt allerede første uken. Den første uken var preget av lite oppkast men mye kvalme og lite mat, jeg ble raskt sengeliggende flyttet meg kun fra sengen til sofaen og til toalettet. Heldigvis hadde jeg enkeltdager der jeg fikk i meg litt mat på kveldene så dette holdt meg gående.
Når vi var 7+3 på vei var vi inne på fertilitet klinikken for ultralyd, jeg var så dårlig at jeg ikke klarte å glede meg, men der på skjermen var det en liten bønne med et hjerte som slo. Samboeren var i ekstase og endelig klarte han og glede seg over nyheten, jeg ville bare komme meg hjem til sofaen og spybøtta. Samme uken omtrent når vi hadde nådd 8 uker skulle vi på enda en ultralyd. Denne gangen var det hos gynekologen som skal følge meg opp pga. Crohns og risiko for lav fødselsvekt. Samboeren synes fortsatt det var gøy å se bønna med hjerteslag jeg var likegyldig var bare utslitt og hadde ikke lyst til å dra ut av huset i det hele tatt.
Andre uken startet oppkastet ordentlig da spydde jeg hver dag og gjerne flere ganger om dagen, kvalmen gav seg sjeldent. De få gangene jeg hadde opphold forsøkte jeg å spise noe, det varierte om jeg fikk holde på maten eller om den kom opp igjen, men klarte å holde nede noe væske hver dag.
Etter to uker med denne kvalmen var jeg rimelig utslitt og tenkte at det ikke kunne bli stort verre enn dette, lite viste jeg om at det skulle bli mye verre! De første ukene prøvde jeg Postafen som kvalmedempende som gav null effekt på kvalmen. Jeg oppdaterte jevnlig legen om hvordan jeg hadde det og hvordan det gikk. Fikk til svar at svangerskaps kvalme var helt normalt på denne tiden.
Etter 4 uker med kvalme og oppkast som bare ble verre og verre bønnfalt jeg legen om noe mer hjelp jeg var utslitt, svimmel, skjelven og klarte ikke å pusse tenner eller dusje. Han skrev da ut Afipran til meg som jeg startet på fredag kveld. Samboeren fikk sjokk, jeg gikk fra fullstendig grå i tryne og korte svar til rosa kinn og at jeg formet fulle setninger og vi kunne ha en samtale. Afipranen hjalp og jeg fikk i meg mat og drikke. Følte meg veldig mye bedre selv om jeg fortsatt var kvalm. Helgen ble relativt fin, var fortsatt dårlig og spydde på dagtid, men kveldene fikk jeg i meg små mengder mat og drikke, mens jeg var oppreist i sofaen og kunne føre en samtale, endelig kunne jeg prøve å ta en dusj! Dusjen ble gjennomført selv om jeg ble liggende på baderoms gulvet 4 ganger før jeg var ferdig å dusje, for å unngå at jeg skulle besvime.
Mandagen kom og formen ble dårligere og dårligere i løpet av uken og jeg fikk i meg mindre og mindre mat og vann de siste dagene kom absolutt alt opp igjen, piller, væske, mat og magesyre. Jeg sluttet å spise det var meningsløst, men jeg prøvde fortsatt å drikke og ta Afipran, Alt kom opp igjen jeg ble 100% sengeliggende og klarte ikke gå på do alene. Jeg hadde to dobesøk i løpet av dagen med lite og nærmest brun urin.
Det hadde nå gått 5 uker hvor jeg hadde vært tilnærmet sengeliggende hele perioden og gått ned over 6 kg. Samboeren fikk nok og ringte legen, der fikk han beskjed om at jeg måtte komme ned på en time, så skulle de ta noen blodprøver og litt diverse så kunne vi se det an over helgen. Han sa nei, det er for sent å skulle se an mer nå hadde vi sett det hele an i 5 uker, nå måtte jeg legges inn. Damen i skranken satte likevel opp en time kl 13:00 men lovet at legen skulle ringe han opp før det.
Jeg våknet å måtte på do, samboeren var på jobb, jeg forsøkte å få kontakt med han, men fikk ikke svar, så jeg måtte prøve på egenhånd. Kom meg inn på bade og kollapset på gulvet, kom meg etter hvert opp og fikk gjort det jeg skulle og gikk de fem skritta inn på soverommet igjen. Samboeren hadde sett meldingene mine og kom hjem i en rasende fart, da fortalte jeg om dobesøket og han ringte legen igjen. Fortsatt fikk han motstand så han måtte nærmes skjelle ut den stakkars dama i andre enden. Til slutt fikk han den beskjeden han ønsket, jeg skulle inn på sykehuset, legen ville ringe han tilbake så fort han var ledig.
Når legen ringte ble det klart at jeg skulle legges inn, han ville ta kontakt med barsel avdelingen og ringe tilbake når alt var klart. Samboeren pakket en bag til meg og når legen ringte var vi nesten klare, jeg måtte bare kles og komme meg inn i bilen.
Det var en lettelse samtidig som jeg ble lei meg, endelig skulle jeg få hjelp, samtidig kjente jeg på følelsen av å ikke strekke til, at jeg ikke skulle klare et vanlig svangerskap en gang.
Vell inne på sykehuset ble det blodprøver en bitteliten urinprøve som tydelig viste at jeg var både dehydrert og manglet næring, jeg hadde så mye Ketoner i urinen at det ikke var målbart. Jeg ble satt på forskjellige væskebehandlinger for å få i meg salter, mineraler og diverse kroppen trengte. Den siste uken før innleggelsen hadde jeg kjent på en rar følelse i hjertet som mest sannsynlig var hjertet som begynte å hoppe over slag pga alt jeg manglet.
Samboeren har vært en helt oppi alt han har gjort alt hjemme og vartet meg opp etter beste evne de 4 ukene han hadde vært hjemme, når jeg da endelig fikk den hjelpen jeg trengte sendte jeg han på tur, som var planlagt lenge. Han satt pris på å få reise, men kviet seg litt, så jeg måtte dytte han ut døren. Nå skulle vi begge få hvile og slappe av.
Fredag kveld kom det en lege innom for å ta ultralyd, de måtte se at barnet hadde det bra. På det tidspunktet var jeg 11 uker på vei så den kunne tar utvendig. På skjermen kunne vi se en liten baby med både armer og ben som sprella og bevegde seg. Alt så heldigvis bra ut med den lille, jeg var lette og kjente på en liten glede over det lille vesenet i magen som lå og sprella. Dette var mitt første møte med følsen av glede over å være gravid
Hjelpen jeg fikk på sykehuset var uunnværlig, jordmoren som tok vare på meg var helt fantastisk og alle leger og jordmødre som var innom tok dette på alvor og jeg følte endelig at jeg ikke var helt ubrukelig. Allerede på lørdag følte jeg meg mye bedre, ketonene var nå nede på 4 og jeg fikk i meg mat denne dagen. Fikk i meg en halv brødskive til frokost. Min søster og svoger kom på besøk og jeg fikk spist druer og Love Hearts. De hadde med pappas hjemmelagde karbonader så til middag fikk jeg i meg en loffskive med en karbonade og det samme til kvelden. Jeg skulle egentlig begynne på blodfortynnende, men fordi jeg kom meg så raskt slapp jeg det.
Gikk hele helgen uten oppkast og ketonene sank hver dag, så planen var hjemreise på mandag, dessverre kom det et tilbakefall på mandag så hjemreisen ble utsatt. Fikk reise hjem på Tirsdag, da var formen veldig bra.
Var uten oppkast Tirsdag, onsdag og torsdag så jeg var veldig optimistisk, selv om jeg var kvalm var jeg i bedre form en på lenge og jeg trodde det ville fortsette sånn. Dessverre kom det oppkast og flere dårlige dager igjen, men ved hjelp av medisiner og væskebehandling på sykehuset holder jeg det tålig i sjakk. I går var formen elendig, i dag er formen veldig bra, så jeg vet aldri fra dag til dag, men jeg fungerer nå bedre og er ikke sengeliggende mer. Krysser fingrende for at dette gir seg snart, men har forstått at veldig mange sliter med dette hele svangerskapet, håper virkelig å slippe det!
Bruker i dag følgende medisiner hjemme Phenergan, Zofran Ondansetron, Tiamin og Pyridoksin. Så går jeg til væskebehandling en gang i uker på sykehuset, Disse dagene er alltid bra og jeg kommer meg alltid ut litt etter denne behandlingen.
Dette var en lang kortversjon av min reise med Hyperemesis, dagene er som sagt opp og ned så humøret og motivasjonen er den samme. I dag er jeg positiv og teker at dette skal gå bra, kanskje vi til og med skal klare å lage et søsken til dette barnet. I går var jeg helt ute av kurs, sørget over at jeg ikke ville klare å gi den lille et søsken og sørget over at jeg takler svangerskapet så dårlig.
Ser frem til å høre deres erfaringer!
