Min fødsel var ganske dramatisk. Jeg fikk eklamspsi som er alvorlig svangerskapsforgiftning. Svangerskapet mitt var ikke lett. Jeg fikk bekkenløsning allerede i første trimester og jeg ble sykemeld veldig tidlig. (Jeg jobber som servitør, hardt yrke å være gravid i) Smertene ga seg etterhvert men jeg hadde lite energi til å gjøre ting. I mitt hode MÅTTE jeg ut å handle, jeg måtte ut ¨på cafe, jeg måtte møte venner, jeg måtte mase på sambo om å rydde og hjelpe til. Hver dag lagde jeg middag og vasket og ryddet. ( redebygging for fullt! ) Stresset og stresset. Graviditeten var ikke planlagt og det føltes som verdens undergang! Dette var også mitt første svangerskap og jeg er 21 år.
Det var en søndag jeg kjente jeg ble nummen i korsryggen, og derretter i min høyre arm, så i beinene og til slutt i ansiktet. Snakke kunne jeg ikke og vi dro til føden. I bilen satt sambo og prøvde å holde en samtale men det som kom ut var utydelig og jeg visste ikke hvordan man skulle formulere ord og setninger.
Inne på føden ble det satt veneflon, sjekket for blodtrykk og urin, nevrolog var innom. Blodtrykker mitt var veldig høyt(Husker ikke helt hva) og protein i urinen.Kroppen min var også veldi hoven. Til og med på morgenen hadde jeg enorme hevelser.
Gynekologen sjekket strømningen gjennom navlestrenger og morkaka, og vi sjekket at lillegutt hadde det bra. Han hadde det bare fint:)
Ble liggende i 3 dager, fordi da hadde blodtrykket og urinen gått ned. Gikk til kontroll en gang i uken hos legen.
3 uker etter dette fikk jeg lammelser i venstre siden. Hadde hatt intens(VIRKELIG INTENS) hodepine i 2 uker, enda mere vann i kroppen. Kunne ikke bruke linser engang så hoven var jeg.
Ringte min lillesøster da min sambo hadde dratt på jobb tidlig tirsdag morgen og spurte om hun kunne hente meg fordi jeg var dårlig. Min kjære søster råkjørte og var hos meg på 10 minutt. Vi kjørte 100 m utti gata hvor det står en søppelbil i veien. Plutseli hører jeg mi søster: " FLYTT DERE!! Ånei, vør så snill, det er søstra mi!! ho kramper!! "
Da hadde jeg visst krampet 2 ganger i bilen, og 2 ganger i sykebilen. Når jeg kom inn på sykehuset snorksov jeg og hadde ett blodtrykk over 200 rett før operasjonen. Dette var farlig! Prinsen min ble tatt med katastrofekeisersnitt.. Pga de enorme hevelsene kunne jeg ikke puste selv, og krampene hadde gjort at jeg kasta opp litt mat som gikk ned i lungene og jeg fikk lungebetennelse. I ett døgn etterpå lå jeg i pustemaskin til de fikk kontroll. Det satt en sykepleier utenfor rommet mitt 24t for å overvåke blodtrykk og oksygenmetning. Måtte ligge en uke på intensiven med maske og mange venefloner og sterke medisiner.Helt forferdelig! Var så stressa av å se alle de ledningene. Vanndrivende fikk jeg også. Den uken var jeg så neddopet at jeg så vidt husket å ha sett min kjære sønn. Fikk vel sett han andre dagen. Sambo var oppe hver dag med han men det trøbler jeg med å huske:/ Grusomt!! Men mens jeg lå der så drømte jeg meg vekk. Ingen sønn, ingen mann, ingeting. Bare borte vekk. Medisinene som gjorde det:p Han måtte tas i uke 36+6 men det stod bra till med han!!:) Men så ble ting bedre og jeg kunne ned på barsel etter en uke på intensiven.
Den flotte fantastiske samboeren min lå på barsel sammen med sønnen vår mens jeg var på intensiven. Ble så gla når jeg kunne ned på barsel sammen med guttene mine!!:):)
Men keisersnitte gjorde det vanskelig å bytte bleie, dusje, kose, bære baby, spise osv.
Over snittet hadde jeg blåmerker også pga hostingen.
Ett par dager før vi dro hjem var blodtrykket normalt, og jeg fikk till å bytte bleie, hente mat selv, dusje ståeende, bære baby.
Nå har vi det veldi bra. Prinsen min er blitt så stor :D Koser meg som mamma, men det har tatt lang tid før jeg klarte det :/ Hadde ikke klart dette uten min kjære samboer. Det har vært tunge tider siden vi kom hjem siden det var ikke slik jeg hadde forestilt med fødselen min. Jeg grein og grein og var sinna, ville ikke holde baby, ville ikke kose, ville ikke mate. Det er nå 2 mnd siden dette skjedde og det gjør litt vondt enda psykisk og fysisk. Har pratet med leger, sykepleiere, jordmødre, helsesøstre og familie. Det hjalp, men det er fortsatt mye som må gås gjennom. Det stikker fortsatt når sykebilen kjører fordi. Huff, godt å få skrevet ned litt. Ble voksen fort hvertfall!
Ja, ikke ble helt skremt nå!!:) Det gikk veldig fint til slutt og de var flinke på sykehuset.
Det var en søndag jeg kjente jeg ble nummen i korsryggen, og derretter i min høyre arm, så i beinene og til slutt i ansiktet. Snakke kunne jeg ikke og vi dro til føden. I bilen satt sambo og prøvde å holde en samtale men det som kom ut var utydelig og jeg visste ikke hvordan man skulle formulere ord og setninger.
Inne på føden ble det satt veneflon, sjekket for blodtrykk og urin, nevrolog var innom. Blodtrykker mitt var veldig høyt(Husker ikke helt hva) og protein i urinen.Kroppen min var også veldi hoven. Til og med på morgenen hadde jeg enorme hevelser.
Gynekologen sjekket strømningen gjennom navlestrenger og morkaka, og vi sjekket at lillegutt hadde det bra. Han hadde det bare fint:)
Ble liggende i 3 dager, fordi da hadde blodtrykket og urinen gått ned. Gikk til kontroll en gang i uken hos legen.
3 uker etter dette fikk jeg lammelser i venstre siden. Hadde hatt intens(VIRKELIG INTENS) hodepine i 2 uker, enda mere vann i kroppen. Kunne ikke bruke linser engang så hoven var jeg.
Ringte min lillesøster da min sambo hadde dratt på jobb tidlig tirsdag morgen og spurte om hun kunne hente meg fordi jeg var dårlig. Min kjære søster råkjørte og var hos meg på 10 minutt. Vi kjørte 100 m utti gata hvor det står en søppelbil i veien. Plutseli hører jeg mi søster: " FLYTT DERE!! Ånei, vør så snill, det er søstra mi!! ho kramper!! "
Da hadde jeg visst krampet 2 ganger i bilen, og 2 ganger i sykebilen. Når jeg kom inn på sykehuset snorksov jeg og hadde ett blodtrykk over 200 rett før operasjonen. Dette var farlig! Prinsen min ble tatt med katastrofekeisersnitt.. Pga de enorme hevelsene kunne jeg ikke puste selv, og krampene hadde gjort at jeg kasta opp litt mat som gikk ned i lungene og jeg fikk lungebetennelse. I ett døgn etterpå lå jeg i pustemaskin til de fikk kontroll. Det satt en sykepleier utenfor rommet mitt 24t for å overvåke blodtrykk og oksygenmetning. Måtte ligge en uke på intensiven med maske og mange venefloner og sterke medisiner.Helt forferdelig! Var så stressa av å se alle de ledningene. Vanndrivende fikk jeg også. Den uken var jeg så neddopet at jeg så vidt husket å ha sett min kjære sønn. Fikk vel sett han andre dagen. Sambo var oppe hver dag med han men det trøbler jeg med å huske:/ Grusomt!! Men mens jeg lå der så drømte jeg meg vekk. Ingen sønn, ingen mann, ingeting. Bare borte vekk. Medisinene som gjorde det:p Han måtte tas i uke 36+6 men det stod bra till med han!!:) Men så ble ting bedre og jeg kunne ned på barsel etter en uke på intensiven.
Den flotte fantastiske samboeren min lå på barsel sammen med sønnen vår mens jeg var på intensiven. Ble så gla når jeg kunne ned på barsel sammen med guttene mine!!:):)
Men keisersnitte gjorde det vanskelig å bytte bleie, dusje, kose, bære baby, spise osv.
Over snittet hadde jeg blåmerker også pga hostingen.
Ett par dager før vi dro hjem var blodtrykket normalt, og jeg fikk till å bytte bleie, hente mat selv, dusje ståeende, bære baby.
Nå har vi det veldi bra. Prinsen min er blitt så stor :D Koser meg som mamma, men det har tatt lang tid før jeg klarte det :/ Hadde ikke klart dette uten min kjære samboer. Det har vært tunge tider siden vi kom hjem siden det var ikke slik jeg hadde forestilt med fødselen min. Jeg grein og grein og var sinna, ville ikke holde baby, ville ikke kose, ville ikke mate. Det er nå 2 mnd siden dette skjedde og det gjør litt vondt enda psykisk og fysisk. Har pratet med leger, sykepleiere, jordmødre, helsesøstre og familie. Det hjalp, men det er fortsatt mye som må gås gjennom. Det stikker fortsatt når sykebilen kjører fordi. Huff, godt å få skrevet ned litt. Ble voksen fort hvertfall!
Ja, ikke ble helt skremt nå!!:) Det gikk veldig fint til slutt og de var flinke på sykehuset.
