Jeg ser at mange av dere oppfattet meg som motstander av at barn får ansvar, lærer om livet eller om matlaging eller at de ikke må dyrke sine interesser innen heimen eller få noen oppgaver. Det er feil og synd da det ikke er det jeg beskriver. Samtidig viser det at mange her ikke er kjent med det jeg snakket om, noe som er naturlig men som også understreker viktigheten av å dele om det. Jeg var tross alt heller ikke kjent med det før jeg lærte om det for noen år siden. Det at jeg lærte om det har gjort noe med hvordan jeg selv oppdrar barn.
Det jeg beskrev; at et barn får så mye ansvar at det overtar voksenoppgavene fordi den voksne ikke er i stand til - heter parentifisering. Det betyr ikke at den voksne ikke er glad i barnet eller at barnet hater det, eller at den voksne har onde hensikter eller er alkoholisert. Mine foreldre var ressurssterke folk som var veldig glad i oss og jeg var veldig glad i dem. Jeg så når de hadde det vanskelig og tilbudte meg å hjelpe, fordi barn er jevnt over omsorgsfulle. Enkelte oppgaver ble tillagt meg og det ble stadig mindre tid til å være barn, men dumt å si ifra når mamma og pappa hadde det vanskelig. Det er her barna trenger en voksen til å trå til og si «dette er ikke ditt ansvar».
Det en en fin linje mellom sunt ansvar og oppgaver i hjemmet på den ene siden og på den andre siden for mye ansvar hvor barnet selv påtar seg en voksenrolle ved å f.eks lage mye mat for familien, stå for handleturer, ta seg av mindre søsken, hente/levere mindre søsken og/eller være en samtalepartner for den voksne. (Merk at jeg ikke sier noen av dere gjør det, men angir eksempler fra litteraturen).
For de(n) som ønsket forskning på det så er det bare å google, bla studien til Early og Cushway som viser at parentifisering påvirker identitetsutvikling, personlighet, forhold med andre og egne barn.
Jeg har videre ikke skrevet at parentifisering i seg selv er omsorgssvikt, det kan selvfølgelig inngå men ikke nødvendigvis. Det er som sagt en tynn linje mellom noe som kan være destruktivt og noe som er bra. I utgangspunktet bør man gi barna aldersadekvate oppgaver og unngå at de stepper inn fordi en forelder ikke kan.
Målet med å skrive her har vært å gjøre folk/TS oppmerksom på at den type ansvar kan være skadelig, så får enhver vurdere selv. Jeg har ikke krevd at TS forklarer seg for meg eller gjør rede for familedynamikken.
Jeg skrev heller ikke at TS neglisjerer barnet sitt, tvert imot skrev jeg at hun bare vil det beste for sine unger.
Jeg er uenig i at det jeg skrev er skadelig for folk å lese- igjen med en slik tankegang opphøyer vi foreldrenes ego over barnas vel og ve. Men jeg forstår at det er mye mer behagelig å leve i et ekkokammer. Jeg forsøker også å si ifra så skånsomt som mulig, hvor jeg ikke er usaklig, ikke latterliggjør og legger til grunn at forelderen vil det beste og er glad i ungene sine. Ikke er det hyggelig for meg heller å få mange av dere «på nakken», som tilskriver meg meninger jeg ikke har eller latterliggjør meg. Jeg sier ifra der jeg tenker det er til barnas beste at foreldre har denne informasjonen.
De som har lest hva jeg har skrevet og tenkt «ja, men det er jo ikke oss» kan jo bare gå videre med livet sitt, de som føler at det traff, kan lære noe nytt som de kan bruke. Også er vi enige om å være uenig om det å gjøre folk oppmerksom på potensielt skadelige forhold hører til i formuet eller ikke.
Hilsen eldst i søskenflokk på 5 som tok og fikk mye ansvar tidlig
